"Applausen stilnet inni meg på Lillehammer, da jeg innså at ikke en gang vår Kultur- og likestillingsminister har peiling på det som faktisk kvalifiseres som norsk ungdomslitteratur. Likevel fortsetter jeg å skrive bøker for det jeg mener er den viktigste målgruppen", skriver Neda Alaei.
Ok, her kommer enda et innlegg om den nye leselysstrategien som ble avslørt på Lillehammer, onsdag 29. mai – men denne gangen et innlegg fra en ungdomsbokforfatters perspektiv. Jeg har hittil skrevet tre kritikerroste ungdomsromaner siden jeg debuterte ved Gyldendal Norsk Forlag i 2019. Jeg anser meg selv for å være en forfatter som både brenner for litteraturen jeg skriver, men som også heier veldig på ungdommene som jeg skriver for, og om. Min siste ungdomsbok kom i 2023, et år med rekordlave antall utgivelser i Norge.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om hvorfor det ikke blir utgitt flere ungdomsbøker. Siden jeg er en av de som fortsatt skriver for ungdommene, samtidig som samtlige i kulturbransjen gir uttrykk for at det ikke er noe vits i å skrive for ungdom, har jeg blitt ordentlig lei av å måtte svare på det spørsmålet. For jeg skriver jo faktisk!
Det samme gjør en hel del andre forfattere – derfor mener jeg det handler mye om formidlingen av disse bøkene. I et stadig økende negativt fokus på ungdommer, og lesing generelt. Helt ærlig, så opplever jeg selv i litteraturbransjen at ungdomsbøker er nederst på rangstigen hva gjelder oppmerksomhet og viktighetsgrad. Sett i en tid hvor kjendisbøker tar omtrent hele kvoten for markedsføring fra forlagene, burde folk heller spørre meg om hvorfor jeg fortsetter å gidde å skrive litteratur som ”ingen” egentlig har troa på?
Men uansett, – tilbake til Lillehammer, Litteraturfestival og lansering av ny leselyststrategi. Inkludert i det samfunns- og kulturengasjerte publikummet, var det også en hel del spente forfattere for barn og ungdom tilstede. Jeg snakker om meg selv, men også om et knippe av andre dyktige og engasjerte forfattere av barne- og ungdomslitteratur. Vi er alle interessert i å høre hvordan regjeringen tenker å løfte barn og unges leseferdigheter, hvordan de tenker å arbeide med formidling av litteratur – bøkene som altså vi skriver. For uten forfatterne, er det ingen bøker å formidle.
Men forfatterne var knapt nevnt med ett eneste ord, som leder ved Norske Barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) Alexander Løken også påpeker. Dette er jo i seg selv både trist og synd, samtidig minner det oss på hvor lite klapp på skulderen det er å få for oss som bruker hverdagen vår, med stadig mer usikker økonomi, på å skrive litteratur – for de viktigste leserne. Men, folkens. Under debatten i etterkant av lanseringen, nevnte Jaffery forfatterne og ungdomsleseren i samme setning. Jeg spisset ørene fordi jeg ble begeistret. Jeg var forberedt på å klappe høyt, bli motivert og glad, og ikke minst sikker på at det var riktig av meg å fortsette å jobbe i denne motbakken. Jaffery sa at det var så viktig at det ble skrevet gode ungdomsbøker, om ungdommer og hvordan de har det i dag. Hun sa at ungdommene trenger litteratur som de kan kjenne seg igjen i, leve seg inn i og ikke minst lære av. Jeg nikket og klappet inni meg, fordi ja, herlighet, det er jo nettopp det jeg skriver! Men så, like raskt som engasjementet blomstret i meg, visnet det igjen.
Fordi eksempelet Jaffery hadde på dette, det var ikke en ungdomsbokforfatter. Det var Oliver Lovrenski, med boka som alle kan navnet på, og som alle har lest. Boka som ikke egentlig trenger en nærmere introduksjon. En viktig bok om et røft ungdomsmiljø, – det vet jeg fordi jeg selv har lest den.
Men kjære alle involverte: ”Da vi var yngre” er ikke en ungdomsbok, og Lovrenski er ingen ungdomsbokforfatter. Dette til tross for at Lovrenski skriver om et ungdomsmiljø.
Forlaget hans har nemlig bevisst stemplet denne boka som en voksenbok.
Med alle markedsføringsgoder som kommer med dét. For alle, inkludert forlaget, vet at boka hans ikke hadde blitt en sensasjon om de hadde lagt den i ungdomsbokhyllene i bokhandelen. Du vet, den hylla som er innerst i butikklokalet, begravd under kosedyrene og pennalene. Det er nemlig der bøkene våre er, om butikkene har noen eksemplarer i det hele tatt, da.
Applausen stilnet inni meg på Lillehammer, da jeg innså at ikke en gang vår Kultur- og likestillingsminister har peiling på det som faktisk kvalifiseres som norsk ungdomslitteratur. Likevel fortsetter jeg å skrive bøker for det jeg mener er den viktigste målgruppen. Jeg mener det er avgjørende om vi ikke skal miste leselysten på veien mot å bli voksne. Men da må ungdomslitteraturen, og de som skriver den, bli anerkjent for det den er: Viktig!
