Det er ikke helt uventet at årets utgivelse fra Edouard Louis handler om hans mor. Gjennom fragmenterte anekdoter og minner skal vi bli kjent med henne som mor, kone, venn og som en egen person. Men handler boken om morens frigjøring - eller Louis’ idé om hennes frigjøring, sett gjennom øynene til en sønn og samfunnskritiker?
Edouard Louis’ debut Farvel til Eddy Bellegueule handler om hans egen metamorfose og klassereise. Hvem drepte faren min om hvordan staten har ødelagt faren psykisk og fysisk. En kvinnes frigjøring er et portrett av Louis’ mor, hvis liv i den franske arbeiderklassen har blitt formet av den samme machokulturen som også har formet sønn og ektemann.
Samlet sett ser Louis’ utgivelser ut til å være en litterær oppreisning av oppveksten sin. Han skildrer den franske bygda han er oppvokst i, en liten, fattig industriby i nord. Det er lett å forestille seg at dette er menneskene som stemmer på Marine Le Pen. Det fremstår som et forsøk på å si noe større om fransk kultur, som et sted med en herskende patriarkalske (u)kultur der kulturell og økonomisk kapital bestemmer. Og han får sagt det, det er bare litt lite av det.
Brutale fortellinger
Louis er kjent for sine selvbiografiske romaner, og det er hans likefremme skildringer av levde opplevelser som gir boken tyngde. Brutale fortellinger om en alkoholisert far, psykisk mishandling av moren og sosial stønad gjør inntrykk. Men med sine 108 sider med mye luft og flere tomme sider, faller En kvinnes frigjøring sjangermessig mellom to stoler. Å kalle den for roman oppleves som en stretch. Det ligner mer et litterært essay som prøver å gjøre mye på en gang.
Edouard Louis:
En kvinnes frigjøring
Aschehoug
108 sider
Oversatt av Erik Halmøy
I portrettet av hans mor får vi vite hvem hun var, hvem hun trodde hun skulle bli. Hvordan hun ble stoppet av klassekonvensjoner, og nærmest tappes for livsgnist. Det er trist, engasjerende og tankevekkende. Likevel forbli følelsen av boken oppskriftsmessig inngår i et større prosjekt gjennom hele. For boken er fra Louis’ perspektiv, en sønns retrospektive observasjoner av sin mor, sett i lys av sin egen klassereise og høyere utdannelse. På et tidspunkt har Louis behov for legehjelp, men moren setter ned foten. Legebesøk er noe middelklassen driver med. Han oppsøker likevel legen og får vite at det er sprukken blindtarm. I etterkant gjetter han at moren så på legebesøket som et «klasseangrepsvåpen». Hvordan moren opplevde hendelsen får vi ikke vite.
Eksistensiell klaustrofobi
For å snakke om moren, tar Louis utgangspunkt i det han omtaler som sin unormalitet, altså at han er homofil og er feminin i væremåten. I den franske arbeiderklassen er det kun rom for tradisjonelle kjønnsroller og -fortolkninger. Hvorfor denne progressive forfatteren fremdeles omtaler sin væremåte som unormal kommer ikke frem, men gir følelsen at skammen han ble påført som ung er med ham ennå. Kjønn blir en inngangsport for å snakke om moren: det mennesket jeg er [har] aldri vært mann, og det er denne forstyrrelsen av virkeligheten som bringer meg nærmest moren min. Det er kanskje her, på dette ikke-stedet i mitt vesen, at jeg kan prøve å forstå hvem hun er og hva hun har opplevd.
Hans direkte, kortfattede språk gir ham en egen evne til å gjøre komplekse ideer leservennlige. Louis maner frem en eksistensiell klaustrofobi som følge av å ikke klare å spille sitt gitte kjønn på “riktig” måte. Her er det klare linjer til Judith Butlers performative kjønnsteori, altså å spille ut kjønnet sitt basert på kulturelle ideer og forestillinger om dem. Men ideer følges ikke opp argumentene av teoretisk diskusjoner, leseren må ta til takke med at forklaringer med en undertone av «fordi det er sånn». Det er synd, for det er i skildringene av de kulturelle tvangstrøyene at Louis er på sitt beste.
MAREN DAHL KELLER
