Ferdig tygget, ferdig snakka

EN ROMAN FORBI: Helga Flatlands nye bok er et konvensjonelt drama som ikke lar leseren medvirke. Foto: Agnete Brun

Helga Flatlands roman stapper alt ned i halsen på deg, du slipper å tygge eller tenke.

Helga Flatlands siste roman får meg til å tenke på den siste boka av Nina Lykke. Begge har en kvinnelig hovedperson som er fastlege og som sliter med pasienter på sine vis, men det er mer: Begge bøkene er komprimerte dramaer der alt sies, der det knapt er rom til leseren. Jeg vil alltid mene at det er i dialog med et verk at opplevelsen vokser. Når du dikter med, vokser romanen som den skal. Forfatteren skal legge til rette for dette. Det er også en del av håndverket.

Helga Flatland har fått til mye på ti år i norsk bokoffentlighet, og det er ikke underholdning hun driver med, men «det andre», det som ligger et sted mellom det billige, forenklede og


Helga Flatland:
Et liv forbi

Skjønnlitteratur
Aschehoug
264 sider

forsøkene på skrivekunst: I teksten er det fiffige vendinger. Personene blir propert introdusert, og de danser en dans vi har sett før, på hverandres tær, i tidsklemmekvals og hjemreisesamba med personbil. Det er en spenning i lufta og det er utvikling, men likevel kan jeg ikke fri meg for at dette er for trygt og for konvensjonelt når man skal skrive familiedrama. De fleste personene virker å søke konformiteten. Hvorfor er det ingen som tørner i denne romanen, som revner fullstendig og setter litt fart i familien når det først er så umulig som det er? Les Vigdis Hjorth!

Det går an å ribbe bort det pratsomme og forsikrende og beskrive beinet som blir igjen som et klassisk drama: Far har vært syk siden Sigrid var barn, sitter på et sykehjem og nekter å dø. Sigrids vitale mor, blir kreftsyk og vil bare dø. Sigrid selv står i spennet mellom urbanitet/tradisjon, privatliv og jobb og mellom menn, skal det vise seg. Hun er i stand til å løse både det ene og andre, men flyter med i strømmen. Og hva gjør all denne døden, både i familien og på kontoret med Sigrid? Den siste biten virker litt lite forløst i en bok med ellers tydelige roller som ekser, samboere, bonusbarn, etc etc. Sigrid antyder flere steder at det er noe feil i barndommen hennes, men det forblir påstander som ikke blir noen driver for handlingen.

Helga Flatland har «skrevet familien» i forskjellige varianter de siste årene, og hun har dreisen på plott. Ambisjonen ser ut til å være at dette skal være hakket over feelgood, men ikke litteratur som flytter noe. Ut fra dette, lykkes Et liv forbi greit, men historien er forbi når boka lukkes. Ingen av personene vil meg noe mer underveis enn det som står på linjene – eller når det er over. Den forsøksvis åpne slutten har lite annet å spille på, den blir bare et nytt aspekt ved moren som vi ikke har fått kjenne på før.

Vi kan gå videre i bokhøsten og håpe på et realt spark på skinnleggen eller i nysgjerrigheten fra annet hold.

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --