Familien Frigjøring

Nadia Ansar ble født på Aker sykehus sommeren 1979, til en pakistansk familie som hadde vært i Norge i seks år. Faren ga henne fornavnet, som betyr «den som roper» på urdu, inspirert av Nadia Comăneci, den rumenske turneren som hadde imponert ham med sin absolutte kroppskontroll da han så henne på TV under sommer-OL i Montreal i 1976.

Foreldrene hadde, som vanlig var, håpet på en gutt. Forventningen til Nadia, datter nummer to, var ikke at hun skulle rope, men snarere «gjøre minst mulig galt og ta minst mulig plass. Målet var å bli den uklanderlige, plettfrie datteren som opptrådte usynlig, tålmodig og utrettelig i bakgrunnen. Jeg skulle bli den passive, perfekte husmoren som viet livet sitt til å føde barn, brette klær, vaske og lage mat».

Min skam er fortellingen om veien forfatteren måtte gå for å tilegne seg et annet, selvstendig og fritt liv. Den er kanskje ikke like mye en «bombe» som ektemannen Abid Rajas storselgende Min skyld – en historie om frigjøring fra 2021. Enn si hennes svigerinne Abida Rajas sterkt opprørende Frihetens øyeblikk fra i fjor. Den føles som en forlengelse og en utdypning, og de tre bøkene utfyller hverandre. I sum utgjør de en verdifull «slektskrønike» om erfaringene til tre representanter for det som tidligere ble kalt «andregenerasjons innvandrere» i Norge.

Skviset mellom to kulturer

Det er lett å tenke at Ansar i utgangspunktet var heldigere stilt enn Abid og Abida. Foreldrene var moderate muslimer som lot datteren være med på klasseturer, bursdager og svømmetrening. Hun slapp å gå med slør eller hijab, og fikk være tilstede da det var seksualundervisningen på skolen.

Nadia Ansar:
Min skam

Sakprosa
Cappelen Damm
255 sider

Hun vokser likevel opp i skviset mellom to kulturer: Én religiøs kultur der hun som kvinne føler seg lite sett og verdsatt av sine nærmeste, og en annen, den norske, preget av en frigjorthet og et mulighetsmangfold som hun tiltrekkes av, men ikke er utstyrt for å delta i.

Nadia blir et innadvendt og taust barn. Hun er redd og engstelig, utvikler en spiseforstyrrelse, sier ikke fra når noe er galt eller vondt. På barneskolen begynner hun å blø neseblod og tisse på seg. Datteren som ikke skal være til bry, føler at hun er blitt en belastning.

Krisen blir akutt idet en betrodd «familievenn» forgriper seg på henne. Det går mange år før Ansar våger å stole på sin egen erindring av opplevelsen, og hun begår et selvmordsforsøk som ikke en gang blir registrert av hennes nærmeste. Da hun omsider opparbeider seg nok mot til å fortelle foreldrene om traumet, skjer det tilsynelatende ingen ting. Kunne hun ikke bare holdt kjeft?

Ungdomstiden på biblioteket

Som ungdom finner Ansar mot i biblioteket på skolen. Først i form av Khalid Hussains roman Pakkis (1986), som gir henne noe hun kan identifisere seg med. Senere lærer Jostein Gaarders Sofies verden (1991) henne at det er lov å tenke selv, endog å sette spørsmålstegn ved religionen man er oppvokst i.

Hun interesserer seg for psykologi og filosofi. Men utviklingen går i rykk og napp. Ansar hører på vestlig popmusikk og slipper å gå i moskeen. Men det er uaktuelt for henne å for alvor bryte reglene: «[…] Jo bedre jeg hadde det med meg selv, jo mer skuffet jeg foreldrene mine. Jo mindre jeg var meg selv, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra dem».

Som 16-åring, på ferie i Pakistan, får hun vite at en fetter har bedt om hånden hennes, og at foreldrene har takket ja. Vettskremt blir hun først da de begynner å brevveksle, og hun mistenker at fetteren skriver de lange kjærlighetsbrevene i blod. Må hun svare på den samme, overdramatiske måten? Hun har ingen å spørre eller betro seg til.

Og så kom Abid…

På utdanningsmessen «UNG 96» på Sjølyst i januar 1996, treffer hun jusstudenten Abid Raja. Han er en ung mann med en historie som er minst like vond som hennes. Men han er også utstyrt med en sterk selvsikkerhet. Nadia synes han er eksotisk og inspirerende. Hun gir ham et falskt telefonnummer, og noterer seg for en liten seier. Det er første gang hun bevisst har prøvd å narre noen.

28. april, under eid-høytiden, er det hun som ringer ham. Romansen som oppstår har vi lest om i Rajas bok. Den er så Bollywood-aktig at vi gjerne hører om den fra Ansars ståsted også:

Hemmelige stevnemøter på Pizza Hut i Hegdehaugsveien. Lange telefonsamtaler fra Ansars hjem på Ekeberg til en kiosk i krysset Colletts gate og Uelands gate. Frykt for å bli oppdaget, mange års hemmelighold og foreldre som må overbevises til å velsigne noe de aldri hadde sett for seg at de skulle velsigne.

Ansar skriver godt og bittert om opptakten til parets antiklimaks av et bryllup. Hvori den romantiske helten i filmen, mannen som hadde gitt Ansar tro på at hun kunne bli hva hun ville, Abid Raja, viste seg å sitte mer fast i den kulturelle arven han var vokst opp i, enn hun ante.

Den kommende ektemannen presenterte henne blant for en liste over temaer han ikke lenger var interessert i å diskutere med den «krevende» Ansar. Den innbefattet «politikk, livet, pengeforbruk og likestilling». I møte med forventningene fra familien og slekten i Pakistan, ble Raja med ett underlig rettroende – ja, rent ut sagt konservativ.

Også for ham ble løsrivelsen fra den patriarkalske kulturen en lang prosess. Det endelige rykket, som Nadia var avhengig av, lot vente på seg. Hun ble selv nødt til å presse det frem.

Går stillere i dørene

Som leseopplevelse må Min skam finne seg i å bli utgitt etter to sterke bøker det er vanskelig å ikke sammenligne den med. Ansars bidrag er velskrevet og viktig, men den går stillere i dørene, tross alt, og kan i enkelte passasjer oppleves som noe «faglig». Det er en tekst som henvender seg aller mest til de som virkelig trenger å lese den: Kvinner som ikke tør hoppe – fordi de ikke har lært seg å svømme.

Psykologen Ansar – spesialist i klinisk familieterapi og emosjonsfokusert terapi – skriver med sorg om jevnaldrende medsøstre som var på god vei ut i livet, i ferd med å finne selvstendighet mellom to kulturer, men som på et tidspunkt ga slipp på drømmene og ambisjonene, og i stedet tok til takke med den innskrenkende rollen som religionen og kulturen tilbød dem. Fordi alternativet virket så uoppnåelig, balansegangen så umulig.

Denne boken er fremfor alt til dem, og til døtrene deres. Det gikk til slutt bra for Nadia Ansar. Det må være et mål for alle at det skal gå enda bedre med de som kommer etter henne.

MORTEN STÅLE NILSEN