Et slett ikke øde landskap

Alf van der Hagen følger Kjell Askildsen nesten helt hjem. Et liv er blitt et lite mesterstykke om en stor forfatter, mener vår anmelder.

 

Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv

Forlaget Oktober

351 sider

 

 

Kjell Askildsen har hatt rykte på seg for å være en av Norges mest lukkede forfattere. «Jeg er et menneske uten hukommelse,» erklærer han selv i innledningen til Kjell Askildsen. Et liv.

Deretter pulveriseres denne erklæringen gjennom 351 sider. Enten det gjelder himmel eller helvete, kjærlighet eller hat, krigsår eller refleksjoner rundt eget og andres forfatterskap: Dette fremstår som alt annet enn dement.

Ikke bare evner Alf van der Hagen å lokke frem ganske mye. Det han får ned på disse boksidene er relevant, det er reflektert, det er interessant. I det hele tatt er Kjell Askildsen. Et liv blitt en fascinerende beretning.

 

Lettvinthetens tremenning

Sjangeren påkaller ikke bare gode assosiasjoner. Altfor ofte er samtaleboken lettvinthetens tremenning – snarveien kjente fjes tar over jordet for å finne korteste strekk til bestselgerlistene, mens forlagene går foran med fjøslykten.

Så ikke med Alf van der Hagen, hvilket han ettertrykkelig beviste i fjor med Dag Solstad – og også har vist oss i tidligere bokutgivelser gjennom drøyt tjue år. Faktisk har Hagen og Askildsen snakket med hverandre i bokform før, allerede i 1993, i en av samtalene i Dialoger(Oktober).

I likhet med sitt objekt er også van der Hagen stilsikker. Dialogen mellom de to forløper uten den mengden anførselstegn, talestreker, kolon eller annet som gjerne kommer som standardutstyr i de fleste samtalebøker. Van der Hagen har funnet sin flyt og sin form. Den fungerer utmerket.

 

Askildsen-og-Hagen AA
Forfatter og biograf i samtale

 

Askildsens metode

Ei heller har Alf van der Hagen gått seg vill i de fire hundre tusen ordene råmaterialet opprinnelig besto av. En halv million tegn har forsvunnet før målgang, sannsynligvis mer enn den ordkresne og beryktede ordstryker Askildsen har strøket gjennom et helt forfatterliv. Et ufortjent rykte, skal vi tro hovedpersonen selv, under lanseringen av boken: «Jeg stryker ikke så mye, men jeg skriver veldig, veldig sakte.»

Askildsens metode handler mer om å finne de riktige ordene og setningene, som så skal føde en ny setning.

Ofte skjer det så langsomt at han vokser fra sine egne intensjoner: «Gang på gang har jeg måttet legge til side halvferdige og nesten ferdige noveller fordi jeg har utviklet meg fortere og i utakt med manuskriptet,» uttalte han i et intervju i 1967.

Selvsagt har det vært stopp. Da har van der Hagen evnet å finne frem de riktige startkablene når den gamle motoren har fusket. Og han har klart å være tro mot hovedpersonens form. Stedvis er det som å lese Askildsen. Det er fascinerende.

Som her, hvor van der Hagen spør: «Et kjærlighetsdikt?». Og får svaret: «Det var ikke det motsatte».

 

Himmel og helvete

Når jeg innledningsvis trakk frem himmel eller helvete, er nok familiens religionsutøvelse mer preget av det siste enn det første: «Religiøsitet og redsel. En veldig frykt for helvete, bokstavelig talt for den smerten som er forbundet med at du skal stå med kroppen i en ildmørje i all evighet,» forteller Askildsen. «–Husk at hvis du ikke kommer til himmelen, da skal du havne i helvete og der skal du brenne i all evighet sa min far.» Frykten satt i gjennom unge år, og han har lett kunnet mane frem denne følelsen også senere i livet.

Bruddet med religionen skjedde i følge ham selv «på et blunk» og føltes som en enorm befrielse.

Kjell Askildsen var likevel ikke kvitt «kristen-Mandal». Da han debuterte med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953, ble det bølger i hjembyen. Særlig var det de ørsmå, vakre, temmelig uskyldige erotiske skildringene i møtet mellom det unge paret i tittelnovellen som forarget kristenfolket.

Boken ble fjernet forbudt på biblioteket og forlangt fjernet fra utstillingsvinduet i bokhandelen i Mandal. Deretter mistet Kjell Askildsen jobben som turistsjef i byen.

«Jeg ble kastet ut av byen, i hvert fall indirekte.»

 

Askildsen-Kjell

 

Kontraster

Det er blitt en kontrastfylt beretning på mange plan. Særlig gjelder dette hans far – og forholdet mellom de to. På den ene siden: Den gudfryktige og strenge faren, som Kjell var i opposisjon til og som endog brant sønnens debutbok: «Ja, jeg får jo takke deg for boken, Kjell. Men jeg vil jo ikke la være å si deg at jeg måtte brenne den. Så det har jeg gjort.»

På den annen side: Faren som ga sønnen utstrakt tillit i krigsårene, lensmannen som senere ga sønnen sin stilltiende velsignelse til å begå lovbrudd ved å inngå et proforma-ekteskap – et forhold som etter hvert transformerte seg til å bli et virkelig ekteskap.

Historien om den unge gutten Kjell, som ble vist tillit og som holdt stand under avhør hos Statspolitiet under krigen, står sterkt i Askildsens erindring: «Jeg ble delegert et ansvar fra mine foreldre på et veldig tidlig tidspunkt. Og de hadde full tillit til meg. Den tilliten var god å få som ung gutt.»

 

Holder distanse

«Det var en taus familie. Vi tok ikke opp de vonde tingene,» erindrer Askildsen fra sin oppvekst. Tidvis skapes også en slik distanse i boken. Van der Hagen tegner et bilde av en forfatter med sine meningers mot, som ikke går av veien for en real diskusjon. Men det må være meninger og diskusjon, ikke overfladisk konversasjon og selskapelighet:

«Jeg er en som unnviker dem som er i samme rom» sier han om en tildragelse under Forfatterforeningens hundreårsjubileum i 1993. «Når jeg er i slike sammenhenger, har jeg ikke noe der å gjøre, egentlig,»

Det ligger en skyhet og sårhet her, men også humor:

«Hva slags forhold har du til naboene dine?» «Veldig godt. Vi ses aldri».

 

«Festens midtpunkt»

Den nevnte skyheten rommer også store kontraster: Kjell Askildsen kan gå i begravelsen til en forfatter han møtt én gang, men trekker seg unna når broren begraves («Nei, det hadde jo ingen hensikt. Jeg er ateist. Han var ateist. Vi lager ikke skuespill. Og hans etterlatte kjente jeg jo ikke. Nei, sånn er jeg»).

Og for å fylle ytterligere kontrastvæske i begeret: I de rette sosiale omgivelser synes Askildsen å være svært komfortabel: «Du visste det kanskje ikke selv, men du var midtpunktet i vår krets,» sa Tove Nilsen, under boklanseringen i Aschehoug-villaen. Hennes uttalelse var nærmest som et ekko fra et vitnesbyrd fra en av Askildsens venner, Odd Arne Rønning-Arnesen, som var en av en gruppe som jevnlig møttes på Skagestads konditori i Mandal i ungdomsårene. Han kunne berette at Kjell «var selve midtpunktet i flokken.»

Også hans forlegger gjennom noen tiår, Oktobers Geir Berdahl, gir sitt bidrag til å rive ned ryktet om den sky og lukkede Askildsen: «Han er elsket av de unge forfatterne, han er festens midtpunkt og er alltid en og av de siste som går hjem».

 

Askildsen omslag AA

 

«Hvem leker du med?»

Blant bokens røde tråder er ulikhet og undertrykkelse: «Det var enkelte av mine jevnaldrende jeg ikke skulle være for mye sammen med, det fantes hjem jeg helst ikke skulle besøke. Dette ble jeg senere opptatt av i litteraturen min. Rettferdighet og undertrykkelse. Undertrykkelse i alle former, også den som lå i spørsmålet: Hvem leker du med?»

Utvilsomt har dette vært med på å prege den politiske Askildsen og hans kommunistiske ståsted.

Selv om kanskje noen vil savne et enda dypere politisk dypdykk, er det ganske interessant å se hvordan van der Hagen håndterer sin florett under 1970-tallets splid og bitterhet i Forfatterforeningen, i forhold til Askildsens ferd i det politiske landskapet og hans tekstlige bidrag i AKP-tiden.

 

Sentral kilde

Hans egne bokutgivelser har gjerne kommet i puljer (1953–57, 1966–67, 1974–76, 1982–83 og 1991–96) og i de tidlige lange mellomstrekkene måtte Askildsen livnære seg på annet vis – uten at det er viet vesentlig plass til verken Oslo Lysverker, Falconbridge Nikkelverk, Forlagssentralen, nattklubben Telle eller andre steder hvor han plukket opp lønningskonvolutten.

Ei heller dukkes det dypt i han oversettervirke: Askildsen oversatte Hermann Brochs Søvngjenger-trilogi på 1960-tallet og har oversatt en rekke skuespill – av Brecht, Strindberg, Tabori, Norén, O’Neill, Pinter, Enzenberger og flere andre.

Alf van der Hagen har selvsagt vært tvunget til å gjøre sine valg. Han har gjort gode sådanne.

Når man gjennom de neste tiårene skal forsøke å sirkle inn Kjell Askildsen, kommer man selvsagt ikke utenom denne boken. Den vil bli den naturlige, sentrale kilden.

Godt at nettopp Alf van der Hagen ble satt til å gjøre Kjell Askildsens siste nedtegnelser til almenheten.

 

 

 

 

-- annonse --