Robin Stevens' "Et høyst upassende mord" er svært påvirket av den britiske krimtradisjonen, uten å føles gammeldags.
Engelsk krim har lenge vært en favoritt hos nordmenn, og nå får også barn gleden av å nyte en spennende krimgåte i et erkeengelsk miljø. Et høyst upassende mord er en ekte «whodunnit»-krim, hvor du nærmest kjenner tweeden klø på huden. Det er Frøken Detektiv møter Agatha Christie – med en dose Sherlock.
Liket som forsvinner
Boken blir introdusert av Hazel Wong, gjennom følgende innledende inskripsjon: «Dette er beretningen om Saken om mordet på frøken Bell, en etterforskning utført av Detektivbyrået Wells og Wong. Skrevet av Hazel Wong (sekretær i detektivbyrået), 13 år. Påbegynt tirsdag 30. oktober 1934.»
Hazels kompanjong i Detektivbyåret er Daisy Wells, og de er begge elever ved Deepdean – en kostskole for piker på den engelske landsbygda. Dette er et sted for dannelse og regler er alt. Men så dukker det altså opp et lik: frøken Bell. Dermed får Hazel og Daisys hemmelige detektivbyrå sin første store sak. Og den blir vanskeligere enn de tror, allerede fra første stund. Når Hazel returnerer til åstedet med vitner er liket forsvunnet. De neste dagene later lærerne som ingenting, selv om frøken Bells tomme stod skriker imot dem ved middag og andakt. Det er opp til Wells & Wong å finne morderen – som nå er på frifot på skolen – før nok et drap finner sted.
Sjarmerende, nostalgisk og elegant
Robin Stevens:
Wells & Wong: Et høyst upassende mord
322 sider
Hanne Elisabeth Munkelien
Trettitallsstilen er gjennomgående i hele boken – særlig i språket, men også font og illustrasjoner gir assossiasjoner til dette tiåret. Det florerer av henvisninger til samtiden. Her er det kniplinger og latintimer, jentene må bruke mamelukker når det er kaldt, og den kjekke læreren ligner Clark Gable.
Ja: Det høres knirkende gammeldags ut. Men heller enn å virke gammeldags har Robin Stevens – som for øvrig selv er «bare» har rukket å bli 31 år gammel – skapt en tidløs historie, hvor hun gir en spennende fortelling en ekstra dimensjon ved å plassere den inn i et annet tidsbilde. Selv om vi her er milevis unna mobiler, Fortnite og overvåkningskameraer, kan dette også fungere for yngre lesere i dag.
Sherlock, ikke Miss Marple
I moderne krimfortellinger er DNA- og elektroniske spor gjerne avgjørende for en oppklaring, men i en fortelling hvor slikt ikke er tilgjengelig må plottet henge enda mer på greip. Dette klarer forfatteren svært godt, samtidig som hun serverer oss en nervepirrende fortelling.
Robin Stevens, som ble født i California før hun flyttet til Oxford i ung alder, har selv sagt at hennes innflytelse er «detektivromanenes gullalder». Fortellingen har flere nikk til disse krimgåtene, blant annet til den britiske krimdronningen Agatha Christie. (Selv om Hazel og Daisy i boken ikke liker hentydningen fra en voksen om at de er Miss Marple – de er da sannelig Sherlock og Watson!)
Det er de på mange måter. Daisy Wells er en klassisk Sherlock Holmes-karakter, som ikke lar seg pille på nesen og som sjefer rundt med Hazel. Sistnevnte er en klassisk Watson, mer tvilende av natur, og hun blir ikke alltid innviet i Daisys hemmeligheter og planer.
Oversetter Hanne Elisabeth Munkelien må berømmes for å bevare det erkeengelske preget også i den norske oversettelsen.
Flere lag
De sterke persontegningene styrker en allerede god fortelling. De to jentene er karakterer med flere lag, men også de andre beboerne på Deepdean har flere dimensjoner, og er ikke kun plassert inn for å drive historien videre.
Et høyst upassende mord er en vaskekte pageturner, med en god og uventet plot-twist. Til tross for den sterke innflytelsen fra andre krimgiganter, står Stevens univers stødig på egne ben.
Fortellingen har hele veien et godt driv, og tillater sjelden et pusterom. Leseren sitter nærmest igjen med blåmerker på overarmen etter å ha blitt dratt gjennom gangene på Deepdean av Daisy. Historien kan dermed være litt heseblesende til tider. Men vi ser frem til flere blåmerker på armen i de neste bøkene.
NORA STEENBERG
