"Den er poetisk, surrealistisk, påtrengende, spørrende, rastløs, vond, ja, veldig vond i partier, og svakt insisterende", skriver Mia Bull-Gundersen om Mari Nilsens debutroman.
Denne anmeldelsen ligner ikke på de anmeldelsene jeg har skrevet tidligere. For boka jeg har lest ligner ikke på noen bok jeg har lest tidligere. Ordene – eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi er Mari Nilsens bokdebut, og hun kaller den en fortelling. På tittelbladet, under tittelen, står det: «Fortelling». Men i selve tittelen kaller hun den et «forsøk på å skrive en selvbiografi». Altså må dette være en fortelling om Ewa Lisa som gjerne vil skrive en selvbiografi, men som kanskje ikke kommer lengre enn til å gjøre et forsøk på det.
Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi
Tiden
80 sider
Jeg leste boken først én gang. Og så leste jeg den en gang til. Det går jo raskt å lese den. Boken er på 80 små sider. Her er ingen punktum. Bare et og annet komma, samt spørsmålstegn og utropstegn. Boken er kanskje litt for kort. Men skitt la gå. Det er nok av lange bøker her i verden. Så leste jeg også notatene mine en gang til. Da hadde jeg fått et slags tak på Ewa Lisas forsøk. Trodde jeg. Og jeg roet meg ned. Lot hjernen jobbe videre. Den lever jo sitt eget liv. Akkurat som Ewa Lisas notater på papiret. Men teksten forfulgte meg inn i søvnen. Jeg drømte om den. Drømte at jeg oppsøkte forlag etter forlag og spurte om de hadde gitt ut noe som lignet Mari Nilsens bok. Det hadde de ikke. Den var den eneste i sitt slag. Det var en merkelig drøm. Men jeg ble altså ikke kvitt det indre synet av teksten. For boken består av VERSALER. Mari Nilsen har skreve hele boken med Caps lock-knappen aktivert. Og nå dundret de store bokstavene gjennom natten. Presset seg på. Ropte på oppmerksomhet. DET STÅR NOE HER, ROPTE DE. MED STORE BOKSTAVER. HVA STÅR DET?
Jo, det står noe om Ewa Lisa. Brokker av hva hun har sett og opplevd fra hun var 10 år og frem til hun er ung kvinne. Hun har notert på papir med penn, og spart på notatene. Ewa Lisas skrift er en bevisst skrift. Skrevet for å leses. Ja, skriver man ikke alltid for å bli lest, da? Nix. I alle fall ikke så uttalt som her. Ewa Lisas metanotater tenker på øynene som skal møte det hun skriver:
«STAKKARS DEN SOM LESER DETTE
DET ER ALTFOR MANGE BOKSTAVER ETTER HVERANDRE»
Men det er det jo slett ikke.
- annonse -
Denne jenta har det ikke godt
Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg liker å lese om Ewa Lisa. Det er jo ingen vits i å like alt man leser heller. Det bringer en ikke alltid videre. Men hennes stemme ligger langt, langt over likegyldigheten. For denne jenta har det ikke godt. Og menneskene hun møter er ikke gode mot henne. Denne jenta snakker folk etter munnen, fordi hun tror det er det som er forventet av henne. Denne jenta vil ikke være vanskelig. Denne jenta vil ikke overreagere. Denne jenta bærer andres byrder de tyngste delene av veien. Fordi hun tror at det er det hun skal. Ikke minst moras byrder. Mora som har hender som boksehansker eller ballonger. Akkurat som mormora også har. Hun som nå ligger i senga på et sykehjem og roper på Gud. Ewa Lisa roper også på Gud. Men han svarer henne naturligvis ikke. Ingen svarer henne. Ewa Lisa blir til bokstaver: «JEG FESTER MEG SELV MED EN OG EN STREK TIL ARKET!
HER LIGGER JEG
I SKUFFEN
SAMMEN MED HÅRSTRIKKER OG PAPIRER»
Men i stedet for bokstaver blir hun den arvede kroppen som hun må bære med seg hele livet. Den slitsomme kroppen som er der kontinuerlig, og som resulterer i så mange vonde opplevelser. For Ewa Lisa er et ´jeg´ som svekkes mer og mer fordi hun møter mann etter mann som bruker kroppen hennes på nedverdigende måter. Slik viser disse mennene seg å være temmelig ubrukelige. (Kanskje bortsett fra fyren hun krabber for som en hund. Han vil at hun skal slutte å bjeffe.) Menn som har hatt en vanskelig barndom. Naturligvis har de det. Ellers ville de jo oppført seg ordentlig mot Ewa Lisa. Dessuten hører hun aldri noe fra dem igjen. Ikke fra Gud, og ikke fra mennene. Kanskje like bra. (Min kommentar, ikke Ewa Lisas.)
Døtre og mødrene deres
Mari Nilsen sier at Ewa Lisa ikke har en egen historie. At historien hun har, har hun arvet fra moren sin. Kanskje er det slik. Men jeg legger godt merke til at mora sier til Ewa Lisa at hun kan være glad for at hun ikke har arvet hennes hender. Slik mora har arvet sin mors hender, som igjen arvet sin mors. Men Ewa Lisa har ikke arvet disse stygge ballonghendene, og kanskje har hun nettopp derfor sin egen identitet?
Jeg kom til å tenke på en annen bok jeg leser for tiden: Louise Kennedys Overtredelser. Bøkene ligner litt. Ikke formelt. Kennedy skriver en typisk roman. Men hovedpersonene ligner. Her er mødre og døtre i begge bøkene. Mødre som tar altfor mye plass og dominerer døtrenes liv. Den helt unges liv, som i Mari Nilsens bok, og den litt eldre dattera i Kennedys roman. Mødre som har det vondt og overfører smerten på døtrene sine. Værsågod, deal with it! Bli frustrert og forbanna. Ønsk deg langt vekk!
Er jeg blitt klok på Mari Nilsens debutbok? Nei, den er ikke lett å bli klok på. Men det er jo ikke alltid man skal bli klok av å lese. Noen ganger er det mer vesentlig å undre seg – uten å få svar. Sånn opplever jeg den. Det er nok derfor jeg begynte å like boken så godt etter hvert som jeg jobbet med denne anmeldelsen. Boken vokste. Ordene eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi ble til en vakker fortelling. Den er poetisk, surrealistisk, påtrengende, spørrende, rastløs, vond, ja, veldig vond i partier, og svakt insisterende – derfor i STORE BOKSTAVER. Ewa Lisa tar de store bokstavene til hjelp for å bli synlig. Men kanskje hadde jeg hørt ropene hennes selv i små bokstaver. For jeg hører henne nå, og jeg kommer til å høre henne en god stund fremover.
Bakerst i boka ligger 8 blanke ark. Det er for mange til at det er en svakhet fra trykkeriet. De tomme sidene blir i stedet en fortsettelse av Ewa Lisas notater – bare uten ord. Eller er de muligens lagt der for at jeg kan fortsette skriften og gjøre den til min egen?
MIA BULL-GUNDERSEN
- annonse -
