Far og datter Hagerup

– Jeg var utrolig glad i faren min. Han døde rett før jul 2018, ett år etter at han fikk sin kreftdiagnose. Det var et forferdelig år, konstaterer Hilde Hagerup. Hun pauser et lite øyeblikk med fingrene i et kontemplativt grep rundt kaffekoppen før hun fortsetter:

– Å miste ham var en opplevelse av dyp sorg som jeg hadde behov for å bearbeide, og jeg begynte å skrive små notater om min far og vårt forhold. Men samtidig som han var min pappa var han også del av flere toneangivende miljøer i norsk kulturliv. Som et ledd i sorgbearbeidelsen ville jeg derfor snakke med noen av vennene hans. Jeg ville høre om hans liv og hans tid fra andre, og etter hvert innså jeg at notatene og materialet jeg hadde pekte i retning av en bok.

Personlig fortelling

Hagerup beskriver Like fint å jobbe som å danse som en personlig fortelling om faren, mer enn en biografi. Hun følger ham fra barndommen i Oslo fram til slutten i en sykeseng i Fredrikstad, og underveis skriver hun seg inn i historien med kjærlighetserklæringer, refleksjoner og varme gjenfortellinger av anekdoter som tegner et fargerikt bilde av Klaus Hagerups liv.

I åpningskapitlet skriver Hilde Hagerup (her lettere sammentrukket):

«Jeg skriver for å holde fast i dette, holde det tilbake, holde ham tilbake. Som om jeg enda en gang drar ham i ermet av den svarte ullgenseren. Som om jeg tenker at det at jeg skriver skulle få ham til å snu seg en siste gang, stanse opp i sin reise, som om jeg tror at vi på den måten kan reversere tiden. Jeg skjønner at jeg på alle måter er dømt til å mislykkes».

– Jeg var jo det. Jeg savner ham veldig, og ingen bok kan bringe ham tilbake, fastslår Hilde Hagerup, som innrømmer å ha følt litt på tvilen om det var riktig å skrive en slik bok. Hva ville hovedpersonen selv ha ment om dette?

– Det er umulig å ikke tenke slike tanker, men jeg konkluderte med at han nok ville ment det var helt ok. Han hadde jo selv skrevet om sin mor, og jeg tror han ville hatt forståelse for min situasjon.

Mange kilder

Foruten å saumfare egne minner og snakke med mange av farens venner brukte Hilde Hagerup også adskillige timer til å gjennomgå materiale i Nasjonalbiblioteket og NRK-arkivet.

For det manglet ikke akkurat på stoff om gutten til nasjonalikonet Inger Hagerup og hennes mann Anders. Enten vi snakker om barndommen på Haugerud i Oslo, ungdomstida på den revolusjonære venstresida, eller sine fem tiår som profilert skuespiller, dramatiker og ikke minst forfatter. Et forfatterskap som omfavnet både lyrikk, noveller, romaner og reiseskildringer (sammen med kona Bibbi Børresen) – foruten flere ungdomsbøker som med sin humoristiske snert gjorde Klaus Hagerup til en av Norges mest populære forfattere og dramatikere.

Det er sikkert også mange som vil nikke gjenkjennende til boktittelen Like fint å jobbe som å danse, en tekststrofe hentet fra Ellinors vise. Sangen, som Klaus Hagerup i 1976 skrev teksten til og Sverre Kjelsberg tonesatte, er siden blitt en av de mest ikoniske norske sangene fra det siste halve århundre, ikke minst mye brukt i fagforeningssammenheng.

Godt likt

Samtidig som Klaus Hagerup var en godt, synlig offentlig person, var han også pappa til Hilde og Hanne. Opplevde Hilde som barn noen større forskjell på de to rollene?

– Egentlig ikke. Jeg har hatt inntrykk av at han var meget godt likt av alle, med sitt nysgjerrige og energiske vesen. Og det bildet stemmer godt med hvordan jeg som jentunge opplevde ham hjemme. Selvsagt kunne han innimellom komme sliten hjem og synke ned foran TVen, men det var unntaket. Regelen var heller at han sprudlet over av energi, og han kom alltid med en positiv oppmuntring til alt Hanne og jeg måtte prøve oss på. Pappa var vår største fan. Og han var alltid morsom, svarer Hilde.

Det praktiske i hjemmet overlot han imidlertid til kona Bibbi.

– Pappa var nok ganske avhengig av at hun skulle ordne opp i praktiske ting. Samtidig tror jeg ikke han var fullt så avhengig som han lot som. Han overdrev nok litt og lagde morsomme poeng av sin egen hjelpeløshet. Mamma og pappa var veldig glade i hverandre, og de var flinke til å lage liv og gjøre morsomme ting sammen. Det var liksom alltid noe gøy de planla og gledet seg til. Det beundrer jeg.

Revolusjonær fortid

Under arbeidet med boka ble hun også påmint om hans fortid i SUF og etterfølgende AKP (m-l), i nært tospann med bestekompis Tron Øgrim.

– Lokallaget Bryn/Hellerud og miljøet på Teisen gymnas sto svært sentralt for framveksten av ml-bevegelsen. Pappa var med der, og akkurat det har jeg undret meg mye over. Jeg har alltid opplevd min far som en åpen, nysgjerrig og lyttende mann som var begeistret over nesten alle han traff. Det rimer dårlig med å gå aktivt med i en så autoritær bevegelse som AKP (m-l). Det kan godt være at det har noe med tidsånden den gangen som er vanskelig for meg og min generasjon å skjønne, men jeg har vanskelig å få et slikt valg til å stemme overens med min fars personlighet.

Hun tror den «eldre» Klaus Hagerup også hadde vansker med å forstå denne delen av den «yngre» Klaus Hagerup og illustrerer med en historie fra da hun i 2013 var på ferie i Berlin sammen med foreldre, søster og barn.

– Ordentlig som jeg er mente jeg vi måtte få med oss litt historie, så jeg trakk med de andre på et museum som skildret hverdagslivet for familier i DDR. Der så jeg hvordan pappa gikk under sin egen private, mørke sky. Det virket som om han var helt knust, antakelig fordi han på en måte ble konfrontert med sin politiske fortid. For selv om det ikke var Sovjet og DDR, men Kina og Albania som var de politiske fyrtårnene for ml-bevegelsen, var det jo ikke akkurat noe friere der.

– Helt ufattelig

I sin bestrebelse til å forklare sin fars valg på dette punktet, trekker hun igjen fram tidsånden som «noe mulig forsonende».

– Min generasjon blir ofte kritisert for å vingle for mye og mene for lite. Min fars generasjon tok i hvert fall et valg. De trodde på noe og de gjorde noe, og den holdningen står det tross alt respekt av, bemerker forfatteren.

Som til tross for at hun hevder å ha svært vanskelig for å ta konkrete valg, jobbet aktivt for å hjelpe flyktningene som kom til Norge under migrantkrisen i 2015. Et oppslag om forholdene for flyktninger på Tøyen opprørte henne, og hun engasjerte seg aktivt i kampen for å bedre deres forhold, samtidig som hun inngikk blant de frivillige som delte ut og distribuerte mat til flyktninger som var kommet til Oslo.

– Det er helt ufattelig det som skjedde og fortsatt skjer i Middelhavet. I slike situasjoner må man være humanist, man er nødt til å gjøre noe, kommenterer Hagerup som i 2017 også var blant initiativtakerne til et forfatteropprop og underskriftkampanje for en mer human norsk flyktningpolitikk.

Hagerup-klanen

Hagerup-navnet har hatt en sentral posisjon i norsk litteratur helt siden Hildes farmor Inger dukket opp på arenaen for om lag 80 år siden. Begge hennes sønner Klaus og Helge ble forfattere, og mens tre av Helges barn gikk den veien har både Hilde og hennes søster Hanne gjort det samme. Likevel påstår Hilde at det slett ikke var opplagt at hun skulle bli forfatter.

–  Jeg følte aldri noe press eller noen forventinger om at jeg skulle velge «det riktige». Men så mye i min barndom og oppvekst handlet om ord, så det føltes naturlig å skulle jobbe med språk. Drømmen var lenge å bli journalist, men jeg innså tidlig at jeg var for feig for det yrket. Mens min far var engstelig for det aller meste er jeg redd for omtrent alt. Det passer dårlig for en journalist, ler 45-åringen som bare var 14 år da hun første gang ble publisert.

En av hennes noveller ble funnet verdig en plass i en Gyldendal-antologi. Stort selvsagt, men ikke nok til å få henne til å tenke «forfatter». Uten å satse bevisst gikk det likevel den veien, og i 1998 utga Hilde Hagerup sin første ungdomsroman Bølgebiter. Siden har det ikke vært noen vei tilbake.

– Selv om jeg aldri ble pushet, har oppvekstmiljøet selvsagt påvirket meg. Det var bøker overalt i huset og all slags litteratur var tilgjengelig. Og da pappa skrev noe ville han alltid lese og teste det på Hanne og meg, slik han også alltid ville lese det vi skrev. Noen ganger sa han at han var for sliten eller ikke hadde tid, og at han ville vente til neste dag med å lese. Men som regel tok det likevel aldri mer enn en time før han ringte tilbake. Alltid like overbegeistret. Jeg kan knapt huske at han sa noe negativt om det vi skrev, og var det noe han mente ikke fungerte, sa han det alltid på en slik måte at vi bevarte skrivelysten. Han hadde en egen evne til å gripe tak i det positive som måtte finnes og framheve det, som «her har du noe!» og «her er noe du kan gå videre på!». Ved å framheve de sterke sidene ved en tekst inspirerte han også lysten til å videreutvikle den delen, sier Hilde og tilføyer:

–  Arven hjemmefra var en positiv ballast. Vi arvet en slags struktur og forståelse for hvordan forfatterlivet kan være. For mange unge skriveglade er forlag og bokbransjen noe ukjent og skremmende, for Hanne og meg var det bare en naturlig del av livet.

Kunstnerhjemmet

Om bokbransjen opplevdes som naturlig for søstrene Hagerup, opplevdes familien Hagerup kanskje ikke like naturlig i lokalmiljøet på Gressvik utenfor Fredrikstad. I det som Hilde Hagerup beskriver som et tradisjonelt og trygt arbeiderstrøk skilte familien Hagerup – med en forfatter og en keramiker og med mange «kunstneriske» venner – seg ut fra mengden.

– Vi var nok litt annerledes på den måten, men heller enn at de betraktet oss med skepsis tror jeg de så på oss med forundring, kommenterer Hilde som beskriver oppveksten til søster Hanne og seg som «trygg og god». I motsetning til Klaus Hagerups egen oppvekst som var utrygg med alkoholiserte foreldre.

– Det var sikkert medvirkende til at han som voksen var så pysete fysisk og så engstelig for så mye. I tillegg hadde han en veldig godt utviklet fantasi som kunne skape ekstra engstelse. Dette plaget ham, samtidig som det var en kreativ ressurs. Det er mye av ham selv i det karakterene hans engster seg for.

Utferdstrang

Da Hilde Hagerup var 17 år forlot hun uansett kunstnerhjemmet utenfor Fredrikstad med kurs for Wales. Planen var at hun skulle være i Storbritannia i to år. Hun ble i 17.

– Jeg hadde utferdstrang, slik mange ungdommer kan ha. Jeg var klar for verden. Dessuten var jeg litt skoleflink og kjedet meg så pass på skolen at jeg søkte et utdanningsstipend via Kulturdepartementet til United World College i en liten by i Wales, en time unna Cardiff. Og da jeg fikk det, var det bare å dra.

– Med velsignelse fra mamma Bibbi og engstelige pappa Klaus?

– Jada, det var ingen problemer. Det var jo en internatskole med et meget beskyttet miljø, så det var ikke akkurat snakk om at jeg bare skulle dra og prøve lykken et eller annet sted. Da hadde sikkert både mamma og pappa strittet mer mot, svarer Hilde og bekrefter med et smil at de to årene i Wales ikke bare var fantastiske, de ble også enormt viktige for hvordan hennes liv skulle arte seg.

– Det var på skolen jeg traff Olivier. Vi ble kjærester og i dag er han min mann og far til våre to sønner, forteller hun om sin britisk-argentinske ektemann som i dag jobber på FHI.

– Av alle ting er han overlege i smittevern, så det siste året er blitt veldig spesielt. Og fryktelig travelt.

– Det eneste livet jeg kjente

I dag bor paret Hagerup/Kacelnik i et rolig småhusstrøk i Oksval på Nesodden, og når vi besøker forfatteren ligger Annie Ernaux-romanen Årene halvlest på en av de fire liggebenkene på den store, skjermete terrassen.

– Har du lest den? En helt nydelig bok som jeg storkoser meg med, kommenterer Hilde Hagerup entusiastisk.

Men vi spoler litt tilbake til England. For den unge Fredrikstad-jenta kom ikke tilbake til Norge som planlagt etter to år. I stedet ble det fortsatte studier i England og et liv med sin kjæreste. Lenge bodde paret i Oxford, og det var også adressen da Hilde Hagerup forfatterdebuterte i 1998.

– At det ble en ungdomsroman føltes helt naturlig. Ikke nødvendigvis fordi min far hadde skrevet mye for ungdom, men fordi det var det eneste livet jeg kjente. Jeg var bare 22 og hadde ingen livserfaring. Det var bare barn- og ungdomstida jeg kunne skildre fra innsiden, kommenterer Hilde, som fikk Mari Røed på som sin redaktør. Det var en god match.

– Da hun fikk manus ba hun meg om å sette gule lapper på partier som jeg var usikker på og følte kanskje kunne endres og bearbeides litt. Så skulle hun gjøre det samme, og deretter skulle vi komme sammen og sammenlikne. Og da vi gjorde det viste det seg at i 95 prosent av tilfellene hadde vi plassert de gule lappene på nøyaktig de samme stedene. Det bygget straks tillit. Vi snakket samme språk og det ble starten på et langt og meget godt samarbeid.

– Gjør noe med språket ditt

Det første tiåret som forfatter hadde Hilde Hagerup adresse i Storbritannia, med hyppige svippturer over til Oslo for møter med forlag og gjensyn med familien. For sin tredje ungdomsroman Løvetannsang (2002) fikk hun blant annet Kritikerlagets barnebokpris, og tre år etter kom Lysthuset, hennes første voksenroman.

Hun var godt etablert, men etterhvert rykket den mentale returen til Norge nærmere.

– All min jobb var sentrert i Norge, og etter hvert opplevdes de mange reisene mellom Oxford og Oslo som nokså slitsomme. Ikke minst etter at jeg fikk barn. Så lenge jeg bare hadde en sønn gikk det i og for seg greit å ha ham med på jobb til Norge, men da jeg ble tobarnsmor ble det umulig, hevder Hilde Hagerup, som også hadde rent faglige grunner for å returnere til Norge.

– Å bo lenge i utlandet gjør noe med språket ditt. Du tar ikke like naturlig del av språkets utvikling, samtidig som noen vendinger i ditt nye språk kan infiltrere ditt gamle morsmål. Jeg var litt redd for å miste litt av mitt norske språk, så det var på tide å vende hjem. Spesielt som Storbritannia fortsatt er et klassesamfunn jeg helst ikke ønsket at mine barn skulle vokse opp i, uansett hvor glad jeg er i landet på andre måter, sier Hilde.

Heldigvis var også mannen hennes åpen for å bryte opp og flytte til et nytt land, og i 2010 gikk flyttelasset fra leilighet i Oxford til hus på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Og derfra kort tid etter til Nesodden.

– At første stopp ble Kråkerøy hadde med min oppvekst i Fredrikstad å gjøre. Men den samme oppveksten er også grunnen til at vi kort tid etter flyttet videre til Nesodden. Som godt voksen blir det litt rart å flytte tilbake til barndommens rike, og siden mannen min fikk jobb i FHI ble det mye pendling. Det ble slitsomt, og vi ville nærmere Oslo.

At det ble akkurat Nesodden forklarer Hagerup med «passeren med origo i Oslo». Med sirkelen som fortalte hvor nært de kunne komme for å få et hus av den størrelse de trengte til en pris de kunne betale.

– Vi ønsket noe som var stort nok til at vi kunne ha familie fra England på besøk boende, og det fant vi her. Og nå, ti år etter, stortrives vi i vår nye tilværelse. Det er mange kreative mennesker på Nesodden og jeg føler det er høyt under taket her.

Samarbeid med far Klaus

Etter tilbakekomsten til Norge innledet Hilde Hagerup også et samarbeid med pappa Klaus. Mens de begge bodde i Fredrikstad møttes de på kafé for å snakke plot til en ny barnebok. Og når de ikke møttes på kafé diskuterte de boka på telefon og sendte manus til hverandre. Resultatet ble de fem bøkene om Mesterdetektiven Tim & Co.

– Det var kjempegøy! Pappa og jeg utfylte hverandre godt. Mens jeg er fornuftig og ordentlig, var pappa alltid like sprudlende opptatt av lek, forteller Hilde som også modellerte bestefaren i sine to bøker om Bestefar og jeg på sin egen far.

Hun trekker fram farens positive energi og lekne vesen som forklaring, og eksemplifiserer med en anekdote fra et besøk familien gjorde på fornøyelsesparken Liseberg i Göteborg for noen år siden.

– Barna mine ville gjerne trekke lodd på et sjokoladehjul der hovedpremien var en gigantisk sjokoladeeske. Jeg var negativ, både på grunn av det usunne med så mye sjokolade og fordi det, i tilfelle gevinst, ville være veldig upraktisk å måtte gå rundt og bære på en så stor sjokoladeeske hele tiden. Jeg var derfor i stedet på vei til å kjøpe en vanlig 20 kroners sjokolade i kiosken da min far grep inn. Entusiastisk sa han at det var jo for å ha det moro man var i en fornøyelsespark, hvis ikke kunne man like gjerne la være. Så tok han med barna til det store sjokoladehjulet og spilte. Og selvsagt vant de. Pappa brukte jo hundrevis av kroner for å sikre seg gevinsten.

Gullrute for julesuksess

Det nære forholdet mellom far og døtre manifesterte seg også da lillesøster Hanne tok initiativ til samarbeidet mellom de tre som førte til publikumssuksessen på NRK med julekalenderen Snøfall. Den ble første gang sendt i 2016, med reprise i 2019, jula etter Klaus Hagerups bortgang. Og derimellom ble den i 2017 belønnet med den gjeve prisen Gullruten, som årets beste barne-/ungdomsprogram.

– Et julekalenderprosjekt for NRK betyr et svært apparat. I den forstand var det mye mer intim moro å jobbe med pappa på Mesterdetektiven Tim-bøkene, men framfor alt er det utrolig moro og givende å skrive for barn og ungdom. Det er noe helt spesielt å få skrive for «førstegangslesere» og ungdommer mellom 13-14 gjennomgår en brytningstid som er enormt spennende å være med på. Barn og ungdom er et fantastisk fint publikum, stråler Hilde Hagerup som i tillegg til forfatteryrket er fagleder for masterstudiet i skrivekunst og formidling ved Norsk Barnebokinstitutt i Oslo.

«Intens fortellerglede»

Bare ett år etter at søstrene Hagerup og pappa Klaus kunne juble over Gullruten, fikk Klaus Hagerup en om mulig enda gjevere utmerkelse: Brageprisens Hederspris «for sin intense fortellerglede og en uløselig blanding av dypt alvor og ellevill humor».

Det ble også den aller siste prisen han ble tildelt. Få uker etter døde han.

– Da pappa fikk Hedersprisen var han for svak til å kunne være til stede på prisutdelingen i Oslo, så Hanne og jeg måtte opp på scenen og viderebringe hans takketale. Men rett etter utdelingen dro vi sammen med William Nygaard, Mia Bull-Gundersen og Trygve Åslund fra forlaget sporenstreks til sykehuset. «Hvor er Klaus Hagerup» ropte Trygve Åslund, «han har vunnet Brages ærespris» mens vi gikk bortover gangen til pappas værelse. Han var veldig dårlig, men lyste opp da vi kom inn. Et trist, men varmt minne.

(Denne artikkelen har også stått på trykk i Bok & samfunn tidligere i høst)