Abid Raja er bekymret.
Familien Raja står snart for ti prosent av bøkene som er skrevet om å være muslim i Norge, og nitti prosent av salget. Greit nok det – det er gode bøker. Ja, viktige. Som vel fremdeles er noe av det fineste man kan si om publiserte verker.
Halve landet har lest Abids bevegende memoarbok Min skyld – en historie om frigjøring (2021). Den skal nå bli TV-serie, slik at også den andre halvparten skal få den med seg.
Søsteren Abida Rajas Frihetens øyeblikk, ført i pennen av Håkon F. Høydal, ble sluppet i september 2022, etterfulgt av Abids kone Nadia Ansars Min skam – en historie om forventning og løsrivelse ett år senere. Abidas sønn Jawad Raja står for tur senere i høst, med sin fortelling: Min ære.
Abid Raja:
Vår ære og vår frykt – en personlig reise i det muslimske Europa
Cappelen Damm
271 sider
Vi har i mange år latt oss forlyste av Abid Rajas entusiasme i møte med filmkameraer og mikrofoner (han ble kalt «Skravla» på gymnaset). Den tidligere kulturministeren er ikke redd for å «bjuda på». Kan det bli for mye Raja i monitor?
Nja. Personlig er jeg av den oppfatning av at bøkene som er kommet så langt, heri opptatt Vår ære og vår frykt – En personlig reise i det muslimske Europa, Abids fjerde bok (de mindre leste Talsmann og Dialog kom i henholdvis 2008 og 2011), er verdifulle bidrag til den norske offentligheten. De står godt i seg selv, og enda bedre samlet.
Ingen selvbiografi
Lesere som har benket seg i ørelappstolen med en eske papir-lommetørkler for å lese Vår ære og vår frykt bør imidlertid være klar over at dette er en annen type leseopplevelse enn Min skam. I beste fall en halv memoarbok – Vår ære og vår frykt er like mye et oppspark til debatt á la Dialog. Dessuten en reportasje-skråstrek-reisebok. Han som rapporterer bruker seg selv og sine erfaringer for alt de er verdt. Men det er ingen selvbiografi, nei.
Innledningsvis tar den opp tråden omtrent der forgjengeren slapp den. Faren, som Abid aldri trodde ville snakke med ham igjen etter Min skam, sender signaler om at han ønsker å gjenoppta kontakten med sønnen. Det skjer etter at moren dør av Covid 19-relaterte årsaker i Pakistan.
Forsoningen åpner dører som forfatteren hadde grunn til å tro at var stengt for alltid. Nemlig til hans egen utvidede familie. Han bestemmer seg for å oppsøke så mange slektninger som mulig. Arbeidsmuligheter, oppholdstillatelser og tilfeldigheter har medført at Raja har familie i flere europeiske land. Han har gamle venner og kontakter i ytterligere en håndfull.
På reisefot
Han reiser til Manchester i England, og Clichy-sous-Bois og Paris i Frankrike. Kjører tog mellom Vilvoorde og Brussel i Belgia, og videre til i Berlin i Tysland. Lander i Madrid og Valencia i Spania, besøker Malmø i Sverige, samt Ishøj og København, Danmark.
Han avrunder hjemme i Oslo. Der registrerer Raja – som er på turné i egen by for å snakke om seg selv – en ny og for ham skremmende fundamentalistisk tone blant de muslimske elevene på skolene han besøker.
Reisene bidrar med matnyttige, men velkjente perspektiver på hvordan de respektive landene har lykkes i å absorbere og assimilere den muslimske befolkningen. Raja har ønsket å danne seg et bilde av hvordan livet hans kunne blitt dersom han ikke hadde vært norsk, men tysk, belgisk, britisk, svensk, fransk, spansk eller dansk.
Hadde han vært like vellykket som han må sies å være i Norge – med piano i stuen i huset på Norstrand og alt? Ville han funnet mot til å «vanære» faren dersom han hadde vokst opp i Vilvoorde og ikke i Iladalen?
- annonse -
Ikke «bindestreks-nordmenn»
I tillegg til å møte sine nære og kjære sikrer forfatteren seg avtaler med akademikere, politikere, eksperter, journalister, byråkrater og andre som kan ha noe vettugt å si om de lokale forholdene. Disse er i mange tilfeller mennesker Raja har møtt før. Noen av dem er kontroversielle, til og med resignerte stemmer i debatten.
Folk som leser aviser og følger med på samfunnsdebatten vil ikke lære så mye nytt. «Alle» er enige om at ghettoene i Sverige er monumenter over en integreringspolitikk som har vært lammet av berøringsangst. Forfatteren tillater seg å sette spørsmålstegn ved om Angela Merkels «itteno’ knussel, vi tar én million flyktninger» på midten av 2010-tallet, kan ha vært i meste laget. Kan høyreekstremismen som nå sprer seg i folkerepublikken, spores dit?
Vår ære og vår frykt er på sitt mest brennende når den oppholder seg hjemme i Norge. Vi har vært ganske flinke, tror jeg Raja mener – godt smurt av mye penger på bok.
Men det som skjer på Gaza har et enormt radikaliserings-potensial. Og forfatteren er som nevnt sterkt uroet av det han oppfatter som «et nytt detaljnivå, en lavere alder for konservativ muslimsk livsstil – og en høyere status for det enn før» (s. 214) blant unge mennesker – «pakistanere, irakere, somaliere, tyrkere, kurdere og marokkanere».
De er født og oppvokst i Norge, men er ikke «bindestreks-nordmenn, og føler ikke behov for å kalle seg norsk-pakistanere eller noe midt imellom» (s. 204). «Der foreldrene før utøvde sosial kontroll, virker det nå som om det er ungdommene selv som kontrollerer hverandre» (s. 211).
Ingen ny innsikt
Forfatteren bruker ordet backlash. En kalddusj for alle oss som har tenkt at «det går seg nok til bare vi tar tiden til hjelp». Har vi likevel mislykkes? Bør også Norge «trekke i nødbremsen»?
Raja kan ikke, på grunnlag av opptredener på syv videregående skoler i hovedstaden, føre bevis for at fornemmelsen hans medfører riktighet. Vår ære og vår frykt har generelt en del «svogerforskning»: Mot-stemmene som kan utfordre intervjuobjektenes oppfatninger og Rajas egne antagelser er ikke veldig mange; han holder seg stort sett til et begrenset antall samtalepartnere i hvert land. Vi skal huske Raja er en politiker. Debattene han ønsker seg, kommer nok, ikke minst i de muslimske miljøene.
Raja har ingen løsninger å selge, og tonen er påfallende tentativ. Han er klar på en del ting: At muslimske jenter og kvinners autonomi er av den største viktighet. At fremveksten av parallell-samfunn må bekjempes. At vi må snakke om utfordringene, og ikke legge lokk på motsetningene – forskjellige verdensbilder må få bryne seg mot hverandre. At vi aldri må ta fremtidshåpet fra unge mennesker. Håpløshet, mangel på fremtidsutsikter, leder til ekstreme miljøer, det være seg religiøse eller kriminelle.
Dette er ikke nye eller rystende innsikter. Men Raja skriver friskt og godt, uanstrengt vekslende mellom det personlige og det politiske. Vår ære og vår frykt er genuint bekymret. Tidvis bitter medisin. Men den glir lett ned.
MORTEN STÅLE NILSEN
- annonse -
