Skuespilleren Andrea Bræin Hovig vet nøyaktig når hun fikk inspirasjonen til romanen hun nå debuterer med, kalt «Siste akt».
– Det var rett og slett da jeg sto på hovedscenen på Nationaltheatret 10. desember 2017. Det var en av de største dagene i mitt liv. Vi var 250 skuespillere som leste høyt hverandres anonymiserte vitnesbyrd.
Det var da Teater-Norge markerte den internasjonale #MeToo-kampanjen med oppropet #Stilleforopptak , og skuespillere fra alle landets scener deltok. Også Andrea Bræin Hovig – selv om hun aldri hadde opplevd noen overtramp fra kollegenes side.
Men det tok ikke lange tiden før hun begynte å fundere på hvorfor ikke alle kollegene var til stede. «En yrkesskade», sier hun selv:
Som skuespiller er hun så vant til å innta andres narrativ og personlighet, at hun liker å portrettere folk som tenker annerledes enn det hun selv gjør – rent ut søker det.
– Uvillige
For debutromanen skildrer mor og datter, begge skuespillere, som begge uvillige til å ta #MeToo innover seg.
Toril, den pensjonerte divaen på 74 som ønsker å gjøre comeback tross sviktende helse, kaller #MeToo for «hysteri». Datteren Rut sluttet teaterskolen da hun ble gravid med læreren, nå en kjent regissør. I stedet jobber hun i barnehage. Hun vil heller ikke snakke #MeToo – når den tidligere skolekameraten prøver å overbevise henne til å bli med.
– Der har du meg. Jeg var mer som den ivrige venninnen som ville at alle skulle med. Jeg kastet alt jeg hadde i hendene for å bli med, smiler Bræin Hovig skrått.
– Like sanne
Andre kvinnelige skuespillere hadde et mye mer komplisert forhold til hele bevegelsen, ikke minst blant den eldre garden. Det overrasket Andrea Bræin Hovig, som tror det kan være mange årsaker.
– Jeg tenker at det er veldig viktig at jeg som kunstner ikke påstår at det er fornektelse, bare fordi jeg føler det annerledes. En skuespiller på 80 år skal kunne se tilbake på sin karriere på 1960-tallet uten skam, selv om det kanskje skjedde snåle ting. Står hun for det i dag, og ikke synes hun tok skade av det, så er det like sant som min egen fortelling, sier hun:
– Det er veldig viktig, og det er jo dette som kunsten kan gjøre: Presentere ulike versjoner av samme sak uten å trekke noen konklusjoner.
På spissen
Det blir ikke happy ending i «Siste akt», selv om det kostet Andrea Bræin Hovig litt – hun ville egentlig det skulle gå bra.
– Jeg ville så gjerne at de skulle oppleve det samme som jeg opplevde: Stå opp, se at alle trodde dem, kjenne på søsterskapet. For meg var #MeToo et vannskille, der jeg tenker at min bransje i dag er bedre enn den var før. Folk oppfører seg mye bedre.
– Vil folk kunne kjenne seg igjen?
– Dette er jo fra et miljø jeg kjenner veldig godt, og en blanding, et puslespill, av folk jeg har møtt og hatt forfatning med. Men alt er satt på spissen og alle er fiktive, bedyrer hun og legger til:
Bokutgivelse skumlest
Boken utkom fredag – to uker før filmfestivalen i Venezia begynner. Dit skal Andrea Bræin Hovig for å gå den røde løperen foran alle kameraene. Hun spiller hovedrollen i «Kjærlighet» i regissør Dag Johan Haugeruds nye film, som er invitert til hovedkonkurransen.
Hun er ikke i tvil om hva som gjør henne mest nervøs: Det var bokslippet. Samme dag som «Siste akt» utkom, kalte Vårt Land den for «en velskreven og moralsk tvetydig debut fra en av landets største skuespillere».
– Jeg er jo mer vant til å presentere gruppearbeid som film og teater. Det er mer ensomt å slippe bok. Det er skumlere, medgir Andrea Bræin Hovig.
– Kanskje prequel?
Det tok sju år før «Siste akt» var klar for sin premiere. Hun eltet på innholdet, og på hva som skulle skje og hvordan hun skulle skildre det. Samtidig spilte hun i prisbelønte filmer som Haugeruds «Barn» og Maria Sødahls «Håp».
– I perioder har jeg måttet legge bort arbeidet med boken siden jeg ikke er så god til å jobbe med flere ting samtidig. Men jeg ble veldig, veldig glad i karakterene mine, så jeg følte en forpliktelse overfor dem å ferdigstille verket, sier hun.
I sommer var hun på innspilling i Marbella og havnet i en vintagebutikk. Da innså hun at hun var ferdig med å skildre hvordan bokens Toril flottet seg med kimonoer.
– Jeg begynte å grine! Kanskje jeg skal skrive en prequel?
