Da Tom Harald Jenssen var ung

På bordet foran meg ligger et lett gulnet eksemplar av Norsk Bokhandlertidende, forløperen til Bok og samfunn. Forsiden, fra juli 1971, virker smått absurd og gir assosiasjoner til en TV-sketsj fra året før – John Cleese i Monty Pythons «The Ministry of Funny Walks». Men boken I form bak rattet var utgitt på ramme alvor. Og i dag takker forleggeren som indirekte kom til å eie dette glitrende åndsverket av – men sannsynligvis er Cappelen Damm-sjef Tom Harald Jenssen lykkelig uvitende om dets eksistens. Mer om dette senere.

I en like kuriøs annonse for samme bok inne i samme blad står følgende å lese: «Får De deres del av salget?» og forkynner stolt: «Allerede 2 ganger omtalt i radio!»

Åndelig føde

For den yngre delen av befolkningen synes dette kanskje å være livsfjernt og underlig, men vi må se på alt det andre – eller rettere sagt det begrensede medieuniverset – vi ellers omga oss med. Vi hadde én TV-kanal og én radiokanal. De skulle drive opplysningarbeid, eller public service, oppdra befolkningen, sørge for at vi ble gagns mennesker. I praksis betød dette at radiolytterne allerede før lunsjen var fortært, hadde fått både kroppslig og åndelig føde – gjennom morgenandakt og radiogymnastikk med armslenging i alle retninger ledsaget av et måtelig stemt piano. Vi var oppdatert på værforholdene på både Fladen og Doggerbank, vi hadde blitt servert børskursene til både Gange-Rolv, Bjølsen Valsemølle og Borregaard industrier. Og sannelig også valutakursene for både belgiske franc kommersielle og belgiske franc finansielle – uten at noen av oss ante forskjellen på de to. Ved lunsjtider var det gjerne på sin plass med en mollstemt strykekvartett til matpakka. Dette var nemlig lenge før pop- og rock fant veien inn i statskanalen. Sverget man til slike musikksjangere bød det seg en og annen sjelden sjanse, hvis det dukket opp en låt som mandel i grøten på Ønskekonserten. Men det var gjerne helt på tampen – etter at en perlerad av salmer, Gammel jegermarsj, Gryta hennar mor og Ut mot havet var rituelt unnagjort, og det var hilst til og fra samtlige bestemødre, og en og annen oldemor, i vårt langstrakte land.

Når I form bak rattet var omtalt to ganger i radio, er det en viss sannsynlighet for at store deler av befolkningen hadde fått dette med seg.

Langsom-TVs barndom

Hvis du tror TV var bedre, må du tro om igjen. Langsom-TV kom slett ikke med «Hurtigruta minutt for minutt». Da Tom Harald Jenssen var ung kunne vi på TV-skjermen se en klokke med en sekundviser som jobbet seg rundt og rundt på skiva, og en minuttviser som strevde seg mer sakte og møysommelig frem. Eller vi kunne se på NRKs akvarium og undre på om det var gullfisken eller tetraen som kom svømmende forbi neste gang. Svært meditativt. Kristian Trægde og andre statsmeteorologer sloss med et snurreværkart med magneter. Det var L’er og H’er og ymse temperaturer, og regnbygesymboler som landet som døde sebraer på gulvet hvis magnetene ikke satt.

Look to Sweden

Aldri har Söta Bror vært søtere. Svenskene hadde to TV-kanaler, tre radiokanaler. Musikk uten duft av kamferdrops og kniplinger, ja rett og slett dunk-dunk-musikk som eldre den gang ville beskrevet det som her hjemme. Det var Ingemar Stenmark som kjørte ned til sine åttiseks verdenscupseire i snødrevet på skjermen, Bjørn Borgs fem strake Wimbledon-seire og seks i French Open, Jan-Ove Waldner, som slo en drøy milliard kinesere i bordtennis, og ellers hadde svenskene en drøss andre stjerner i idretter verden faktisk brydde seg om. Dessuten verdens den gang mestselgende popband, en flyfabrikk, to bilfabrikker, IKEA og femti andre verdenskjente bedrifter.

Vi derimot, var et idrettens og musikkens U-land. Våre egne platebestselgere var Treff-serien og coverversjoner av utenlandske slagere. Vi strakk oss etter hederlige nederlag på fotballbanen og håpet at Odd Sørli skulle kommet seg helskinnet forbi port fjorten i Kranjska Gora. Og vi gledet oss til en og annen sjelden finale i serievinnercupen i fotball, i opptak, og håpet at det ville være i menneskelig makt å se forskjell på draktene på et svart/hvitt-apparatet.

Lyd var gull

Helsvart var det likevel slett Ikke. Man skal vite at radioen også var forut for sin tid og skapte fabelaktige lydbøker, lenge før lydstrømme-tsunasmien sveipet inn over Furet, Værbitt. Lørdagsformiddagene med Richard Herrmann var nærmest hellige, enten han kåserte om britisk fotball eller kongehuset på øyriket. Kveldene med Tor Stokke som leste Arnold Jacobys bok med Herman Sachnowitz’ gripende beretning fra Auschwitz, Det angår også deg, gjorde sterkt inntrykk. Og vi kunne glede oss med stemmene og historiene til størrelser som Odd Børretzen, Ivar Eskeland og Gerd Brantenberg.

Dette var lenge før vår geskjeftige slave internett kunne hjelpe oss med alt. Dermed var det bøker for alt – og litt til. Selv husker jeg godt da Per Damsgaard, som jeg var så usedvanlig heldig å ha som min første forlagssjef, guidet meg rundt i kjelleren til Chr. Schibsteds Forlag, med flere tiårs boklager. Det var et eventyr.

Verden i revers

Si hva du vil om Reidar Morset og hans radiogymnastikk eller Valborg Hagfelt i Trim for eldre på TV. Særlig mye til felles med dagens unge, freshe SATS-PTer hadde de ikke. Så etter datidens treningsfaglige offentlighet, lå kanskje ikke den innledningsvis nevnte I form bak rattet helt i offside.

Men underlig er det uansett å betrakte dette i dag – selv eldre lesere vil nok flire godt når de ser Norsk Bokhandlertidende-forsiden og tilhørende annonse inne i bladet. For yngre vil det være komplett surrealistisk. Men antageligvis ikke mer surrealistisk enn hvis noen den gang da hadde fortalt at vi om femti år i hovedsak ville ta bilder av oss selv, og at blant de mest populære TV-programmene ville være såkalte reality-serier med kranglende party-ungdommer og voksne kjendiser.

Husk at dette var lenge før sivilisasjonen havnet i full revers – med pandemi, reality-kjendiser, influensere, ekkokamre og nettroll, og lenge før Dagbladets kultur- og kommentaravis ble forvandlet til et clickbait-horehus.

Tøyer ut – casher inn

I annonsen i Norsk Bokhandlertidende figurerer bokhandler Odd Meier i Telemarkens Bokhandel som sannhetsvitne for at I form bak rattet er fabelaktige saker: «Det var en bra bok – som bør leses av alle bilister. Takk», lyder meldingen fra Meier, som har fått en femtilapp i billedhonorar for å stille i tøyepositur på bakluka til egen bil. Andre bokhandlere fristes med samme beløp av forlaget Grøndahl. Og det er her Tom Harald Jenssen (nesten) kommer inn i bildet. Grøndahl & Søn ble flere år senere, i 1990, overtatt av J.W. Cappelens Forlag, så fusjonert med Dreyers, i 1999 oppløst og innlemmet i Cappelen, som senere fusjonerte med Damm. Altså er boken indirekte blitt en del av Jenssens historiske portefølje.

Takker av

I dag tar en av vår tids store forlagshøvdinger fjærpryden av og legger pipen til side. Tom Harald Jenssens mange tiår i bransjen rommer det meste: digitaliseringen, medieeksplosjonen, CD-ROM-revolusjonen som aldri kom, e-bok-revolusjonen som delvis kom, og lydbok-strømmerevolusjonen som definitivt skjedde. En perlerad av gode forfattere og bokutgivelser. Og ikke minst alle oppkjøpene og fusjonene, hvor han selv var sentral i den aller største: Cappelen-Damm-fusjonen.

Hva han skal gjøre etter Cappelen Damm? Det holder han åpent.

Men ser du en fyr som står ved bensinpumpene og tøyer ut etter skogsturen mot bakluka av en bil, kan det være Tom Harald Jenssen.

VEBJØRN ROGNE

(PS. Du kan lese et stort intervju med Tom Harald Jenssen i det kommende nummeret av Bok og samfunn)