Levi Henriksen kommer med noveller til høsten. Blant hans fem bokfavoritter er fire romaner og én amerikansk novellesamling.
Ernest Hemingway: Klokkene ringer for deg
Ingen sommer uten Hemingway. Han har fulgt meg siden jeg var en alvorlig mann som tok toget ut i Europa for å finne meg sjæl. Pussig nok har jeg alltid vært mer fan av romanene hans enn av novellene. KRFD var den siste av Hemingways romaner jeg leste, og selv om oversettelsen noen steder skurret ganske mye er dette noe av det vakreste jeg har lest om døden og kjærligheten. Selv skal jeg lese Den ene mot de mange og muligens også Og solen går sin gang.
Mikael Niemi: Koke bjørn
Mikael Niemi er min nordiske favorittforfatter fra samtiden, og jeg synes dette er hans beste bok. Lars Levi Læstadius som Sherlock Holmes kan det i det hele tatt bli bedre, med min skogfinske bakgrunn føler jeg et dypt slektskap med Niemi, og få skriver morsommere og mer poetisk enn ham. Dette er Lars Mytting på sentralstimulerende midler.
Tim Gautreaux: Signals
La oss ikke glemme novellene da dere! Dette er en strålende samling med nye og samlede noveller fra en av de beste nålevende amerikanske forfatterne. En pensjonert litteraturprofessor fra Louisiana som bruker bred pensel på å male opp historier om såkalte «hverdagsmennesker». Jeg har litt slik forhold til Gautreaux som jeg hadde til REM i yngre dager. Jeg ser fram til hver nye utgivelse med åndeløs spenning.
Gabriel Garcia Marques: Kjærlighet i koleraens tid
Alle romaners mor. Helt siden den kom i 1986 har jeg brukt veldig mye tid på å snakke denne romanen opp. Tidenes åpning på en roman, som bare blir overgått av slutten som er helt uovertreffelig! I fjor våget jeg meg på å lese den om igjen for første gang, og ja, den er Blonde on Blonde og White album på en og samme gang. Magisk.
Jens Bjørneboe: Bestialitetens historie
Stadig oftere finner jeg meg rosende Bjørneboe, ikke minst når bandet mitt er ute og spiller. Denne triologien gjorde et voldsomt inntrykk da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Bjørneboe har kanskje noe ufortjent fått et rykte som eh… ungdommens forfatter, og jeg må innrømme at jeg har lest lite av ham de siste årene, men Bestialitetens historie har noe utrolig fascinerende over seg. Å lese den fylte meg med den samme gode smerten som når man plukker ruen av et sår.
