– Ville skrive komisk om sosial klasse

Forfatter: Jens M. Johansson

Aktuell med: LavtersKeltilbud (Roman, Tiden)

Hvorfor skrev du akkurat denne boken? 

Jeg fikk denne ideen om en middelaldrende forfatter som befant seg på bunnen og ville gjenreise hele sin eksistens gjennom å skrive et føkkings mesterverk. Han bestemmer seg for å skrive Den store arbeiderromanen. Men har ett stort problem: Han kjenner ingen arbeidere. Ikke én eneste.

Jeg ville skrive noe komisk om sosial klasse, jeg har lenge ville det. Og jeg synes det ligger noe dypt komisk i en middelklasseforfatter som bestemmer seg for å «forstå» arbeiderne. Det har fascinert meg hvordan folk fra den kulturelle middelklassen som jeg selv tilhører, sukter etter en vaskekte arbeiderroman, og enda mer: at de føler seg så uomtvistelig kvalifisert til å bedømme hva det er. For vi vet liksom alt best. Vi vet hva som er en ekte arbeiderroman. Vi kan vår kunst, hvilket århundre en fontene i Roma er fra, men vi vet også at de som ikke kan sånne ting, er like mye verdt som oss. For at alle mennesker er like mye verdt, er også noe vi vet mye bedre enn alle andre. Og vi er klar over hvor rause vi er som vet det, men ikke sier noe.

Jeg ville pirke borti det selvgode og ganske nedlatende middelklasseblikket. Dette at middelklassen ser på seg selv som klasseløs, omtrent som menn lenge har kunnet se på seg selv som hevet over kjønn. Jeg synes det er både opprørende og komisk. Så jeg håpet at boka kunne fange begge disse følelsene, på et vis. Og med all den skammen i tillegg, som kommer med den kulturelle middelklassen, så følte jeg at jeg hadde funnet en slags Sareptas krukke av grums og materiale. Se bare hvordan middelklassemenn begynner å sparke i bildekk eller dunke i veggene når de kommer i kontakt med arbeidere, som for å herme dem. Det er en nedlatenhet og en beundring i det. Vi vil gjerne være arbeidere, men vi vil ikke ha det som dem. Vi vil ikke begynne på jobb klokka sju. Vi vil ikke tjene så lite som dem. Men vi vil gjerne være litt tause. Og naturlig trente på grunn av tungt, fysisk arbeid. Men ikke utslitt.

Jeg ville få ut et sinne jeg bar på, både politisk, men også privat. Kona mi var alvorlig syk mens jeg skrev denne boka, jeg var sint og lei meg. Jeg ville skrive slemt om alle, være spydig og full av faen. Men jeg hadde også et enormt behov for å se det morsomme i ting. Sånn at jeg fikk noe å le av, og sånn at jeg kunne fortelle kona mi noe morsomt når jeg kom hjem fra kontoret. Hun er frisk nå.

Og så ville jeg skrive om en virkelig nemesis. Hovedpersonen har en virkelig erkefiende, som i boka heter Frank Durban. Han er modellert etter en ekte forfatter. Jeg kan av helt åpenbare grunner ikke avsløre hvem.

Det var litt av en salve. Tre favoritter?

Det er umulig å velge om jeg ikke innfører en slags begrensning. Ettersom jeg har skrevet en bok som jeg ville skulle være morsom, om ikke utelukkende det, så kan jeg velge tre romaner jeg synes er veldig vittige:

Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen, som er den fulle tittelen på den tsjekkiske forfatterens Jaroslav Hašeks Den ble påbegynt i 1921 og handler om en godmodig hundehandler fra Praha, Josef Švejk. Han blir soldat under første verdenskrig, og gjennom å spille enkel, lurer han sine overordnede Han er en genial og modig idiot, og boken er en forløper for Joseph Hellers Catch 22. Brilliant.

Tre menn i en båt. For ikke å snakke om hunden. Av Jerome K. Jerome. Tre meget engelske menn skal på båtferie opp Themsen. Forberedelsene er hysteriske, selve turen også. Fra 1889, men like morsom i dag.

Tåpenes sammesvergelse av John Kennedy Toole. Forfatteren forsøkte lenge å få boken utgitt, men ble refusert i forlag etter forlag i USA. Toole tok livet av seg da han var 32 år, og det var moren hans som til slutt fikk overtalt et forlag til å gi ut boken, som i dag betraktet som en tidenes morsomste romaner.

Alle disse bøkene fikk jeg av faren min, som jeg ikke vokste opp med. Vi bodde altfor langt fra hverandre, han bodde i Stockholm og jeg i Oslo, og de morsomme bøkene var en måte vi holdt kontakten på; vi kunne ringe hverandre og snakke om håpløse karakterer og ting vi hadde ledd av.

Uslipt diamant:

Litt usikker på hva det betyr i denne sammenhengen, egentlig. Skulle jeg si om en annen forfatter at hen var en uslipt diamant? Men får jeg lov til å si lillesøsteren min? Det vil jo irritere henne at jeg kaller henne uslipt, skulle jeg tro. Lotta Elstad. Vi har ikke samme etternavn fordi vi kommer fra en moderne familie, men vi er søsken, jeg lover. Jeg nekter å tenke, hennes siste roman, for å ta den, imponerte meg veldig: Smart, politisk og morsom.

Sist lest bok:

Virginie Despentes’ Vernon Subutex, første bind. Og det var en fest. En skarp, underholdende og politisk bok om mannen som en gang drev en platebutikk i Paris, men som mister sin velgjører (en av fransk rocks store). Det er så godt sett, og så godt skrevet. Jeg gleder meg, her jeg sitter, og begynne på neste bind.

Hvordan jobber du?

Med en blanding av voldsom selvtillit og altomfattende usikkerhet. Lenge satt jeg hjemme, men etter at barna ble store, begynte det å bli vanskelig. Jeg ville ikke bli den faren som ropte ut mot stua: Nå må dere være stille, pappa lager kunst! Jeg sitter her helt for meg selv, og det er så deilig. Jeg hører på musikk i høretelefoner, skikkelig lavt. Hver morgen går jeg hit, og sitter her – uforstyrret – til jeg må gå hjem. Jeg starter alle kontordager med å brygge en kanne traktekaffe, Skånerost, tre kopper – alltid tre kopper — som jeg fyller på termos. Men jeg er ikke så jålete at jeg ikke kan svar på mail og sånt, altså. Jeg surfer gjerne litt rundt. Ser på dyrevideoer innimellom havet, livet og døden og alt det der.

Hvilken litterær  ville du helst hatt stevnemøte med?

Jeg foretrekker jo mennesker som faktisk finnes. Men samtidig hadde jeg likt å høre Ignatius J. Reilly fra Tåpenes sammensvergelse legge ut om hva om irriterer ham i 2016, men han spiser jo så slafsete, så kanskje ikke, og ikke på stevnemøte. Madame Bovary, muligens? Men det ville sikkert ført til en hel del snakk, i hvert fall om vi møttes i hennes tid, men det er kanskje nåtid som gjelder. Da hadde hun sett veldig rar ut i de klærne, tenker jeg.

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Ragnar Hovland. Uten tvil.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?

Jeg tuller litt med den middelaldrende kulturelle middelklassens opptreden på sosiale medier i boka. Den ganske jålete og pompøse oppførselen der. Om vin som er bedre dag to etter åpning. Eller fotografier av hverdagslige ting – en sølepytt, en lyktestolpe – med en helt uforståelig tekst til, som liksom skal vise at disse objektene, eller blikket på dem, eller hva faen det nå er, representerer noe uhyre mye mer komplisert enn det man faktisk ser. Eller forfattere som skriver tar bilde av skrivebordet sitt, og skriver: Ny roman. Hvite vegger. Nakent. Som alltid. Eller noe om avgrunnene i Europas historie. Sånne ting. Da er det kolera. Men litt gøy også, da. Det kommer an på dagsformen.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

Animals Videos på Instagram. Babylatter og valper, altså. Det hjelper på det meste.