Lærerikt. Men også morsomt. Det håper Sandra Kristiansen er konklusjonen vår når vi leser hennes første bok, som gir en titt inn i en hektisk legehverdag.
Er det en lege her? En turnusleges hemmelige dagbok bygger på Kristiansens eget møte med turnustjenesten, som nyutdannet lege i 2020.
– Historiene jeg forteller er fiktive, men likevel er dette realistiske framstillinger som bygger på ting jeg har opplevd som lege, forklarer den ferske forfatteren.
Som nyutdannet lege måtte hun raskt innse at arbeidsmengden som ventet på henne, var svært stor – og at det ikke var snakk om noe annet enn å kaste seg ut i det. Pasientene strømmet på, vi fikk pandemi og arbeidsdagene til helsepersonell ble stadig lengre. Pluss på med egen tidsklemme, som småbarnsmor.
– Jeg måtte gå noen runder med meg selv på om jeg ville utgi noe som er så nært, både yrkesmessig og personlig. Men samtidig likte jeg tanken på å gi folk et glimt inn på innsiden av en hverdag og et yrke, som de fleste bare ser utenfra.
Selv føler hun at hun har skrevet en bok om både det å være lege, og om det å være menneske. Og for å nå ut til leserne har hun ikke minst tatt i bruk en god dose humor, forklarer hun.
Blir sjokkerte
Å få satt av tid til å skrive boken, var imidlertid ikke bare-bare, forteller Kristiansen. Men at bokarbeidet opplevdes som meningsfullt, er hun klar på.
– Absolutt. Både mens jeg skrev, og da jeg gikk igjennom stoffet etterpå, gjorde jeg meg mange refleksjoner om legeyrket – og om helsevesenet vårt. På mange måter har jeg fått fornyet kjærlighet for yrket mitt. Samtidig skinner det utvilsomt igjennom at rammene rundt burde vært bedre, og at helsevesenet må driftes på en mer bærekraftig måte, framholder hun.
At hun beskriver en hektisk hverdag, er en underdrivelse, det er som om man mister pusten underveis i lesingen.
– Folk som har lest boka, som ikke er helsepersonell, blir sjokkerte over hvor mye vi faktisk jobber, hvor lange vaktene er – og alle situasjonene vi må takle. Det er kanskje det unike med dagbokformatet, det at man får være med rett inn i denne jobbhverdagen. For det var virkelig slik, jeg måtte bruke Youtube og google for å finne ut av ting. Og ja, man får ikke alltid tid til å tisse – eller å spise.
– Andre leger som har lest boka, har derimot nikket gjenkjennende, sier bokdebutanten om leserreaksjoner hun har fått.
Skikkelig slitsomt
På spørsmålet om hun vil advare folk mot å bli lege, rister forfatteren bestemt på hodet.
– Overhodet ikke! Men man må vite hva man går til og at det kan bli både skikkelig slitsomt – og vanskelig. Det kan være belastende å ha ansvar for folks liv og helse – særlig når man er veldig trøtt etter – la oss si – tredje nattevakta på rad. Men så er det så mange fine ting jeg kan trekke fram, som det at man får jobbe med mennesker, og at man føler jobben er både meningsfull og spennende.
Til aspirerende legespirer har hun følgende råd.
– Ta vare på dere selv også oppi alt. Og husk at vi som jobber nå kan være med på å forme hvordan legeyrket skal se ut, i framtiden.
Hun har også en påminnelse til alle oss andre; Vi må ikke glemme at leger og helsepersonell er helt vanlige mennesker, som prøver å gjøre så godt de kan.
– Jeg tror noen ser på leger og helsepersonell som noe helt eget; folk som er drevet av et indre kall og har en nærmest utømmelig kapasitet. Slik er det jo ikke. Vi må også levere i barnehagen før jobb, vi må betale regninger og vi blir trege i toppen når det blir lite søvn og mat. Vi kjenner også på å ikke alltid strekker til, sier forfatteren. Som ikke vil feie under teppet at det vanker mye kritikk mot måten ting blir løst på i Helse-Norge akkurat nå. Det gjelder ikke minst bemanningsspørsmål – og oppstykking av behandlingstilbud.
– Vanskeligere enn det trenger å være
– Det er ting vi må ta tak i nå for å klare å opprettholde mye av det vi har bygd opp, som velferdsstat, sier forfatteren – og skyter inn at hvordan vi rigger Helse-Norge er noe som angår absolutt alle.
– Jeg tror vi kan komme langt med en praktisk og realistisk tilnærming. Det handler om å lytte til folkene på gulvet, se på ressursbruken og forholde oss til de faktiske utfordringene nå og i kommende år. Kanskje må vi tenke litt over hvor vi er på vei, og om det er dit vi vil.
Kristiansen, som snart begynner i spesialisering i indremedisin, legger til:
– Norge har kompetansen, økonomien og folkene. Jeg tror vi gjør det vanskeligere enn det trenger å være.
