Unni Lindell skriver om det som møtte henne under researchen til romanen "Brudekisten".
Jeg visste ikke at det var katakomber under bygningene på Gaustad sykehus. Eller at pasientene i gamledager flettet sine egne kister der.
Jeg visste heller ikke at pasientarkivet befant seg i kjelleren, at det på loftet, ved foten av vindeltrappen opp til tårnet, fortsatt den dag i dag ligger halvknuste lampekupler som ble skiftet ut for hundre år siden. Jeg visste ikke at det gikk rykter om at Fyrhuset ble brukt som krematorium. Jeg ante ikke at det var så skummelt og skremmende der oppe eller at sykehusparken var så vakker.
Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet – alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Alt dette er sant, men det er også det eneste.
Med dette som ramme begynte jeg å dikte frem Brudekisten. Tolv år gamle Maike Hagg døde i arkivkjelleren på Gaustad i 1988. Hun var datter av Werner Hagg, en psykiatrisk pasient som holdt til på sterkavdelingen. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at hun falt og slo hodet i gulvet. Det var det selvsagt ikke.
25 år senere møtes to av Maikes venninner for å snakke om det som skjedde den gangen. Den ene vet noe hun ikke burde vite, og et nytt drap skjer. Cato Isaksen og Marian Dahle blir satt på saken. De vet selvsagt ikke at ikke alle bygningene ble tømt den gangen – én flyttet nemlig aldri ut.
«JEG KLYPER MEG FORTSATT I ARMEN, 18 ÅR ETTER AT DEN FØRSTE KRIMBOKA MI KOM UT»
Litteratur er å skape følelser i leseren. For meg er krimsjangeren den ultimate sjangeren. I tillegg til å skape spenning, overraskende slutt og driv må man ikke glemme at det også er litteratur. For meg er litteratur det å skape følelser i leseren, lage bilder i hodet på dem, pirke borti nervene og skape gjenkjennelse. I Brudekisten er mye av fokuset på barn av psykiatriske pasienter. Jeg klyper meg fortsatt i armen, 18 år etter at den første krimboka mi kom ut. Jeg klyper meg og klyper meg, for da jeg leverte manuset til Slangebæreren i sin tid, var jeg veldig engstelig for at det ikke skulle holde mål. Bare å bli antatt var stort, og så tok det helt av. Jeg var temmelig satt ut lenge. Først tre år senere kom neste Cato-bok, Drømmefangeren, ut. Den fikk jeg Rivertonprisen for.
Så ble det TV-serie, i alt 18 episoder av 6 bøker. Og siden har Cato Isaksen og jeg altså klart å klore oss fast og beholde leserne våre. Jeg er litt stolt over å ha hengt med så lenge. Vi er stolte av det begge to, både Cato og jeg, eller alle tre kanskje heller, for Marian Dahle henger jo på oss som en klegg. Og hun har tenkt å bli. Hun har foreslått at Brudekisten bør være den siste boka med Cato som hovedperson. Hun vil gjerne selv ha den plassen. Så hvem vet. Hun er viljesterk, den dama!
«DENNE TRANGEN TIL Å FORTELLE HISTORIER KAN GÅ PÅ HELSA LØS»
Trangen til å fortelle historier går på helsa løs. Veien frem til en bok er lang. Riktignok er prosessen herlig til å begynne med; komme på en idé, lage personportrettene og finne navn og intrige. Men å komme i mål, å fullføre, er et maratonløp uten sidestykke. For meg er det å skrive på mange måter et behov med minustegn. Denne trangen til å fortelle historier kan gå på helsa løs. Mange sier at jeg er heldig som kan skrive, men jeg føler ikke at det er slik, for det handler mye om vilje og ork til å ta den enorme jobben det er. Skriveprosessen er en prøvelse både for meg og familie og venner. Rett og slett fordi jeg må isolere meg fra omverdenen for å klare å tyne fortellingen ut fra hjernen.
Jeg er privilegert, har stort kontor hjemme i huset på Høvik og en egen skriveleilighet i byen. Alt er lagt til rette. Men denne gangen fikk jeg altså dessverre «los» i en krok på soverommet hjemme, det var der jeg måtte skrive. Smal Ikeapult ble satt opp ved fotenden av senga på høyre side, der mannen min sover. DER og bare DER måtte Brudekisten skrives. Hele soverommet fløt av papirer og rot i månedsvis. Min tålmodige mann var i eksil, forvist fra sitt søvnkammer mens de grusomste scener fra Gaustad tvang seg frem langs den nedre kanten av dyna hans. Der vokste miljøet på Gaustad seg frem. Aud, Maike, Jan og Piet; det sårbare i å være barn av psykiatriske pasienter. Vakre Emmy, datteren til psykiateren, Berit Adamsen, hans sekretær, som plutselig befant seg i en annen rolle enn hun var komfortabel med. Sykehuspresten Norma Winther og pasientene Werner og Johnsen. Og Cato Isaksen og Marian Dahle som jobbet som gale for å hindre et nytt drap og for å oppklare det gamle.
Galskap? Ja, helt klart! Men de er ute av soverommet nå, alle sammen. Dyna er ristet og drapsvåpenet fjernet. Mannen min er tilbake.
—–
Unni Lindell er en av Norges mestselgende forfattere. Kriminalromanene om Cato Isaksen og Marian Dahle er oversatt til en rekke språk og er solgt i nærmere 2 millioner eksemplarer bare i Norge. Brudekisten er den 10. romanen i serien.
Forfatteren har også skrevet dikt, noveller og bøker for barn og ungdom. Lindell har fått flere høythengende priser for sitt forfatterskap
(Foto: Jørn Grønlund)
(Artikkelen står også på trykk i Krimmagasinet som utgis i forbindelse med Krimfestivalen i Oslo.)
