De heteste diskusjonene i bokbransjen er over hundre år gamle. Det finner du gode prov på i Bok & samfunns jubileumsnummer, som nå er på vei ut til leserne.
Er bokprisenes for høye? Forleggerne for grådige? Bokhandlerrabatten for høy? Eller hva med salg av brukte skolebøker og for tidlige anmeldelser? Og vil boka i det hele tatt overleve?
Du trodde kanskje dette var diskusjoner av nyere dato, men sannheten er at de er gamle som Metusalem.
Norsk Boghandlertidende (fra 1976 Bok og samfunn) så dagens lys i 1879. I dag er Bok og samfunns 140 års jubileumsnummer på vei ut til leserne, og i arbeidet med dette har redaksjonen bladd seg bakover til forrige-forrige århundre. Det har vært en fascinerende reise gjennom mange gulnede årganger.
Konklusjon: Samtlige av diskusjonene nevnt innledningsvis er over hundre år gamle.
Trues med undergang
Som følgende innlegg i vårt magasin, om forfatternes kår for temmelig nøyaktig hundre år siden, i 1920, med tittelen Forfatterne og dyrtiden:
«Det er et trist faktum at ingen stand lider saa under de dyre tiders tryk som forfatterne. Deres kaar var allerede før krigen ikke glimrende, men nu er de slike, at hvis der ikke findes en utvei til at forbedre dem, vil hele vor literatur trues med undergang.»
Intet mindre.
I 1923 ropes det varsko om salg av billigbøker i jernbanekioskene. I 1928 er det rabalder om bokprisene: Er bøker for dyre? Bokhandlerne slår tilbake og fremhever at økningen i bokprisene har vært langt lavere enn for mye annet i samfunnet. En sak vi over nitti år senere hadde nærmest en blåkopi av, gjennom Unni Lindells utblåsing i våre spalter for bare noen få måneder siden. I 1931 bekymrer man seg over bruktsalget av skolebøker og hvordan dette vil ramme bokhandlerne. Og nærmest hvert eneste år, den stadige gjengangeren: Bokhandlere som irriterer seg over avisenes for tidlige bokanmeldelser: «Gang paa gang oplever bokhandlerne den ærgrelse, at bøker blir anmeldt spalte op og spalte ned før de blir utsendt til dem … At det kjøpende publikum ogsaa maa faa sin kjøpelyst stillet og det med engang, det falder dem aldrig ind.»
«En mentalitetskrise»
Viktig saker hver og en, men de kan synes bagatellmessige i forhold til lerretet som ble trukket opp på den internasjonale arenaen: I 1937 referer Norsk Bokhandlertidende til et innlegg signert Johan Bojer: Folkeforbundets komité for litteratur og kultur har nylig vært sammenkalt til møte i Paris. Tema: «Litteraturens fremtid» – intet mindre. Stemningen er dyster. Folk leser mindre. Sitat: «I dag skyver mennesket boken til side og gir seg andre makter i vold. Vår tids krise er – som andre har fremholdt – hverken økonomisk, politisk eller social, det er en mentalitetskrise. De nye metoder til folks underholdning betyr en stadig avsjeling. Filmen og radioen gjør etter hvert mennesket uskikket til å lese en god bok.»
Drøye åtti år senere vet vi at boken klarte seg temmelig bra. Og faktum er at det sto ganske så hyggelig til med norsk litteratur både ute og hjemme på den tiden – både med tanke på kvalitet og kommers. Et salg på over 100 000 eksemplarer Markens grøde før krigen, med en befolkning på et par millioner, lar seg høre. I 1937 kunne vårt organ også melde at hele 350 boktitler fra over 50 norske forfattere var oversatt til tsjekkisk (men interessant nok ingen fra tsjekkisk til norsk). Det er temmelig spektakulært.
Bokbransjens store finansthriller
I Bok & samfunns jubileumsnummer møter du både kjedesjefer og lokalbokhandlere som ser på nåtid og fremtid. Toppsjefene i forlagskonsernene kommer også med sine fremtidsanalyser. Det gjør også en håndfull bokdebutanter. Flere sentrale forlagsfolk skuer både fremover og bakover i tid, og mange deler sine store bok-øyeblikk. Anders Neraal tar for seg norsk bokbransjes store finansthriller, «hjemkjøpet» på 1920-tallet.
Det er som kjent ikke lite som skjer i løpet av 140 år.
(Hovedfoto: Marthinius Skøien / Oslo Museum)
