Janne S. Drangsholt har fått med seg en stor leseskare på det ene Winter-eventyret etter det andre, og nå vender hun tilbake med en fjerde fortelling om den lett nevrotiske Ingrid Winter.
Denne gangen er det tomt rede-tematikk forfatteren borer i.
– 40-årskrisen har forskjøvet seg. Mange opplever å få tomt rede litt senere nå sammenlignet med tidligere generasjoner, for mange dukker problemstillingen opp først etter fylte 50. Vi får rett og slett barn senere, og kan nok heller snakke om en 50-årskrise, sier Drangsholt.
I den nye romanen tar hun for seg et velkjent fenomen: Etter å ha løpt rundt i tidsklemme, vært fotballmamma, FAU-medlem og leksehjelp i mange år, blir det for mange plutselig veldig stille når barna flytter hjemmefra. Det er der Ingrid er nå. Hun må se nærmere på ekteskapet sitt, plutselig har hun tid til de eksistensielle spørsmålene igjen. Og hvem er man – når skittentøykurven er tømt, og tiden som trener for podens lag er over. Og hvem er ektefellen?
Ingrid og mannen hennes blir i boken omtalt som et typisk «barnepar».
– Det vil si at de har gått så til de grader «all in» i foreldrerollen, at de halvveis har glemt hvem de selv egentlig er. De dro aldri på tur til London for å pleie parforholdet. I stedet tok de med seg barna til London, sier forfatteren.
Litt unikt
40.000 bøker har Drangsholt solgt om karakteren Ingrid Winter, som strever seg gjennom ulike faser av livet. Drangsholt tror appellen handler om gjenkjennelse. Og humor.
– Det skrives ikke mange slike litt humoristiske romaner i Norge, og selv om vi gjerne leser britiske bøker i sjangeren, så er det kanskje noe eget med å få lese om mer hjemlige forhold, sier forfatteren. Som synes det er fantastisk å vite at hun har lesere der ute som virkelig venter på mer Winter-nytt.
Drangsholts aller første roman (Humlefangeren, 2011) var av den mer alvorlig og reflekterende sorten, den tematiserte alt fra terror til depresjon.
– Den gjorde jobben som bortgjemt støvsamler rundt om hos landets bokhandlere. Ingen kjøpte- eller leste den, så det er klart: Ingrid Winter har vært en skikkelig opptur. Men først var det nok en smule skummelt å skifte sjanger, det føltes litt «vågalt» å skulle skrive mer lettbeint og underholdende, sier Drangsholt.
– Fint å le
At Drangsholt har gitt seg selv lov til å ta i bruk et komisk talent i skrivingen, betyr ikke at hun ikke er innom både alvor og indre demoner i Winter-bøkene. Dødsangst og misunnelse, demens i familien og gjeldsbekymringer er ting som har fått spille inn.
– Men livet er ganske tøft i utgangspunktet, og jeg har oppdaget at jeg liker å gi leserne litt lys og glede. Det er så fint å få le litt, vi trenger det. Jeg vil ikke forlate leseren nede i kjelleren, kanskje skal vi ned dit en tur, men vi skal opp igjen, bedyrer forfatteren, og legger til:
– Får jeg gjort jobben min, så får jeg sagt noe om alle disse tankene vi strever med, at de er allmenne og erfaringer vi alle har.
Denne gangen får Winter virkelig brynt seg, når forfatteren sender vår kvinne like til Marienlyst – der hun skal gjøre TV-opptreden under den misforståtte tittelen «kunstekspert». Det blir også forviklinger når hele storfamilien reiser på tur til Roma.
– Det som gjør romaner nokså unike, er at de rett og slett tar oss med inn i hodet til karakteren. Studier har vist at god skjønnlitteratur har evnen til å skape empati og innlevelse, så her har vi foreldre en stor jobb å gjøre med å lære barna våre gode lesevaner. Les for ungene og dytt på dem god litteratur fra tidlig alder, så slipper de å få sjokk når de skal studere – og ikke har knekt lesekoden, oppfordrer litteraturprofessoren
Flere likheter
At bøker er Drangsholts store lidenskap, er det liten tvil om. På dagtid finner du henne i rollen som litteraturforsker og professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger. I ledige stunder skriver hun. Både sakprosa og skjønnlitteratur.
Også Winter har valgt et liv i litteraturens tjeneste, og Drangsholt medgir at det er opptil flere likheter mellom henne selv og romanheltinnen.
– Akkurat nå er vi begge ved det veiskillet der eldstemann er på vei ut av redet, så vi følger hverandre nokså parallelt. Det tror jeg er en fordel, det ville nok eksempelvis blitt litt vrient å beskrive livet hennes som pensjonist, det er ikke en erfaring jeg kan dra veksler på.
At det blir flere bøker i serien, er det liten tvil om. Forfatteren har allerede flere plott på tegnebrettet.
– Men så har vi denne kreative faktoren, som gjør at noe annet, et element i bevisstheten, kan ta over styringen når det gjelder hvor handlingen skal. Men noen ganger er jeg riktig lur og legger inn reiser i handlingen. Roma-turen i Winterferie gjorde jo at jeg måtte ta med meg hele familien til Den evige stad – for å gjøre research. Denne byen, der fortiden er så synlig, blir jo også en fin kontrast til Ingrid – som plages så veldig av øyeblikket. Og følelsen av at tiden går så altfor fort.