Enestående politisk historiefortelling

Den første virkelige biografien om «Norges Churchill».

Oslo 20. august 1964: Stortingspresidenten med stor S, Carl Joachim Hambro, går bort. Han blir unisont hyllet av en hel nasjon. KrF lederen Erling Wikborg kaller ham Norges største statsmann siden 1905. Kulturradikale Dagbladet legger gamle feider til side og skriver om Høyre-lederen: «Vi har aldri lagt skjul på at Hambro er den dyktigste mannen vi har hatt til å være stortingspresident og dertil virkelig ett av de få fargerike innslagene i vår nasjonalforsamling». Hyllesten når langt utover landets grenser. I Danmark skriver Politiken i København at «Norges Churchill» er gått bort. I London hyller The Times Hambro for sitt klare og tidlige oppgjør med nazismen, men også for sin innsats for Folkeforbundet, forløperen til FN.

Carl Joachim (CJ) Hambro var en mann av mange fasetter og med interesser langt utover politikk og statsmannsgjerningen. I tillegg til nesten 40 år på Stortinget, de fleste i presidentskapet som Høyres ledende talsmann, skrev han nær 50 bøker, utallige artikler og bokanmeldelser, oversatte Kipling og Dickens til norsk, ble Folkeforbundets siste president, og var æresdoktor ved 11 utenlandske universiteter. Aftenposten bemerket: «For et alminnelig menneske er det ikke til å begripe at han holdt det ut.»

Iselin Theien:
Fra krig til krig

Sakprosa
Spartacus
361 sider

Mange kontroverser

Hambros yngste sønn, journalisten Johan Hambro, utga i 1984 den kritikerroste biografien C. J. Hambro – Liv og drøm, men denne er mer et kjært portrett. Historikeren Iselin Theien har skrevet den første virkelige biografien om CJ Hambro. Den er kjærkommen. Som leser forstår man imidlertid raskt at forfatteren har måttet kutte mye, og at Theien med det store stofftilfanget hun har hatt til rådighet sikkert kunne ha skrevet en biografi på flere bind. Skal vi tro forlagets vaskeseddel står det lidenskapelige forholdet Hambro hadde til den 12 år eldre skuespillerinnen Gyda Christensen sentralt i boken. Dette er noe forledende. Brevene til Gyda er kanskje en tynn rød tråd i boken, men burde kanskje ha fått mer farge og plass for å «stå sentralt». I knappeste laget er også beskrivelsen av Hambros rolle som nær rådgiver for Kongehuset. Styrken i Theiens fremstilling er den solide analysen av Hambro som vokter av parlamentarismen, demokratiet og av de små lands rettigheter i verdenssamfunnet. Hambros innsats var lysende og det var internasjonalt format over hans innsats, noe boken aksentuerer og får tydelig fram.

Boken er kronologisk oppbygd, med et kort forord om foreldre, oppveksten i Bergen, utdanning og giftemål. Etter første verdenskrig tar han i 1919, 33 år gammel, plass på Stortinget. Her starter boken. Samme konsise kortfattethet som i forordet, er brukt i etterordet og som omhandler livsløpet etter andre verdenskrig. Hambro ble sittende på Stortinget til 1957. Bokens tittel «Fra Krig til Krig» er med andre ord en tidfesting, selv om den også kan leses som en beskrivelse av de mange kontroverser Hambro havnet i – eller aktivt søkte.

 

Trist behandling

I våre dager er Hambro mest kjent som mannen som reddet kongehuset og demokratiet, under skjebnedøgnet 9. april 1940. Det var Hambro som organiserte Kongefamilien, Stortinget og Regjeringens flukt fra Oslo til Hamar, videre til Elverum under «det utrolige døgnet», og det var Hambro som utformet den berømte Elverums-fullmakten som gav regjeringens arbeid i London konstitusjonelt grunnlag.

Ikke like kjent er London-regjeringens mange forsøk på å motarbeide Hambros innsats under krigen. Spesielt regjeringens utenriksminister og senere generalsekretær i FN, Trygve Lie, følte seg gjerne satt i skyggen av Hambro som hadde et stort internasjonalt nettverk av kontakter. I januar 1944 går det så langt at den ellers tilknappede major Sven Nielsen, som satt som Høyres medlem av London-regjeringen, erklærer at «den behandling som er blitt stortingspresident Hambro tildel de senere år er noe av det tristeste jeg har opplevd i mitt politiske liv».

I disse partiene skinner Theiens samvittighetsfulle arbeid fullt gjennom.  Fem år har hun brukt på å gjennomgå førstehåndskilder i form av private brev og notater. Med dette blir boken ikke bare spennende lesning, men også referanse for videre norsk historieskrivning. Notene og registeret til bygger godt opp under dette.

 

Bitterheten smeltet bort

Det er tydelig at det er med en viss bitterhet Hambro vender hjem med regjeringen Nygaardsvold 31.mai 1945. «Oppover Karl Johan satt Hambro i en bil sammen med Nygaardsvold og hans kone, og folk kastet blomster til dem. Det hele var nesten ikke til å bære, skrev han, og følte det som om all den bitterheten som hadde bygget seg opp gjennom krigsårene, rent smeltet bort.»

Hjemme tar Hambro igjen viktige konstitusjonelle grep, innkaller Stortinget og sikrer med dette det parlamentariske demokratiets kontinuitet. Da Stortinget i oktober 1948 samles for å debattere innstillingen fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 om sivile og militære myndigheters handlinger i 1940, er Hambro kritisk til jakten på syndebukker og de politiske partienes posisjonering. Hans forløsende sluttord er blitt politisk historie: –De gjorde det så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom.

 

ANDERS NERAAL

-- annonse --