LYRISK: Vår poetiske søndagspalte runder ti år. Vi markerer dette med noen få gjensyn. Dette diktet stod å lese i juni 2017.
Niels Fredrik Dahl har denne høsten fått svært gode anmeldelser på sin ny utkomne roman Fars Rygg.
Anmelder Leif Ekle i NRK gir boka terningkast seks og skriver at det er en varig roman:
«Mor om natten fra 2017 var for meg en skjellsettende leseopplevelse som fremdeles kan melde seg på i hukommelsen, ved den minste påminnelse.
Fars rygg står neppe tilbake, jeg tror den vil tåle mye av tidas tann. Kanskje enda mer.»
I juni 2017 stod følgende forvarsel å lese her i bladet:
Lyrisk: Niels Fredrik Dahl i nyutgave.
Vi må tilbake til Tarjei og Halldis Moren Vesaas for å finne et like markant ektepar i norsk litteratur. Linn Ullmann fylte i fjor 50, mens ektefellen Niels Fredrik Dahl nå i mai rundet 60.
I anledning jubileet har Forlaget Oktober samlet Niels Fredrik Dahls tre seneste diktsamlinger – Antecedentia (1995), Min tredje muskel (1999) og Vi har aldri vært her før (2011) – i en og samme nyutgave: Dette er et stille sted – Dikt 1995-2017. Boken inneholder også et lengre, nyskrevet dikt, samt etterord av Rune Christiansen.
Niels Fredrik Dahl debuterte i 1988 med diktsamlingen I fjor var litt av en natt. Senere har han også utgitt romaner, noveller, gjendiktning og skuespill. For romanen På vei til en venn (2002) ble han tildelt Brageprisen, og for skuespillet Som torden fikk han i 2002 Ibsenprisen.
Om samlingen Vi har aldri vært her før skrev Helge Torvund: – Eg har teke opp denne boka like etter at eg vakna om morgonen. Missa ho ut or hendene når eg sovna om kveldane … «Vi har aldri vært her før» viser side for side korleis poesien kan leggja til side lag etter lag av røynd og erfaring, for å nærme seg det pulserande, skjelvande i oss som er så ugripeleg og ufatteleg viktig … urovekkande vakkert.
Niels Fredrik Dahl er en dikter å ta med seg inn i sommeren. Fra samlingen henter vi denne søndagens dikt, urovekkende vakkert:
FAR
Han gikk ofte rundt i gatene der vi bodde, kanskje han traff oss, kanskje han
fikk et glimt på lang avstand av noen som kunne vært en av oss, han la veien
gjennom parken og forbi barnehagen og små gutter og jenter snakket storøyde
med ham gjennom gjerdet, men han var så nærsynt at han ikke visste om den
blonde luggen borti sandkassen tilhørte den han var kommet for å se, men
vinket med stokken for sikkerhets skyld, han ringte oss med umulige spørsmål,
for å høre stemmene våre aldri for å høre svarene, jeg tror ikke jeg tror på
engler, jeg tror ikke jeg tror på et liv etter døden, men av og til kan jeg høre ham
stryke langs husveggen og av og til kan jeg tro jeg er helt alene
Niels Fredrik Dahl, Dette er et stille sted – Dikt 1995-2017 (Oktober, 2017)
