DEBUTANTSPALTEN: – For snart to år siden gikk jeg rundt med en idé til en historie som jeg ikke greide å gi slipp på, sier Fredrik Stellander Larsen.
Fredrik Stellander Larsen (f. 1991) er utdannet billedkunstner. Lev, gjenferd er hans første roman.
Debutboken handler om Didrik, som vokser opp på en øy i Østersjøen sammen med vennen Ulrik. Gjennom årenes løp blir Ulrik en verdenskjent komponist – men helt uventet dør han, bare tjuesju år gammel. Mange år senere, i en alder av seksti, mottar Didrik nyheten om at et ukjent musikkstykke av den avdøde barndomsvennen hans er blitt oppdaget. Dermed flommer minnene tilbake.
– For snart to år siden gikk jeg rundt med en idé til en historie som jeg ikke greide å gi slipp på. Jeg forestilte meg et vennskapsforhold hvor den ene vennen drømte om å oppnå noe stort, mens den andre misunte lidenskapen til den første. Jeg ville skrive om det å lengte etter noe man aldri kan oppnå, og hva det kan gjøre med et menneske, sier den ferske forfatteren.
Med boka håper han leseren sitter igjen med et tydelig bilde av karakterene i boka, på godt og vondt. Og han håper lesere tar med seg stemningen boka ga dem, hva enn det måtte være, slik at de kan hente den frem igjen senere, skulle de ønske det.
En floppy-disk
Et eller annet sted i barndomshjemmet hans finnes det en floppy-disk med en mengde word-filer fra rundt årtusenskiftet, som alle er historier fra en fantasiverden han diktet opp som barn.
– Drømmen om å bli forfatter har alltid vært der, men det er ikke før i de siste årene at jeg har hatt selvtillit nok til å satse. Jeg må nok ha flere bøker under beltet før jeg kan kalle meg forfatter, men jeg har uansett oppnådd første steg av drømmen, sier Stellander Larsen.
Han som i dag kan kalle seg forfatter, sier han kan skrive hvor som helst: på tog, kaféer eller på stranda. Der jobber han alltid ut ifra en plan, med karakterer og settinger han har diktet opp på forhånd.
– Men etter hvert som jeg blir kjent med teksten, endrer planen seg. Senere i prosessen, når jeg må låse det endelige resultatet, jobber jeg helst liggende utstrakt i sofaen på gjesterommet vårt, med utsikt gjennom vinduet og bøker rundt meg til inspirasjon. Da er min verste fiende Youtube og alle strømmetjenestene. Jeg er fæl til å prokrastinere.
Som skrivende er det spesielt et skrivetips han tar med seg videre.
– Et av de beste skrivetipsene må vel være den der klassiske om svette versus inspirasjon, av ukjent opprinnelse: «More books are written by perspiration than inspiration.»
– En irriterende setning, for det er jo lettere sagt enn gjort, sier han.
Debutanten viser også til et mer motiverende skrivetips, fra John Swartzwelder, manusforfatter for The Simpsons.
– Han skriver seg gjennom førsteutkast så raskt han klarer, samme hvor dårlig det enn måtte være, og gjerne på én dag. Når han kommer på jobb neste morgen er det som om en bedriten liten alv har sneket seg inn på kontoret hans i mellomtiden og lagt igjen et dårlig stykke arbeid. Alt han trenger å gjøre da er å rette opp alle feilene som alven har gjort.
«Alfred i det hensidige»
I det debutanten gløtter over sin egen bokhylle, ser han ikke umiddelbart noen rød tråd blant bøkene.
– Men av forfattere jeg liker kan jeg nevne Vladimir Nabokov, Agota Kristof, W.G. Sebald og P.G. Wodehouse.
I tillegg ser han frem til å lese hans med-debutant på Aschehoug, novellesamlingen Slemme jenter av Monica Goksøyr, og vårens debutant Erling Simon med Narsissisten.
– Ellers har jeg en stabel med påbegynte bøker som venter på meg i bokhyllen, blant annet Augustus av John Williams og Trollmannen fra Jordsjø av Le Guin.
Selv har han også en lang liste over egne noveller og romaner han ønsker å skrive, som stadig vokser.
– Utfordringer ligger i å bestemme seg for én av dem, for det betyr jo å forplikte seg i ett år eller to.
Han innrømmer å ha kommet lengst på en historie med arbeidstittelen «Alfred i det hinsidige». Den handler om Alfred, en 78 år gammel gründer med en stor formue, som våkner en natt og oppdager at han er død, og som gjør alt han kan for å bli levende igjen.
– Alfred er en finurlig skrue og morsom å skrive om, men jeg har bare så vidt begynt, så vi får se hvor det bærer hen …
