Dagen da musikken døde

FRA BOKHYLLA: Et gjensyn med suksessromanen Salme ved reisens slutt - og vår fascinasjon for tragedie.

Passasjerskipet ”Titanic”, sammen med ”Noahs ark” og ”Nautilus”, er trolig blant de mest berømte båtene i vår kulturkrets.

”Noahs ark” befinner seg i et bibelsk-mytisk landskap i Første Mosebok, kapittel 6-8. Fortellingene omkring arken, menneskene og dyrene, er knyttet til katastrofe, syndflod, oversvømmelser og overlevelse.

”Nautilus” er en oppdiktet båt i romanen En verdensomseiling under havet av Jules Verne (1870). Men den hadde et virkelig forbilde: Rundt 1800 bygget en amerikansk ingeniør, Robert Fulton, en fransk undervannsbåt med dette navnet. Seks tiår senere skildret Verne sin ubåt som en fantastisk, moderne stålkonstruksjon, oppfunnet og styrt av den mystiske Kaptein Nemo. Den beveget seg effektivt i vann, gjennom hemmelige tuneller fra verdenshav til verdenshav, der farer truet.

Rundt begge disse myteomspunne farkostene har det vokst nye fortellinger og fantasier, ikke minst knyttet til kontrastene og samspillet mellom havets enorme krefter og den menneskeskapte båtens, og passasjerenes, utsatte posisjon.

 

Skipet som ikke kunne synke?

RMS ”Titanic” –  en Royal Mail Steamer – derimot, var et virkelig skip, en 46 000 tonn tung, 269 meter lang, 28 m bred og 10,5 m dyp båt. Den la ut på sin jomfrutur 10. april 1912, og den sank i Nord-Atlanteren fem dager senere, etter å ha støtt på et isfjell. Av de mer enn 2200 om bord overlevde rundt 700, og av de 31 norske overlevde 11 personer.

 

Omkring denne fatale historien er det siden, jorda rundt, spunnet et utall fortellinger, utkommet en rekke bøker, laget et stort antall filmer og ikke minst produsert mer eller mindre vidløftige svar basert på en lang rekke åpne spørsmål:

Hadde det vært en brann i maskinrommet før avreisen? Var de vanntette skottene vanntette? Hadde noen sagt at dette var et skip som ikke kunne synke? Hvorfor ble ikke de altfor få livbåtene fylt skikkelig opp? Var det slik at skipsorkesteret satt og spilte på dekk like til båten sank? Og hva spilte de til slutt?

Til 100-årsjubileet i 2012 utkom Per Kristian Sebak og Jacob Lothes mangefasetterte bok Titanic. Historie, myte, litteratur og film. Der dykker forfatterne dypt i dette forlisets historiske aspekter, men også i de mytiske.

 

Iherdige fortolkninger

I Pax forlags omtale av boka berøres forholdet mellom selve hendelsen og ettertidens iherdige fortolkninger:

”Om ødeleggelsene av Pompeii skal Goethe ha sagt: ”Det har skjedd mange ulykker i verden, men ikke mange som har gitt ettertiden så mye underholdning.” Titanic-forliset har gitt ettertiden uendelig mye underholdning, fra høylitterær poesi til populærkulturelle romaner og filmer.”

Også norske bidrag fins det mange av. Det startet med Theodor Casparis dikt, der han beskrev det som senere er antatt å være en myte, nemlig at orkesteret til slutt spilte ”Nærmere deg, min Gud”. Diktet ble trykket i Aftenposten allerede 3. mai 1912.

Den mest berømte internasjonale populærframstillingen av forliset og historien omkring er James Camerons Oscar-vinnende romantiske katastrofefilm Titanic, fra 1997. Der spiller Leonardo di Caprio og Kate Winslet paret fra forskjellig båtdekk, og samfunnsklasse, som bråforelsker seg, med tragisk utgang.

 

Romanens muligheter

Det mest berømte og vektigste norske bidraget til ”Titanic”-litteraturen, som både har en original vri, og som har gjort strålende suksess i mer enn tjue land, er uten tvil Erik Fosnes Hansens roman Salme ved reisens slutt (1995). Her skrev han seg like inn i en berømt virkelig hendelse, lenge før den norske debatten rundt romanens muligheter i rommet mellom fiksjon og fakta ble satt på dagsorden. Og lenge før noen hentet autentiske dokumenter inn i en litteraturdebatt for å bevise overtredelse av personvernterskler.

Førsteutgaven av Fosnes Hansens roman inviterer allerede via omslaget til en ”tett-på-Titanic-lesning”. Illustrasjonen består av et mektig 4-pipers passasjerskip og et bakenforliggende, dystert nattepreget draft over Nord-Atlanteren.

Romanen åpner med en presentasjon av det internasjonale orkesterets sju personer. Blant dem finnes den narkomane, jøden, studenten, dukketeaterkunstneren, figurer som handlingen straks konsentreres rundt. Hver av dem, de fleste enslige menn, får sin skjebne risset opp. De er født mot slutten av 1800, kommer fra storbyer som Roma og St Petersburg og Dublin, og de har dramatiske forhistorier, som nokså tilfeldig fører dem sammen, de fleste i siste liten, til oppdraget på en båt. Og selv om båten er unik, stor og flott, får de ingen ekstra uttelling: arbeidet er midlertidig, dårlig betalt, og boforholdene, innenfor potetkjelleren, elendige. Slik var det på den virkelige båten, og slik er det i Fosnes Hansens roman.

 

Oppdiktede orkestermusikere

Med den vesentlige forskjellen at livshistoriene til romanens figurer er helt og holdent oppdiktet.

I et kort og tydelig etterord forklarer forfatteren det slik: Skildringen av båten og den faktiske rammene rundt den sammenfaller med den fem døgn lange reisen i boka, men de virkelige musikerne (et åttemannsorkester) er ikke romanens sjumannsorkester.

Dette grepet frigjør fortellingen fra å leses som autentisk, selv om det selvsagt ikke hindrer at man lever seg inn i handlingen. Men kanskje gjør det også leseren bedre i stand til å se de store linjene i fortellingen, og i det tidsbildet som vokser fram av de sju korte livshistoriene som boka består av? Fordi grepet også flytter romanen fra å være enda en repetisjon av den etter hvert kjente beskrivelsen av den staselige, forventningsfylte avreisen fra Southampton, dagene i sjøen, natten med isfjellet og katastrofen.

For romanens hjerte slår kraftigst i musikernes lugar, barbord, akterut, og i forlengelsen av de historiene vi har blitt fortalt om deres fortid, og deres fremtidige forventninger.

Fosnes Hansen har – også senere – vist at han behersker både komiske og mer dramatiske tablåene; lange, litt isolerte scener der noe står på spill, eller der skjebner definitivt avgjøres.

 

Grass og Irving

I denne boka er det den unge Jason Coward, legestudenten som ble kapellmester, som blir tydeligst belyst.

Hans liv får en dramatisk og uventet vri etter en scene i en anatomisal, sammen med noen medstudenter, noen rotter og noen hunder. ”Makaber” og ”bisarr” er adjektiv som dekker det som skjer, men scenen har mer enn nok krutt til å begrunne det som siden, på det psykologiske planet, skjer med Jason.

I lignende, burleske scener kan man ane at den den svært unge forfatteren skriver seg opp mot en Günter Grass i sin brutalt ekspressive morbiditet. Eller at han strekker seg mot en John Irving, og dennes utspekulerte situasjons- eller personskildring. Eller at han, som en Kundera, etterstreber en virkningsfull pendling mellom farse og tristesse.

 

BEHERSKER GREPENE: Erik Fosnes Hansen (Foto: Marcel Leliënhof)

 

I Salme ved reisens slutt ligger vekten på skildringene av livene til musikerne i fortiden, men også på det fem dager lange motsetningsfylte, påtvungne samværet.

Deres bevegelser er satt opp som en kontrast til overdådigheten på Titanics første klasse, og til tidens grenseløse, tekniske og framtidsrettede optimisme blant de rike, som selve mega-skipet er et uttrykk for. Slik fanger romanen ganske skarpt tidsstemningen fra like før første verdenskrig: En type klassedelt fordeling av optimisme og pessimisme som snart skulle føre til det gamle Europas destruktive undergang i form av første verdenskrig.

Med Titanic synker mye mer enn et passasjerskip.

 

Händels Largo

Men hva velger forfatteren, som styrer romanen, å la det fiktive romanorkesteret gjøre, like før skipet går ned?

Han lar den italienske marionettskuespilleren Petronius avgjøre at de ikke skal slutte.

”Først,” sier Petronius, ”først skal vi spille et finalenummer. Slik må det være. Ett som passer.”

Og så overtar Jason, kapellmesteren:

”Vi spiller Händels Largo” sier han. ”Alle kan den?”

De nikker.

”Moren min lærte meg den,” sier Jason halvhøyt.

De spiller.

 

I nyere tid har et engelsk plateselskap laget et musikkutvalg de kaller ”Album of Titanic Tunes”. Der inngår arien Largo, opprinnelig skrevet til operaen Xerxes, i 1738, men også i dag alvorlig, vakker og fascinerende.

 

JANNEKEN ØVERLAND

 

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene