Havet var en viktig del av hans oppvekst, og er hovedelementet i diktverket han nå debuterer med.
Debutant: Erlend Wichne
Debuterer med: Hav, sløyd
Sjanger: Dikt
Forlag: Flamme forlag
Bokens tre første setninger:
Noe vann her er ei overflate som dekker langt mer enn halve jorda med dyp på svarte mil. Mens annet vann ser man rett gjennom dypet til. Det går ti centimeter ner i ei dump på et svaberg og tørker ut etter tri dager med sol.
Fortell kort om boken din:
I «Hav, sløyd» går et jeg ned til strandkanten og ser utover havet. Dette mennesket har både lyst til å bade og er skikkelig redd for å drukne.
Hvordan fikk du ideen til denne boken:
Jeg kommer fra Mandal, som er en sørnorsk kystby. Opp gjennom har jeg vært en del i båt og bada mye, men også bare hatt havet der. I fjor høst, da jeg bodde i Tromsø, samla jeg sammen de diktene som jeg allerede litt ubevisst hadde skrevet om havet eller fra strandkanten. Jeg skjønte at det er ganske motstridende assosiasjoner og følelser knytta til hav, vann og bølger oppe i hodet mitt. Dette hadde jeg lyst til å skjønne gjennom å gi det form.
Tilfeldighetene ville det sånn at jeg bare et par uker i forveien hadde hørt på en fin podcast om Gaston Bachelard og hans bok «L’eau et les rêves». Jeg leste denne boka utover høsten, og det hjalp meg til å finne fram til et slags ordforråd for vann. Men han skriver for det meste om ferskvann og bekker og elver – ikke om havet –, så det var vel lite jeg kunne bruke heilt direkte.
Hva var det første du gjorde da du ble antatt?
Gliste aleine i hybelen min og var veldig stolt. Så blei jeg redd for å ødelegge manuset; tenk om jeg bare hadde hatt flaks. I de neste dagene jobba jeg steinhardt med forbedringer, før jeg dro til Frankrike i påska for å besøke en kompis.
Hva tenker du om forlaget du debuterer på:
Flamme forlag var det første forlaget jeg sendte manus til. Mest fordi det bare føltes riktig. Men jeg er fan, og skikkelig stolt over å bli antatt der. Strømmen med utgivelser gjennom Singelklubben har endra mye av hvordan jeg forholder meg til poesi. Dessuten syns jeg at det fysiske ved bøkene deres ofte er veldig kult.
Hva skal du bedrive sommeren med mens du venter på høsten og utgivelse?
Jeg skal jobbe som forteller ved Sjølingstad Uldvarefabrik utenfor Mandal. Håper å finne roen i skogen og ved sjøen, forhåpentligvis både litt aleine og en del sammen med venner. I tillegg vil jeg skrive mye og prøve å få lest nok.
Hva har vært viktigst for din skriving?
Å skrive på kjemperadikal dialekt ei stund før jeg har nærma meg bokmål igjen. Det hjalp meg til å oppleve en slags frihet når jeg jobba med språket. I «Hav, sløyd» og ellers når jeg skriver nå, er det ikke så veldig masse dialekt igjen, men jeg har bevart frihetsfølelsen.
Ditt norske forfatterforbilde og hvorfor?
Veit ikke om jeg har ett klart forbilde, men det er mange jeg skulle ønske jeg kunne lære noe av. Jeg beundrer blandinga av frihet og bitterhet og små gnist av lykke eller sinne i det jeg har lest av Kjell Askildsen, sårbarheten i noe av det Nils-Øivind Haagensen skriver, humoren til Terje G. Simonsen, og Kjersti Bronken Senderud for måten hun leser diktene sine på. Men så skal det sies at jeg dessverre ikke har lest nok av noen av disse.
Hvor ser du deg selv som forfatter om 10 år?
Forhåpentligvis har jeg gitt ut i hvert fall ei diktsamling til. Om luft eller ild.
(Hovedfoto: Margrete Wilhelmsen)
