"HVORFOR blir lettlestbøkene nullet?", spør barnebokforfatter Bjørn F. Rørvik.
Min forfatterkollega Ingelin Røssland kaller dem «boardingkortet til litteraturen».
Hva snakker vi om? Jo, Leseløvene, Lesebra-bøkene og Leseland-bøkene, så klart! Forlagenes lettlestserier for barn som skal lære seg å lese. Smak litt på uttrykket «boardingkortet til litteraturen». Det er ganske godt?
Slike bøker er det behov for når lesekunsten skal øves inn og læres. Ordene er akkurat passe korte, setningene akkurat passe lange og akkurat passe mange.
Det har forfatter og redaktør sørget for.
De siste resultatene fra leserundersøkelsene PIRLS og PISA viser at leseevnen og lesegleden daler blant norske barn. En av fire femtenåringer kan ikke lese ordentlig ifølge PISA. PIRLS viser at Norge ligger på bunn i Norden på leseglede blant tiåringer.
Men ungene leser jo så mye på skjerm, trenger de egentlig papirbøker?
PIRLS-undersøkelsen foregår både digitalt og på papir. Den viser at man lærer best ved å lese på papir. Og her er det en interessant detalj: For tiåringer fra beste vest er ikke forskjellen så stor når man sammenligner papir og skjerm. Men for dem med foreldre i den andre enden av inntektskalaen er resultatet markant annerledes. For å sette det ytterst på spissen: barn, og særlig gutter, fra sosioøkonomisk dårlige kår lærer dårlig via skjerm. De får ikke med seg innholdet. Men hurra – de lærer mye bedre når bokstavene står på papir! Dette høres kanskje rart ut, men i praksis betyr det bare at du må ha lært deg å lese godt på papir, før du kan mestre lesing på skjerm.
Uten papirbøkene blir altså gapet mellom «øst og vest» større og større. Forskjellene øker mellom dem som har og dem som ikke har.
Å kunne lese er en grunnleggende ferdighet. Du trenger den for å kunne delta på lik linje med andre i samfunnet. For å kunne skjelne sant fra usant i mediene. For å kunne orientere deg godt nok til å stemme velbegrunnet ved valg. For ikke å havne utenfor. Uten en befolkning med tilstrekkelig leseevne rakner demokratiet. Så enkelt er det.
Da skulle man kanskje tro at Staten ville sørge for å spre Leseløver, Lesebra-bøker og Leselandbøker til alle landets folkebibliotek og skolebibliotek. Så fort som mulig! For eksempel gjennom den statlige innkjøpsordningen? Men nei. Slik er det ikke. Disse bøkene blir sjelden kjøpt inn via Kulturrådet. Hvorfor er det slik, lurer jeg på.
En opplagt grunn er jo at forlagene er veldig forsiktige med å melde på denne typen bøker. Kloke av skade. Av erfaring har de nemlig lært at lettlestbøker som regel blir nullet. Da må forlaget selv dekke kostnaden ved å produsere 1.870 bøker og sende dem ut til bibliotekene, pluss royalty til forfatter. I lengden blir det et tapsprosjekt som er vanskelig å forsvare.
Så da blir mitt neste spørsmål: HVORFOR blir lettlestbøkene nullet? Det vet vi ikke, for Kulturrådet begrunner ikke avslag. Mitt tips er at disse bøkene er for lette å lese. Det er altfor få ord. Setningene er for korte. Bildene er for store. Men det er jo hele poenget! tenker jeg da. De SKAL være lettleste! De SKAL ha bilder!
Så hva kan grunnen være? Kan det være at barna ikke anses som viktige nok?
Er ikke de blivende leserne like viktige som den lille klikken av bokormer som koser seg med Solvej Balles «Utregning av romfang», hvor absolutt ingen ting skjer (i sju bind), eller ungarske László Krasznahorkais romaner hvor setningene er så lange at de fortsetter side etter side uten punktum?
Veletablerte bokormer skal selvfølgelig også kunne finne lesestoff på biblioteket. Men som barnebokforfatter mener jeg at barna er minst like viktige. I et demokratisk perspektiv kanskje til og med viktigere.
Da må Kulturrådet sørge for at folkebibliotek og skolebibliotek får alle lettlestbøkene også.
Jeg synes AS Norge bør skjerpe seg. Styrk innkjøpsordningen så lettlestbøkene får plass. Gi barna boardingkort før det er for seint! I tiendeklasse har de forlatt gaten.
BJØRN F. RØRVIK
