BARNEBOKPROFILEN: Hva gjør du når samboer'n din er firbeint og bredskuldra og heter Alf, og naboen din, som også er faren din, ikke klarer å la være å snakke om nettopp Alf? Skriver barnebok vel! Det gjorde i alle fall journalist og forfatter Ellen Sofie Lauritzen.
Ellen Sofie Lauritzen er bokanmelder og journalist i Dagens Næringsliv. Nå har hun skrevet barneboka Må. Ha. Katt!, om elleve år gamle Eli som prøver å gjøre YouTube-stjerne av katten Alf.
Forfatter: Ellen Sofie Lauritzen
Aktuell med: Må. Ha. Katt! (Aschehoug)
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken:
– Det startet egentlig litt tilfeldig. Jeg bor sammen med en bredskuldra svart og hvit hannkatt som heter Alf, og i nabohuset bor faren min, som er ekstremt opptatt av denne katten. Han snakker knapt om annet, og alle meldingene han sender, handler om Alf. På et tidspunkt samlet jeg meldingene i et Word-dokument, tanken var å lage en lettere absurd bildebok. Men etter et møte med hun som skulle bli redaktøren min, skjønte jeg at det lå noe mer her. Gradvis begynte jeg å skrive på det som nå er blitt en roman om elleve år gamle Eli, som synes at livet er dritt. Mamma har flytta til ny kjæreste og pappa er sur. Men så kommer hun over katten Alf på Finn – kanskje han kan gjøre sånn at ting blir bedre? Hvis han attpåtil kan trenes opp til å bli en YouTube-katt, vil vel alt bli bra, eller?
– Tre barnebok-favoritter:
– Roald Dahls Heksene, Astrid Lindgrens Mio, min Mio og alle Narnia-bøkene.
– Hvordan jobber du?
– Jeg er nok litt skadet etter mange år som journalist, jo nærmere deadline, jo mer skjerpet blir jeg. Jeg liker å tenke at jeg jobber aller best på morgenen, over en kaffekopp, mens jeg fortsatt er litt groggy og før jeg har sjekket mobilen, men det har blitt ganske mange lange kvelder i sofaen med laptopen på fanget. Og Alf ved min side.
– Din egen favorittillustrasjon?
– Jeg elsker illustrasjonene til Quentin Blake, illustratøren til Roald Dahl.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Her er jeg delt mellom Heksene av Roald Dahl og Farvel, Rune av Marit Kaldhol. Førstnevnte ble lest i filler, men sistnevnte ga meg varige mén. Fortellingen om lille Sara som opplever at bestevennen Rune drukner traumatiserte mange barn på tampen av åttitallet, meg selv inkludert. Det er en av de vakreste bøkene jeg vet om, men også den aller tristeste. Når Rune plutselig ligger der med hodet ned i sølepytten, puh, det var sterk kost for en seksåring. Og de nydelige akvarellene til Wenche Øyen, jeg får tårer i øynene bare av å tenke på dem.
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– SVK, Store Vennlige Kjempe. Han virker kul og snill, og dessuten har han noen utrolig fascinerende ører.
– Og hvem ville du helst selv ha vært?
– Pippi. Den som kunne løfte en hest over hodet.
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– Det samme som en voksenbok? Drama, humor og alvor og store følelser. Hjelper også med noen kjipe voksne og ett eller annet man må overvinne.
– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Definitivt Pippi. Jeg var en skikkelig Pippi-jente da jeg var liten. Bestemor strikka Pippi-genser til meg, og var det karneval i barnehagen, skulle jeg alltid være Pippi, med ståltråd i flettene, så klart. Dessuten, hvor kult er det ikke å ha en hest og en apekatt som kjæledyr?
