Med Camille avslutter Pierre Lemaitre trilogien om den hjemsøkte politimannen Camille Verhoeven.
Camille Verhoeven bor og jobber i Paris. Han er 1,45 høy, skallet og ikke spesielt vennlig. Dessuten utsettes han til stadighet for forbrytelser mot sine nærmeste, som regel utført av noen som vil ham vondt.
Det bestialske drapet på hans elskede Irène er skildret i første bok i trilogien. Denne gangen er det hans nye kjæreste Anne som får unngjelde.
I mellomtiden har romanen Alex rystet krimelskere over hele verden. Og Lemaitre skuffer ikke fansen denne gangen heller. Det er brutalt, det er rått og det er godt under grensen til troverdig, men det fenger. Lemaitres evne til å overraske leseren er helt spesiell.
I Alex lurer Alex både politi og lesere hele veien. I Camille blir vi utsatt for et lignende grep. Og som antydet: Han har god fantasi, Lemaitre. Her er kriminelle handlinger vanlige politifolk ikke hanskes med til hverdags.
Camille Verhoeven er noe helt for seg selv, og tegningen av ham er noe av det som gjør disse bøkene. Med en morsbinding som neppe er sunn, går den 145 centimeter høye mannen til felts mot brutale forbrytere både innenfor og utenfor politiets rekker. Spesielt populær er han ikke, og hans arroganse og egenrådighet skaffer ham mange uvenner – og noen fiender.
Og så er det denne døde moren. Som malte og røykte, og hvis røyking under svangerskapet er årsaken til Camilles begrensede vekst. Men han har arvet én ting til fra sin mor. Kreativitet. Evnen til å tegne – og tenke. Og så har han et eller annet kvinnene elsker. Han fikk Irène – og han fikk Anne.
Pierre Lemaitre:Camille
Aschehoug
346 sider
Oversatt av Christina Revold
I Camille er det altså Anne som er på feil sted til feil tid. Hun havner midt oppi et ran i en gullsmedforretning og blir banket opp og grovt mishandlet av ranerne. Hun overlever ved et mirakel, men Camille Verhoeven skjønner raskt at ranerne kommer til å fullføre jobben med å drepe henne for ikke å bli identifisert.
Camilles forhold til Anne (som politisjefen ikke vet om) gjør ham ekstra innbitt – både når ranerne skal tas og Anne skal beskyttes. Snart er han på kant med hele politikammeret – med et par unntak.
Og saken tar selvfølgelig en overraskende vending når den nærmer oppklaring. Hvem er det som lurer hvem i kappløpet mot den overraskende slutten?
Pierre Lemaitre har hatt stor suksess over store deler av verden med sine bøker om den kortvokste politimannen i Paris. Og også med romanen Vi ses der oppe med et helt annet tema. Undertegnede har lest alle sammen, men tar ikke alltid helt av i Lemaitres univers. Noe av styrken til forfatteren er detaljerte persontegninger som gjør at vi ser personene for oss og blir interessert i dem. Som den godt voksne legen i nystrøket legefrakk på sykehuset der Anne legges inn:
«Han er den type mann som går med lyseblå skjorter med hvit snipp og beskytter dressene sine med klesposer. En aldrende sjarmør. Antakelig har han prøvd seg på halvparten av sin kvinnelige stab, og mener nok selv at det skyldes tiltrekningskraft og ikke enkel statistikk at han har lykkes i noen av tilfellene.»
Også observasjoner av biler, bygninger og bipersoner gjør skildringene svært levende.
Og det er altså en nerve her, som gjør at du blar raskere og raskere når slutten nærmer seg. Og det er svært brutalt, svært detaljert beskrevet. Etter denne anmelders oppfatning unødvendig detaljert. Akkurat her foretrekker jeg Verhoevens eldre kollega Maigret, som også gikk omkring i Paris og løste kriminalgåter.
Men det er denne underlige politimannen som er sjefen i fortellingen og som fascinerer oss. Brutal, kynisk, uærlig og ærgjerrig på den ene siden. Kjærlig, vennlig og morsbunden eier av den bortskjemte innekatten Doudouche på den andre.
Det er en spennende og brutal bok som er høyst lesverdig, og dessuten glimrende oversatt av Christina Revold. Jeg synes Alex satte en standard helt der oppe, som det må ha vært vanskelig å leve opp til, og at Camille ikke når helt til topps i et stadig mer omfattende krimunivers.
