KOMMENTAR: Er barnelitteraturen blitt for woke?
Kansellering og wokeness preger nok en gang mediebildet vårt. Eldre Donald Duck-historier er kansellert av Disney og Ingvar Ambjørnsen ringer både forlag og familie for å forsikre seg om at verkene hans forblir urørt etter hans død. Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» skapte debatt om kansellering da Nasjonalmuseets samlingsdirektør kalte maleriet «kolonialistik».
I Storbritannia raser debatten rundt tekstendringene i Roald Dahls verker. Flere av Dahls bøker er gjennomgått av såkalte sensivitetslesere, og skal nå gjenutgis i reviderte utgaver hvor ord og formuleringer som kan virke støtende er fjernet. Dette har møtt motbør fra en rekke forfattere, blant andre Salman Rushdie – men også britenes statsminister Rishi Surnak har kritisert avgjørelsen, og uttalt: «Skjønnlitteraturen bør bevares, ikke pyntes på.»
Fjorårets woke-debatt
Dette er ikke første gang det har summet en woke-debatt i Storbritannia. I fjor sommer var den britiske bokbransjen opptatt med å diskutere nettopp sensivitetslesere.
Det hele startet på den store Hay-litteraturfestivalen i mai, med en uttalelse fra den etablerte forfatteren Anthony Horowitz. Han hevdet å være sjokkert over tilbakemeldingene fra forlaget sitt på barneboken Where Seagulls Dare: A Diamond Brothers Case (som utkom i starten av juni), på hva han fikk lov og ikke fikk lov til å skrive. Han mente det var en skummel tendens, at visse tanker og ord nå var forbudt. Samme bekymringer ble også fremsatt av nobelprisvinner Kazuo Ishiguro i fjor, hvor han var engstelig for at unge forfattere drev med selvsensur i dagens woke-miljø.
Kansellerte forfattere
Bekymringene hos disse forfatter-veteranene er jo ikke helt ubegrunnet. Horowotiz har i senere intervjuer selv trukket frem eksempelet med J.K Rowling. Harry Potter-forfatteren ble etter kommentarer rundt kjønnsidentitet stemplet som transfobisk og deretter «kansellert». I Rowlings tilfelle var det ikke innholdet i bøkenes hennes som fyrte oppunder kritikerne – men heller hennes uttalelser som privatperson.
Motsatt opplevelse hadde American dirt-forfatter Jeanine Cummins. Boken omhandlet opplevelsene til meksikanske migranter, og ble beskyldt for å være «traume-porno» og for å sko seg på andres lidelse, som den hvite Cummins ikke var i nærheten av å ha følt på egen kropp.
Også her i Norge har vi hatt lignende situasjoner. Hilde Henriksens Sitronlimonaden ble skrevet med intensjonen om å gjenspeile flyktningers situasjon, og ble i flere år brukt i møte med flyktninger og som pensum i skolen. Boken følger syriske Nasir og moren, som er nye til Norge, og handler om hvor vanskelig det kan være å vokse opp i to kulturer samtidig. Nasir synes moren ofte er dum, fordi hun vil at han skal være hjemme og lære arabisk – mens Nasir heller vil spille fotball med klassekameratene.
Boken ble utgitt i 2010, men det var ikke før i 2019 innvendingene mot boken kom. Sitronlimonaden ble kritisert for rasisme og for å snakke ned syriske kvinner. Boken ble også klaget inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) av samfunnsdebattant Mina Adampour.
Bruker sensivitetslesere
Det er i dette landskapet Horowitz og andre mener forfattere i disse dager oftere tyr til selvsensur, av frykt for de sinte massene de har sett kritisere eller «mørbanke» sine forfatterkolleger. De har sett hva som kan skje, om de trår, eller skriver, feil. En kansellering fører ofte til et tap av et stort publikum, og i verste fall tap av levebrødet. Det er enklere å holde seg unna visse temaer – både i og utenfor bøkene.
I England og USA forsøker forlagene å «redde» forfatterne før de tråkker i salaten, ved å bruke sensitivity readers. Dette er lesere som ser etter krenkende innhold, feilrepresentasjon, stereotyper og lignende i uferdige manus. Det kan høres ut som et slags krenkepoliti, og det er nettopp det mange kritikere av praksisen mener de er. At sensivitetslesere blander seg inn i en kunstnerisk prosess og leser manus i verste mening.
Forlagene som benytter seg av slike konsulentlesere mener derimot at tiltakene burde applauderes, da det utelukkende fører til et mer inkluderende litteraturlandskap.
Kan forfatteren krenke?
Det kan virke som stadig flere har vansker for å skille forfatteren fra innholdet i bøkene deres. Altså, man må like forfatteren for å like innholdet – eller omvendt. Forfatteren blir et varemerke tilknyttet utgivelsen. Det er jo en skummel tendens, men ikke noe nytt og dessuten noe det er vanskelig å få bukt med. Hvis en forfatter uttaler seg homofobisk, renner man ikke akkurat ned bokhandelen for å kjøpe akkurat hens bok. Men det er skummelt å la presentismen ta overhånd.
Knut Hamsun er et klassisk eksempel. Hans sympatier for Nazi-Tyskland har gjort det vanskelig for noen å forholde seg til hans forfatterskap. Men det må være rom for å lese Hamsuns verker, uten å selv bli anklaget for å være nazisympatisør. På samme måte som vi må få lov til å synge med til «Paradise City» av Guns n Roses, men hate teksten i «One in a Million». Å få nyte et maleri av Picasso, uten å være kommunist. Å hylle Churchill som en handlekraftig statsminister under krigen, uten å være enig i hans rasistiske holdninger.
Er det innafor for en forfatter å ha krenkende innhold i bøkene sine? For eksempel en rasistisk romankarakter? Selvsagt – så lenge det «krenkende innholdet» er en del av historien, og ikke bare kontroversielt for å være kontroversiell. At litteratur er kontroversiell betyr ikke at den er god. Men litteratur blir i hvert fall ikke god når den blir sensurert og forsøkt presset inn i et politisk korrekt mønster.
Skal vi bevare krenkende innhold fra eldre utgivelser, eller skal disse tilpasses en moderne virkelighet og verdier? Hvis vi fjerner alt som er ubehagelig fra fortiden står vi fare for å miste viktige lærdommer. Vi må stole på at leserne forstår at datidens verk ikke er skapt med dagens verdier til grunn. Vi må stole på at de aller fleste blant oss ikke blir krenket av verk som er skapt for 130 år siden.
Mange fallgruver
Diskusjoner rundt kansellering og wokeness føder selvsagt bare flere spørsmål. Som: Kan en forfatter skrive fra et annet ståsted enn sitt eget? Kan forfatteren skrive om liv de ikke selv har levd? Er det appropriasjon av stemmer å skrive en karakter med en annen rase, funksjonshemming, religion eller legning som deg selv?
Da diktene til Amanda Gorman skulle oversettes fra engelsk til andre språk, hadde internasjonale forlag et svare strev med å finne oversettere som kunne formidle poesien. Oversetteren måtte ha tilsvarende bakgrunn som Osman selv. I Nederland ble det ramaskrik da Marieke Lucas Rijneveld ble satt til å oversette – hun hadde jo helt feil bakgrunn.
Kan ikke en hvit person oversette verket til en farget person? Kan ikke en etnisk norsk forfatter ha med en pakistansk karakter i sine bøker? Kan en cis-mann ikke inkludere et lesbisk vennepar i historien sin? De fleste forfattere er tidvis lite av det de presenterer, og det blir underlig litteratur om forfatteren kun skal skrive fra sitt utgangspunkt og bakgrunn. Hva har blitt vunnet hvis heterofile, hvite menn utelukkende skriver om heterofile, hvite menn?
Men, selvsagt: Jo lenger unna deg selv du skriver, desto bedre research bør du gjøre. Så lenge karakterene er troverdig og oversettelsen ivaretar den originale stemmen – er ikke det bra nok?
Litteraturen, og samfunnet, er best tjent med at et mangfold av stemmer og karakterer. Representasjon er viktig, og barnelitteraturen kan aldri bli for inkluderende. Alle barn skal kunne finne en bok de kjenner seg igjen i – uten unntak.
Men dersom man skal lese bøker i verste mening, og fjerne alt som kan føles kontroversielt på vegne av andre, står man igjen med tannløs litteratur. Det er ingen tjent med. Fallgruvene er mange om man skal begynne å lene seg på sensivitetslesere. Det kan fort bli opp og vedtatt hva som er innafor og hva som er utenfor – altså en sensur av litteraturen.
Kunsten må være fri
Samtidig er det arrogant å ikke lytte til de som har erfaringer på området man skriver om, det seg være en annen legning, nasjonalitet, funksjonsnedsettelse og lignende. Det er bare god research. En sensitivity read kan, som en britisk redaktør uttaler, være med på å gjøre manuset bedre, ved å bringe ny innsikt til forfatteren. Forfatteren vil trolig sette pris på en slik tilbakemelding, og ikke føle seg sensurert. Forfatteren står dessuten fritt til å velge å ta til seg kommentarene og endre manus (men nok vel vitende om at forlaget aldri vil utgi noe som målgruppen vil finne støtende).
Forfatteren bør gjøre god research og være bevisst de litterære valgene hen tar. Samtidig må kunsten få være fri. Forfatteren må få lov å skrive uten å være redd for å krenke en eller annen leser der ute. Og så må leseren ta inn over seg at bare fordi man selv er krenket, betyr ikke det at innholdet er krenkende.
