Et fordømt avskum

Jørgen Jægers krimnovelle, hentet fra "Påskekrim 2021" (Strawberry) (Foto: Taha Temiz / iStock)

Les Jørgen Jægers krimnovelle, som ord for ord er strikket på drøyt 2.500 luer.

Det var i oktober dette året at skatteseddelen kom ramlende ned i postkassen og ga meg nådestøtet.
Det vil si, den ga privatøkonomien min det. Den var nemlig så elendig på midten av 80-tallet at jeg ikke engang maktet å betale de daglige utgiftene lenger. Jeg var forberedt på å få restskatt, men hadde stukket hodet i sanden i et desperat håp om at den skulle forsvinne sporløst på veien gjennom skatteetatens mange irrganger og aldri bli innkrevd.
Men noe slikt var jo som å tro på julenissen, spesielt når det gjaldt skatteetaten, og jeg burde selvfølgelig ha visst bedre, forutseende som jeg egentlig er av natur. Nå satt jeg her med et brev i hånden som viste at restskatten var tre ganger så høy som jeg hadde fryktet.
Hvordan skulle jeg makte å betale 30.000 kroner? Det var fryktelig mye penger den gangen!
Jeg visste hverken ut eller inn, for jeg ville ikke kunne betale 10.000 engang. Eller fem tusen for den saks skyld – eller tusen. Jeg lå på etterskudd med alt som het regninger, og det gjorde ikke saken bedre at vaskemaskinen vår nettopp hadde brutt sammen.

Det er lett å være etterpåklok, sies det. Hvem gikk vel ikke rundt og var det etter jappetiden på 80-tallet?
De som er unge i dag vil ikke tro oss eldre når vi forteller dem om den gangen dansen rundt gullkalven var på sitt heftigste. Selv bankfolk og næringslivstopper hadde latt seg rive med, og hvem hadde vel ikke gjort som meg og tatt opp lån til enebolig, bil og kostbar cabincruiser? Bankene løp jo etter folk med lånetilbud, og alt steg til himmels i verdi. Til og med brukte luksusbåter ble solgt for mer enn de kostet nye, og verdiene på eiendommene raste i været, de òg.
Det kunne ikke vare, det burde alle ha forstått, særlig jeg som var så stolt over å være forutseende. Men få gjorde det, selv ikke de største bankene, som holdt på å gå overende på rekke og rad og ble reddet av staten. Mange som hadde investert sparepengene sine i bankaksjer den gang, det tryggeste av det trygge av pengeplasseringer, opplevde at aksjene ble nullet i verdi fra den ene dagen til den andre.
Det skjedde meg også, og det kostet meg nærmere hundre tusen. Gjett om jeg kunne ha trengt de pengene!
Det var en surrealistisk tid. Da boblen sprakk, nyttet det ikke å selge unna eiendeler for å bli kvitt gjelden, for det fantes plutselig ingen kjøpere. Og mens folk satt i klisteret, krøp lånerentene oppover til nærmere 20 prosent. Er det rart de unge ikke vil tro meg?

Jeg var i godt selskap, men det var selvsagt ingen trøst. Mange skikkelige og ordentlige mennesker opplevde økonomiske tragedier den gangen og mistet alt de eide. I tillegg ble de ofte sittende igjen med høy, dekningsløs gjeld til hissige kreditorer som slet selv. Jeg hadde klart å holde hodet over vannet så langt, men nå var det over for meg også. Strikken var strukket til det maksimale. Med dette skattekravet hengende over meg var jeg per definisjon personlig konkurs.

Hva skulle jeg si til Ellen og ungene når namsmannen overtok huset og kastet oss på gaten? Og når de tok båten? Og bilen? Når alt sammen ble solgt på tvangsauksjon til spottpris og de lot oss sitte igjen med gjelden på mellomlegget?
Ellen visste ingenting om problemene våre, bare at tidene var vanskelige og at vi måtte stramme inn. At vi ikke brukte båten for tiden, hadde jeg forklart med tekniske problemer. Sannheten var at jeg ikke en gang hadde råd til å fylle opp tanken. Men siden den var uomsettelig lå den nå der og skinte i båthavna, og jeg var nede og pusset og gnikket på den støtt og drømte meg til sjøs – og det var jo gratis. Bortsett fra havneleien, da, som jeg lå etter med, den òg.
Det hadde alltid vært min filosofi at Ellen skulle slippe å bekymre seg om økonomien vår, som jeg tok meg av. Slik var jeg kanskje litt gammeldags av meg, men det var nå sånn vi hadde innrettet oss. Nå kunne jeg ikke skjule problemene for henne lenger. Det bitre var at jeg ikke var noen kjeltring som hadde gjort noe galt, jeg var bare en alminnelig borger som hadde havnet i et uføre skapt av politikere med skylapper på.
For hvorfor hadde de ikke satt bremsene på før?

Det nyttet ikke å sutre over det. Sutring var ikke min stil. Jeg hadde derimot ingen lyst til å fortelle Ellen om uføret, ikke ennå, for det fantes fortsatt et svakt håp, et drastisk håp rett nok. Jeg hadde alltid hatt en frodig fantasi, og den hadde hjulpet meg ut av mang en knipe. Så også nå, håpet jeg. Løsningen som modnet seg i hodet mitt var brutal men berettiget, mente jeg bestemt, min uforskyldte situasjon tatt i betraktning.
Med et tungt sukk la jeg fra meg skatteseddelen og så på klokken. Den var nesten 12. Det var en time til postkontoret stengte.
Jeg må anføre at dette skjedde lenge før Post i butikk ble innført. Den gangen var postkontorene store og travle med mange skranker hvor folk sto og ventet med kølapp i hånden.
Bak disken ble det oppbevart betydelige kontantsummer.
Jeg satte meg ned for å tenke. Posten var eid av staten, og det var staten som hadde ruinert meg. Min rettferdighetssans var sterk, og den sa meg at det ikke var annet enn rett og rimelig at jeg tok tilbake fra staten det den hadde stjålet fra meg.
En idiotisk tanke selvfølgelig, men så hadde jeg da også kniven på strupen.
Tankene modnet seg i hodet mitt der og da. Jeg ville rekke alt sammen i god tid før Ellen og ungene kom hjem fra det faste lørdagsbesøket hos svigermor og svigerfar. Da ville kanskje alle våre problemer være løst.
Jeg så på klokken igjen. Jeg måtte tenke nøye gjennom alt sammen før jeg satte i gang.

Et kvarter før stengetid parkerte jeg sykkelen min utenfor postkontoret og begynte å gjøre meg klar. Jeg hadde på meg en gammel anorakk, og nå trakk jeg hetten over hodet og snørte til slik at bare så vidt nesen og øynene mine var synlige. Ikke et menneske ville kunne identifisere meg.
Raskt og uten å nøle dro jeg på meg et par hansker og tok frem pistolen fra lommen. Jeg trakk pusten dypt, grep den tomme bagen jeg hadde tatt med og marsjerte med bestemte skritt inn døren til postkontoret.
Jeg stoppet like innenfor og mannet meg opp. «Dette er et ran!» skrek jeg med forvrengt stemme. «Jeg er desperat og trenger alle pengene! La det gå raskt!»
Det befant seg to kunder i lokalet, i tillegg til to postansatte. Jeg dyttet den ene kunden, en eldre kvinne, til side, og plasserte bagen på skranken.
«Fyll opp!» kommanderte jeg den unge piken innenfor. «Opp med farten!»
Jeg viftet med pistolen for å markere alvoret. Et kjapt blikk rundt meg viste at jeg tilsynelatende hadde kontroll. Den andre ansatte sto som en saltstøtte og glodde på meg, og den ene kunden, en mann i 50-årene, sto og holdt seg sjokkert til hodet. Den eldre kvinnen som jeg hadde dyttet til side, sto derimot og så på meg med en indignert mine.
«Unge, kjekke mannen!» kvein hun plutselig med skarp røst. «Her kommer du og skremmer vettet av alle disse fine menneskene! At du ikke skammer deg! Vil du øyeblikkelig se og gå din vei?»
«Ti stille!» freste jeg og viftet med pistolen.
«Ja, det får være grenser for hva man skal måtte finne seg i!» stemte den mannlige kunden i. «Forsvinn!»
Jeg ble helt satt ut av de to. «Ti stille!» brølte jeg. «Fyll opp bagen», tilføyde jeg, henvendt til piken i skranken. «Få opp farten!»
Hun dro bagen til seg. Den gamle damen lot seg imidlertid ikke skremme. Hun kom helt bort til meg og begynte å dytte til meg i brystet.
«Jeg skal si deg det, jeg», sa hun med sprukken røst. «Jeg er en dame på 80 år, og jeg er altfor gammel til å være redd for avskum som deg. Hva i all verden er det som driver deg? Er du en av disse narkomane, kanskje?»
Den mannlige kunden tok mot til seg han også, og stemte i: «La de stakkars damene være i fred, fordømte avskum! Se og forsvinn!»
Jeg svelget. Fordømte avskum? Jeg var da ikke noe avskum. Måtte jeg bite i meg noe sånt? Kommentaren satte meg ut et øyeblikk.
Men jeg hentet meg kjapt inn igjen. «Stille!» ropte jeg og viftet med pistolen. «Og bli ferdig», la jeg til henvendt til piken bak disken.
Den gamle damen kom helt bort til meg og begynte å dytte til meg i brystet. Hun tok plutselig et skritt til side og svingte håndvesken mot meg. Konsentrert som jeg var om å vifte med pistolen mot postdamen, så jeg den ikke før det var for sent. Den traff armen som holdt pistolen slik at den ble svingt rundt, så gikk pistolen av med et øredøvende brak. Jeg vaklet to skritt bakover av forfjamselse mens det hylte og pep i ørene mine. Den gamle damen sto og holdt seg på brystet, så jeg, og hun hadde et nifst uttrykk i det rynkete ansiktet sitt.
Det ble musestille i postlokalet. Alle sto som forstenet, så lød det et dempet stønn fra damen og hun seg sammen og ble liggende urørlig på gulvet.
Jeg sto som lammet og stirret på henne. Herregud, hva hadde jeg gjort?
Panikken kom som kastet over meg. Glemt var plutselig ranet og pengene, nå var det bare en ting som telte, og det var å komme seg vekk herfra fortere enn svint.
Jeg bråsnudde og løp mot utgangen. Du er en morder, runget det i hodet mitt, og du er et avskum – et fordømt avskum! Og snart er du Norges mest ettersøkte mann! Og blir du tatt vil du bli hengt ut med navn og bilde i alle landets aviser og tv-kanaler – som et fordømt avskum!
Med et langtrukkent hikst for jeg på dør.

Jeg kom ikke langt. Utenfor blinket blålysene, og politibiler sto spredd utover på kryss og tvers.
«Stopp!» kommanderte en metallisk stemme fra en megafon. «Slipp våpenet! Armene over hodet!»
Jeg kunne ikke gjøre som stemmen sa, jeg måtte vekk – bort fra dette marerittet!
«Nå med en gang!»
Uten å nøle hoppet jeg opp på sykkelen og trødde i vei.
«Stopp!» lød det fra megafonen. «Eller vi skyter!»
Men jeg stoppet ikke, jeg hadde ikke kontroll over meg selv lenger. Tankene hadde tatt helt over.
Det lød et skarpt smell, og jeg fikk et slag i ryggen. Sykkelen slingret videre noen meter, så gikk jeg over ende på fortauet og ble liggende med sykkelen halvt over meg.
Jeg klarte ikke å lee på en muskel. Jeg var lammet. Gradvis begynte snøkrystaller å flimre for øyne mine og jeg falt sakte vekk.
Så døde jeg.
Tenkte jeg med innlevelse. I fantasien.

For det var nemlig det jeg gjorde – tenkte. I det fjerne hørte jeg klokkeklang – fra veggklokken vår i stuen.
Med et rykk var jeg tilbake i virkelighetens verden og snudde meg mot klokken. Den viste 12.
Jeg trakk et langt, dypt og oppgitt sukk. Klokken hadde revet meg ut av tankespinnet mitt med de evigvarende 12 slagene sine.
Det var kanskje like greit, for vel var fantasien min frodig, men å sitte og fordype seg så til de grader i dommedagstanker at jeg opplevde følelsen av å dø – der gikk grensen. Jeg måtte passe meg. En dag bikket det kanskje over for meg slik jeg holdt på.
Men jeg kunne ikke noe for det. Jeg hadde nå en gang den egenskapen at jeg var forutseende. Før jeg foretok meg noe som helst i livet, pleide jeg å leve meg inn i hver detalj på forhånd og gjennomgå alt som kunne skje og ikke skje i hodet, det var bare sånn jeg var. Det var der den frodige fantasien min kom inn i bildet, og sammen pleide de to gode egenskapene oftest å advare meg før jeg gjorde noe dumt.
Så også nå.

Dermed ble det aldri noe postran på meg.
Og jeg var ikke noe fordømt avskum. Aldri om jeg ville ha noe slikt på meg, jeg som var en ordentlig fyr. Akkurat det satt faktisk hardest fast i meg. Jeg var rett nok et synkende skip, men jammen skulle jeg gå ned med flagget til topps, i hvert fall ikke som et fordømt avskum.

Resten av ettermiddagen og kvelden ble lang. Ellen og ungene kom vanligvis aldri hjem fra foreldrene før ved halv ni-tiden. Da var det fast rutine at vi koste oss med ost og kjeks og lørdagsgodt. Og etter at ungene hadde lagt seg, pleide Ellen og jeg å nyte roen med en flaske vin og en god film.
Slik ville det ikke bli i kveld. Jeg visste allerede hvordan det ville bli, for fantasien hadde manet det ut for meg. Det ville bli trist.

De kom da omsider, ungene oppspilte og forventningsfullt hoppende i forveien, som om de bar på en stor hemmelighet som de ikke fikk lov til å røpe, og Ellen med røde, hektiske roser i kinnene. Det hadde hun vanligvis aldri.
«Så du Dagsrevyen?» spurte hun oppglødd før jeg fikk sagt et ord. Ungene sto hoppende og smilende rundt henne.
«Eh, ja – det vil si nei», stammet jeg. «Jeg … jeg fulgte ikke så godt med. Du Ellen … vi … vi må snakke sammen.»
«Ja da, ja da», sprudlet hun og sto nærmest og trippet foran meg. «Ser du hva dette er?» Hun holdt opp et lite papir.
«Eh – nei», sa jeg – og så i det samme hva det var: En lottokupong.
«Hold deg fast, elskede!» fortsatte hun og smilte over hele seg. «Denne kupongen gikk inn med full pott! Vi har alle tallene – juhuu!!»
Hun slo ut med armene og danset krigsdans rundt meg, og ungene danset med. «Vi har vunnet over en million!» hylte hun i begeistring. «En million!! Er det ikke helt utrolig??»

Jeg var ute av stand til å svare. Ingen var gudbenådet med sånn flaks, særlig ikke vi. Og så akkurat nå da, når vi sto ved avgrunnens rand. Da var det i hvert fall usannsynlig.
Det kunne ikke være mulig. En million var fryktelig mye penger på den tiden. Slike tilfeldigheter skjedde ikke. Aldri i verden.
Ellen lo høyt. «Du skulle sett ansiktet ditt nå!» sprudlet hun. «Du ser så komisk ut!»
«Herre gud», fikk jeg så vidt stønnet frem. «Du tuller med meg.»
«Tuller? Se her!» Hun holdt kupongen opp mot meg. «En million etthundre og tjuesjutusen to hundre og femti kroner på vei inn på konto!» Hun dunket på kupongen med pekefingeren. «Er det ikke fantastisk?»
«Jo», svarte jeg og var fortsatt for langt inne i konkurstankene til å makte å omstille hjernen og la meg begeistre. Fantasien var rett nok i ferd med å utrede konsekvensene, som var bent ut sagt eventyrlige, men den brukte litt tid.
Ellen ble drømmende i blikket. «Nå er problemet vårt løst», sa hun og grep hånden min. Hun så meg inn i øynene med tindrende blikk og tilføyde begeistret: «For nå har vi råd til å kjøpe ny vaskemaskin.»

 

 

4 Delinger