– Anne-Cath. ble forfulgt

Anne-Cath. Vestly etterlot seg en multimedial arv da hun døde i 2008, 88 år gammel.

De 50 bokutgivelsene hennes er bare toppen av eventyrfjellet. Takket være produksjonen sin innen tekst, TV, radio og scene ble hun hedret med alt fra Oslo bys kunstnerpris til Spellemannprisen.

– Det var ingen over, ingen ved siden, sier Anne Helgesen, forfatter av den kommende biografien Anne-Cath. Vestly. Mye mer enn Mormor.

– Hun var en av de store kulturpersonlighetene i forrige århundre. Alle visste hvem hun var, og publikum elsket henne. Hun ble fullstendig dominerende i norsk barnekultur, ikke minst gjennom «Barnetimen for de minste».

Dagbladet-nemesis

Dermed lå Vestly også lagelig til for hogg. Ifølge Helgesen fikk hun stemoderlig behandling kritisk og akademisk.

– Hun ble forfulgt, hevder biografen som har bakgrunn som journalist og teaterviter.

I boka tar Helgesen et oppgjør med Dagbladets mektige Sonja Hagemann især. Der i gården ble Vestlys utgivelser typisk omtalt som «flate og nokså banale». Synet bredte seg til universitetene, hvor hun ble holdt utenfor pensum til 90-tallet.

– Hagemann var kritisk til Vestly fra starten og fortsatte sånn hele livet, sier Helgesen.

– Først nøt hun innflytelse som medlem av Kringkastingsrådet, så som anmelder og senere som universitetsforsker. Og akademikerkollegene hennes innen barnelitteratur fulgte henne som lydige hunder.

«Småborgerlig»

Motstanden var dels ideologisk, skal vi tro Helgesen.

– Vestly hadde alle de «småborgerlige» merkelappene som fikk Hagemann til å se rødt, framholder hun.

– Da Anne-Cath. begynte i NRK på 50-tallet, var det med riksmål, med den «riktige» adressa i Wergelandsveien, og med en meget synlig bror i maktposisjon i Mentz Schulerud. Det førte til at mange ikke tok kvinnen og kunsten alvorlig. De tok heller henne.

Hagemann døde i 1983. NTB har lagt Helgesens utsagn fram for barnebarnet Sonja Johannessen.

– Jeg reagerer på at Helgesen mener at Vestly ble forfulgt, sier hun.

– Slik jeg oppfatter det, var bestemors kritikker basert på solid fagkunnskap. Hun gjorde et pionerarbeid med å løfte fram god litteratur for barn gjennom bokanmeldelser og folkeboksamlinger, og for sin forskning på norsk barnelitteraturhistorie fikk hun licenciat-grad fra universitetet. Det var derfor ikke unaturlig at hun ble ansett som en autoritet.

Johannessen legger til at Hagemann leste flere av Vestlys bøker høyt for barnebarna sine.

– Det ville hun ikke gjort dersom hun syntes en bok ikke var god nok.

Etterlyser beskyttelse

Etter hvert fikk Vestly akademisk oppreisning. Ironisk nok mener Helgesen at hun da burde vært beskyttet mot seg selv av redaktørene sine. «Ellen Andrea»-serien fra 1992 var ikke av gammelt merke, ifølge biografen:

– Flere av disse bøkene henger ikke sammen. De ble dårligere og dårligere og burde aldri vært utgitt.

Spørsmålet er hvorvidt alzheimersykdommen Vestly ble diagnostisert med, kan ha spøket i kulissene. Helgesen forteller at hun konsulterte leger i biografiarbeidet.

– Legene sa det var veldig tidlig å skulle fastslå at alzheimers virket inn. Men det handler også om aldring, og at eldre er mer sårbare for stress, sier hun.

– Anne-Cath. ble ekstremt stresset, og tok seg enormt nær, av kritikken. Det kan ha vært én av årsakene til at hun ikke klarte å dykke ned i stoffet på samme måte som før.

Stanislavskij-metodisk

Mye mer enn Mormor setter sterkt søkelys på Vestlys empatiske evner. En av tesene er at objektets skuespillerfortid generelt, og forkjærligheten for Stanislavskij-metoden spesielt, er nøkkelen til populariteten.

– Stanislavskij-metoden handler om nettopp innlevelse: For å lage sann kunst må du bruke deg selv, forklarer Helgesen.

– Du gjentar replikkene, du bruker egne relevante opplevelser og følelser, og til slutt smelter ting sammen. Det er det samme som skjer i bøkene til Anne-Cath: Hun tar utgangspunkt i situasjoner og følelser fra eget liv. Hun gjør det i Ole Aleksander, Mormor og de åtte ungene og ikke minst Lillebror og Knerten.

– Hva vil bli stående som hovedverket?

– For meg er det Knerten – skjønt de som er yngre enn meg, vil si Aurora. Og de som er enda yngre enn dem igjen, vil si Guro. Men jeg vil påstå at Knerten står ut litterært. Her behandler hun ensomheten hun opplevde i barndommen, på imponerende vis.

«Mormor» var farmor

– I boka påpeker du at Vestly strengt tatt ikke var noens mormor, kun farmor. Hvordan vil du ellers beskrive henne?

– Anne-Cath. var forskjellige mennesker opp igjennom. Men en ting som preget henne som forfatter, var solidariteten med barna og de svakeste. Alle tyver i fortellingene ender med å bli integrert i det sosiale fellesskapet, repliserer Helgesen.

– Samtidig var hun altså veldig sårbar – og ekstremt sjenert og nevrotisk. Jeg vil si hun var kjempetøff i sitt forsvar for andre, mens hun omtrent lot seg knuse av kritikk mot egen person. Strålende modig og veldig nevrotisk, kan man vel si.