- Forfatteryrket er et ensomt yrke som kan gå på helsa løs. Jeg vet at Aschehougprisen ikke er ment som et risikotillegg - men tusen, tusen takk, sa prisvinneren selv ved utdelingen på Aschehougs hagefest i kveld.
Aschehougprisen 2016 ble i kveld tildelt Per Petterson under den tradisjonelle hagefesten i Drammensveien.
– Det er fint å se noe som er blitt skikkelig gjort – at det ikke er noe slurv. Årets vinner av Aschehougprisen er en grundig og ordentlig språkkunstner, som vet hvilke materialer han skal bruke for å få sagt det han trenger, på den måten han vil, skriver Juryen i sin begrunnelse.
Aschehougprisen tildeles norske forfattere som en ærespris uten hensyn til hvilket forlag de er knyttet til, og i år er det Petterson som stikker av med statuetten «Evig liv».
– Et helheltlig forfatteskap
Per Petterson debuterte i 1987 med novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa. Siden har han utgitt syv romaner og en essaysamling. Han fikk sitt store publikumsgjennombrudd med boken Ut og stjæle hester i 2003. Han har også vunnet flere priser for sitt forfatterskap, som Nordisk råds litteraturpris i 2009, da for Jeg forbanner tidens elv.
– Dette er et helhetlig forfatterskap som hele tiden utvikler seg, sa juryeformann Bjørn Ivar Fyksen ved utdelingen av prisen i Aschehougs representasjonsbolig på Frogner.
Juryen har i år bestått av Astrid Fosvold, Bjørn Ivar Fyksen, Ellen Sofie Lauritzen og Janneken Øverland. Under kan dere lese utdraget fra Juryens begrunnelse ved Bjørn Ivar Fyksen;
«Det er fint å se noe som er blitt skikkelig gjort – at det ikke er noe slurv. Årets vinner av Aschehougprisen er en grundig og ordentlig språkkunstner, som vet hvilke materialer han skal bruke for å få sagt det han trenger, på den måten han vil. Det samme kan ikke sies om alle personene han skriver om: Det er slettikke alltid de får sagt det de trenger. På den måten de vil. Derfor er det lite prat, men desto flere følelser i disse bøkene. Romanpersonene ønsker seg fellesskap, vennskap og kjærlighet; de prøver å oppnå eller bevare nærhet til kolleger og venner, koner og ekskoner, døtre, søstre, fedre, mødre og brødre, men det er som om de nære og kjære glir ut av hendene på dem. De blir forlatt, de mister. Noen ganger får de selv nok og snur ryggen til.
Forfatteren debuterte med en samling noveller i 1987, og etter det har han utgitt sju romaner og en essaysamling, og med dem er han blitt en mye lest og høyt verdsatt forfatter, i både inn- og utland. Det sies om enkelte forfattere at de skriver den samme boka igjen og igjen. Om årets prisvinner kunne en derimot være fristet til å si at han skriver videre og videre på den samme boka. Dette er et utpregethelhetlig forfatterskap – ett helstøpt litterært verk, men et som hele tida utvider seg, som tar nye retninger og skrur seg til. Og bak står det en forfatter som stadig prøver litt hardere.
Kjærlighet og savn, ubehag og trass, stolthet og selvmedlidenhet, sjenanse og verdighet – prisvinneren har et enestående emosjonelt gehør for det som foregår på innsiden hos dem som ikke synger ut i tide og utide. Ofte er det menn – menn som ikke vil bli sett med hjertet utenpå skjorta, menn som har et selvbilde som sier at du skal handle, ikke prate. Og enten de kjører bil, fisker eller hogger et tre – ja, om de hogger ned hele skauen, så skriver forfatteren om det konkrete og ordinære i et på samme tid realistisk og lyrisk språk. Dette språket har røtter både i litteraturen ute i verden og i den delen av Øst-Norge der romanpersonene hans stort sett lever livene sine. Forfatterskapet er fullt av folk som aldri har vært på hagefester i Drammensveien – de har knapt vært på vestkanten i det hele tatt, og det bryr de seg heller ikke om å være – og de bruker et litt annet språk enn det man snakker på denne kanten av byen, et språk som forteller om en litt annen erfaringsbakgrunn. Årets prisvinner har vist igjen og igjen hvor høyt du kan nå litterært når du bruker det språket på den riktige måten, når du vet hva du gjør og ikke slurver.
«Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt», heter det i den boka som ble forfatterens store gjennombrudd. Men det er jo ikke sant. Noen ganger, ganske ofte, gjør livet vondt. Du mister dem du er glad i, eller du mistrives med den du er blitt, og forfatteren vet at det er sånn. Dette er et forfatterskap med aske i munnen, sand i skoa, og jeg kunne sagt at det er vakkert, men det synes nok forfatteren blir jålete, og det er greit for meg. Jeg kan si det er fint. Veldig fint.»
