ANMELDT: For en gangs skyld er ikke boka bedre enn serien.
«Bridgerton» er en av tidenes mest omtalte Netflix-serier. Dette mye grunnet sitt mangfoldige karakterregister, i en TV-sjanger som ellers er blendahvit. Der TV-serien oppleves som et slags frisk pust, oppleves boken den er basert på som elendig husmorporno.
Julia Quinn står bak bokserien om overklassefamilien Bridgerton – lagt til London på midten av 1800-tallet. Hver bok i serien er viet til ett av familiens mange barn – og i første bok, En hemmelig allianse, er det Daphne Bridgerton, og hennes romanse med Hertugen av Hastings, som står i sentrum.
En hemmelig allianse, først utgitt på engelsk i 2000, kan tabloid oppsummeres i følgende sammenlikning: Stolthet og fordom møter Gossip Girl. Men de som gledet seg over TV-serien, vil nok oppleve boken den er basert på som en skuffelse.
Forbudt kjærlighet
Julia Quinn:
En hemmelig allianse
379 sider
Oversatt av Hege Frydenlund
Vi befinner oss på Grosvenor Place i London – byens sete for det britiske aristokratiet. Her har alle samme mål for øyet: Å gifte seg godt. Det legges tidlig opp til en historie om forbudt kjærlighet – forbudt av hovedkarakterene selv, og ikke av ytre omstendigheter.
«Det fantes regler mellom venner, eller bud, egentlig, og det aller viktigste var: Du skal ikke begjære din venns søster.»
Allerede Daphne og hertugens første møte bærer bud om hvordan resten av boken skal fortone seg. Dialogen er tidvis vittig lesing, men dessverre handler den indre dialogen nærmest utelukkende om hvordan kroppene deres reagerer på hverandre. Det er så overdrevent mye spenning i luften at leseren nesten får surstoffmangel til hjernen.
Så kommer det et taktskifte til det verre, brakt frem av to forhold: de utallige dårlige sexscenene og et overgrep.
Ekkel bismak
Bokens hovedtema er den altoppslukende, lidenskapelige kjærligheten. Den som også er ganske giftig og sjalu. Daphne og hertugen får ikke nok av hverandre. Og de vil ha hverandre hele tiden. Det er ganske utmattende lesing.
Sexscenene er helt sikkert intendert, ved siden av å innvie leseren i den lidenskapelige kjærligheten mellom Daphne og hertugen, å pirre noe hos leseren. Men det gjør de ikke. Det er rett og slett ganske elendig og pinlig erotika leseren får servert.
Midt i disse utallige sexscenene, kommer det store vendepunktet i boken – som beveger seg fra å være grei tidtrøyte i sommervarmen, til en mer kvalmende affære. En mer enn problematisk sexscene (les: voldtekt) blir fremstilt i et liksom-feministisk lys, hvor han «ba om det» og hun var sterk nok til å ta det hun ville.
Hun følte seg så mektig der hun tårnet over ham. Hun hadde kontrollen, og det var det mest forbløffende afrodisiakum hun kunne forestille seg.
Finnes bedre alternativer
Hvis man liker kostymedrama, representerer En hemmelig allianse sjangeren på steroider: overdådige ballsaler, ballkort som skal fylles opp, te i fine stuer og møter i hemmelige hager. Samtidig blir man ikke kvitt følelsen av å lese en annen kvinnes dagdrøm. Det med en lite troverdig hovedkarakter og en mannlig elsker som kun byr på plagede blikk og cheesy replikker:
«- Jeg vil ha deg, sa han- Hun lot blikket gli nedover, og det trakk litt i munnviken hennes. – Jeg vet det. – Nei, stønnet han og trakk henne nærmere. – Jeg vil være i hjertet ditt. Jeg vil… Hele kroppen hans skalv da huden møtte hennes. – Jeg vil være i sjelen din.»
I det hele tatt er det vanskelig å forstå motivasjonen bak boken. Er det erotika, en historisk roman eller en slags kommentar til kvinners rolle i samfunnet?
Hvis du vil ha en god historisk roman, finnes det bedre alternativer. Hvis du vil ha erotika, finnes det bedre alternativer. Hvis du vil ha en kjærlighetshistorie, finnes det definitivt bedre alternativer.
For en gangs skyld er ikke boka bedre enn serien.
NORA STEENBERG
