Å skrive en roman kan være som å slippe løs en stor og kaotisk beholder, mener bokdebutant Signe Holm.
Signe Holms bok Godset sneier innom ganske mye. Men det er kanskje kompliserte familieforhold – og hvordan vi forholder oss til hverandre – og språket – som er den sterkeste røde tråden.
I bakgrunnen lurer en brors selvmordsforsøk, og en søsters forsøk på å ta innover seg det som skjedde.
Den danskfødte romandebutanten Signe Holm har alltid hatt skrivingen i livet sitt, og som barn skrev hun mange små bøker, sanger og dikt. Det var alltid en naturlig måte for henne å uttrykke seg på, forteller hun, men veien til å tenke at dette kunne hun gjøre til noe mer, var lang.
– Å gjøre noe du elsker – og ta det på alvor – er ikke et lett valg. Å skrive er det vanskeligste jeg vet, slår hun fast. Og sier at hun lenge holdt skriveriene sine for seg selv. Å gå på skriveskole i Norge, endret mye.
– Den kollektive tekstsamtalen er et helt spesielt og sjenerøst rom, framholder hun. Og forteller at det aller første frøet til Godset ble plantet allerede i 2016, da hun gikk på Forfatterstudiet i Bø. Da dukket det opp tekster som handlet om en bror og en søster, relasjonen som får være så sentral i Godset.
Bæreposen som ble viktig
Konturene av det mystiske godset dukket også opp der; Dette merkelige stedet som rommer så mye.
– Allerede da presset minner og assosiasjoner seg på i scenene jeg skrev. Det var som om flere tider og tilstander ville finnes der på en gang, og slik har det vokst fram en mengde tekster som måtte kobles sammen.
Enkelte motiver og historier her er inspirert av virkeligheten, men inn fra siden kom impulser fra alle kanter – fra litteratur, film og myter, forteller forfatteren – og understreker at hun ikke har skrevet selvbiografi.
– Jeg har nok gjort det gradvis vanskeligere og vanskeligere for meg selv. Jeg har ofte tenkt fortvilet: hvorfor sitter jeg og sliter sånn med å legge brikkene i dette puslespillet, når det er jeg selv som har klippet dem ut?
Noe som ble utslagsgivende for Holms videre vei mot romanskriving, var Ursula K. Le Guins Bæreposeteorien om fiksjon.
– Hun skriver om beholderen som menneskets første og viktigste redskap, som et alternativ til spydene og våpnene vi har hørt om i heltefortellinger opp gjennom tidene. Hun presenterer ideen om at en roman også kan være en slags beholder, snarere enn en lineær fortelling, og at det kanskje kan sies å være den formen som best imiterer menneskets måte å tenke og være i verden på.
En slags hemmelighet
For Holm er det nå en blandet fornøyelse å utgi roman. På en måte vil hun ikke at noen skal lese det hun har skrevet, men på en annen side føles det som en nødvendighet, sier hun.
– Det er som å dele en slags hemmelighet, det er et ubehag der. Men samtidig føles det som om dette må deles, spres og luftes. Jeg klarer ikke være alene med det mer, forklarer hun.
Og om du ikke forstår alt i boka, er det faktisk ingen ulempe, tvert imot, sier forfatteren som håper på ulike lesninger – at forskjellige lesere får ulike opplevelser av teksten underveis i lesingen.
– Og så håper jeg at hver leser får en opplevelse som kanskje også sitter igjen i dem etterpå, som en liten sår flekk i kroppen et sted man ikke kommer ordentlig til, sier hun.
