LØRDAG med Vebjørn Rogne: Noen forfattere har måttet love å aldri skrive mer. Andre har fått beskjed om å begrave manus under en stein i tusen år. Og mange forlag har refusert nobelprisvinnere med fynd og klem.
Strømmen av manus går stri og stor fra håpefulle forfattere inn til forlag verden over. Uendelige mengder gråstein, vil noen mene, for å finne noe som kan minne om gull. Men det gjelder å være på alerten. Er man ikke det, kan det bli kostbart.
Selv den beste kan feile. Gjennom hundre år har det amerikanske prestisjeforlaget Alfred A. Knopf satt standarden for litterært forleggeri. De har utgitt verkene til 35 nobelprisvinnere, og over 50 av forlagets bøker har vunnet den høythengende Pulitzer-prisen. En granskning av Knopfs arkiver fra 1940-årene og fremover, avdekket imidlertid noen mindre suverene sider ved forlagets legendariske teft – gjengitt i bokserien Eselører (Font) for noen å tilbake.
Blant annet takket Knopf i sin tid nei til å utgi en engelskspråklig versjon av et nederlandsk manuskript. Konsulentuttalelsen hadde vært drepende. Boken var angivelig «veldig kjedelig … en langtrukken fortegnelse over klassiske familiekrangler, trivielle ergrelser og ungdomsfølelser». Konsulenten uttalte – i 1950 – at «selv om boken var blitt til for fem år siden, da temaet var i tiden, tror jeg ikke den ville hatt en sjanse». Konsulenten var ikke alene om å vende tommelen ned. Ytterligere 15 amerikanske forlag takket nei før Doubleday utga boken i 1952. I dag har Anne Franks dagbok solgt i mer enn 30 millioner eksemplarer og er en av litteraturhistoriens bestselgere.
Avslag uten filter
Avslag kan komme på mange vis. Svært ofte som klinisk formulerte, unnskyldende standard-avslag. Andre ganger atskillig mer direkte og ufiltrert. Forfatteren Axel Jensen var vitne til et avslag i sistnevnte kategori. Jensen fikk etter hvert et nært og vennskapelig forhold til flere norske forleggere. Men hans første møte med en av dem – den legendariske direktøren i gamle Cappelen, Henrik Groth – var kanskje mindre egnet til å fremme trygghet og vennskapelighet.
Jensen hadde selv stor glede av å gjenfortelle historien. Den fant sted da han satt i forværelset til forlagsdirektøren og ventet på sin aller første audiens. Cappelen-sjefen var i ferd med å avrunde et møte med en annen håpefull forfatter, og døren inn til kontoret hans sto på gløtt. Unge Axel kunne ikke unngå å høre sin forleggers siste ord til kvinnen på vei ut:
– Og så må De love meg, da, unge dame, at De aldri mer skriver et ord!
The Not-So-Great Gatsby?
En sak er de gode anekdotene som gjerne serveres over rødvinsglass i hyggelige lag, som nyss nevnte opptrinn med Henrik Groth. Verre, i hvert fall for avsender, er de store historiske feilgrepene som noen har nedtegnet og signert i brevs form:
F. Scott Fitzgerald, som regnes for å være en av de største amerikanske forfatterne, skrev Den store Gatsby i 1922. Boken regnes nå som et mesterverk og en klassiker fra det 20. århundre, men en gang i tiden mottok Fitzgerald et refusjonsbrev som lød slik:
«De ville hatt en grei bok om De bare hadde kvittet Dem med den Gatsby-skikkelsen.»
Før Margareth Mitchell fikk antatt sydstatseposet Tatt av vinden, hadde hun fått 38 refusjonsbrev. Nå er boken solgt i over 30 millioner verden over. De angrer nok også, de over 30 forlagene som refuserte Stephen Kings debutroman Carrie – og dermed gikk glipp av både denne og andre monstersuksesser som The Shining, Misery og The Green Mile.
Språkvansker?
Joseph Heller fikk følgende konsulentuttalelse på sin andre verdenskrigssatire, klassikeren Catch 22: «Jeg har ikke den blekeste idé om hva fyren forsøker å fortelle. Åpenbart prøver han å være morsom – kanskje til og med satirisk – men det er virkelig ikke morsomt på noe intellektuelt nivå.»
Enda beskere var beskjeden til Rudyard Kipling. Her hjemme er han kanskje mer kjent for Jungelboken, enn for å være den første britiske mottakeren av Nobels litteraturpris – i 1907. Men før han kom så langt i forfatterskapet, fikk han følgende melding fra en redaktør da han forsøkte å selge en novelle til avisen San Francisco Examiner: «Jeg beklager, Mr Kipling, men De behersker rett og slett ikke det engelske språket.»
«Dyrehistorier er ut»
Anne Franks dagbok er ikke den eneste bokutgivelsen som har vært egnet til å ta nattesøvnen i Knopfs ærverdige forlagshus. Gjennom et langt forlagsliv, og en gedigen mengde tilsendte manus, er mulighetene til å gjøre feilvurderinger mange:
Andre eksempler på det som i ettertid må sies å ha vært sviktende dømmekraft, er Knopfs avvisning av den senere nobelprisvinneren Pearl Bucks Den gode jord «fordi amerikanere ikke var interessert i noe kinesisk», eller av George Orwells Animal Farm (på norsk: Kamerat Napoleon) fordi det var «umulig å selge dyrehistorier i USA».
Nobelprisvinnerne Jorge Luis Borges og Isaac Bashevis Singer fikk høre at de henholdsvis var «fullkomment uoversettelig» og skrev om «Polen og de rike jødene igjen». På den samme eksklusive Knopf-refusjonslisten finner vi også forfattere som Sylvia Plath, Jack Kerouac og Jean-Paul Sartre.
Uanstendig avslag
Lolita er en av de mestselgende romanene gjennom alle tider, med over 50 millioner solgte eksemplarer siden utgivelsen i 1955. Men da Nabokov prøvde å få boken antatt, slet han med å finne noen som var villig til å utgi den. Mange forleggere var redde for å bli tiltalt for uanstendighet straks de tok i den.
Ett refusjonsbrev gikk til og med så langt som til å informere forfatteren om at «Den er overveldende kvalmende, selv for en opplyst freudianer. For det store publikum vil den være avskyelig. Den kommer ikke til å selge, og vil påføre Deres gryende berømmelse ubotelig skade … Jeg anbefaler at den begraves under en stein i tusen år.»
Man bør være varsom med hvilke manus man refuserer. Og ikke minst hvordan refuserer dem.
VEBJØRN ROGNE
