Påskekrim: «Spill med døden til følge»

Det er påskeaften. Vi spiller Cluedo, det gamle brettspillet hvor man, i ren Agatha Christie-stil,  skal leke etterforsker og finne løsningen på et mord begått et eller annet sted i en diger herskapsbolig. Så ille er det, altså. Jeg er 53 år og sitter i en slitt lenestol langt inne i ødemarka og leter etter åsted, drapsvåpen og morder i dette idiotiske spillet med en mann jeg hater. Karsten har i et forsøk på å være romantisk tent i peisen. Det er ikke nødvendig. Jeg har hetetokter så sterke at jeg mistenker at jeg bidrar til vårløsningen.

Karsten smiler selvtilfreds fra andre siden av bordet.

– Jeg tror det er Frøken Scarlett som har utført mordet, med revolveren, i biblioteket, sier han.

Det slår meg at jeg kanskje, for en gangs skyld, kan vinne. Han tar feil. Jeg er Frøken Scarlett, og jeg vet at jeg er uskyldig. Jeg vet faktisk hvem morderen er og hvor mordet er begått. Det eneste jeg fremdeles er usikker på er mordvåpenet, men jeg har en mistanke om at det må være repet.

Karsten reiser seg og legger mer ved i både ovnen og peisen.

– Du trenger ikke fyre så hardt, jeg er varm nå, sier jeg.

– Du har aldri vært varm, sier han og smiler. – Du klaget på de stive leddene dine, og jeg lovet deg en het påske.

Hva skal jeg si? At jeg er enig? Han har helt rett, jeg er ingen varm kvinne, jeg er en forbannet kvinne. Han hadde antydet at vi skulle reise til Syden, allikevel ender vi her langt fra folk, uten strøm, uten forbindelse med omverdenen, det er ikke en gang mobildekning. Hadde jeg noe valg? Karsten en manipulerende mann. Ingen vet hva jeg har måttet tåle opp igjennom årene.

*

Brita ser forbannet ut. Det har hun i og for seg grunn til. Hun kommer til å tape. Hun taper alltid i spill. Noe som skulle tilsi at hun har hell i kjærlighet. Det stemmer, hun har jo meg! Det er bare det at hun aldri har hatt evnen til å verdsette det. Jeg gjør alt for henne, gjør alt hun ber meg om. Jeg er en tøffelhelt. Hun en manipulerende furie. Men vi holder sammen. Vi holder ut. Ingen skiller seg i vår familie. Hva skulle det tjene til?

Brita kaster terningene og beveger Frøken Scarlett-brikken sin mot kjøkkenet. Hun aner nok hvor mordet er begått.

– Jeg vil komme med en anklage, sier Brita og gir meg det kjente blikket. Det blikket jeg hater, som er halvt seirende, halvt hånlig. Hun tror hun er best i alt og vet stadig å fortelle meg det i sarkastiske ordelag. Et øyeblikk glemmer jeg at vi er midt i et spill og tar meg i å lure på hva jeg har gjort for å terge henne denne gangen.

– Jeg tror det er Professor Plum som har begått mordet med repet på kjøkkenet, fortsetter hun med en irriterende selvtilfreds mine.

Hun strekker seg etter konvolutten som inneholder løsningen på denne rundens mord. Hvis hun vinner, er det jeg som må ut å hente mer ved. Vi spiller aldri for å vinne noe, vi spiller for å slippe unna.

*

Jeg tar konvolutten som inneholder svaret. Karsten himler med øynene som om han vet at jeg tar en sjanse. Og jeg vet jo ikke helt sikkert, mordvåpenet kan like gjerne være dolken, men jeg er som styrt av noe annet, noe som er sterkere enn meg. Luften inne i hytta føles med ett ladet. Det brygger opp til uvær. Fra vinduet her jeg sitter kan jeg se gradestokken. Temperaturen har falt. Jeg har ingen lyst til å gå ut mer enn jeg strengt tatt må, og jeg aner at Karsten er like nær ved å finne svaret som meg selv. Derfor dette sjansespillet. Selv om jeg er mer enn varm nok nå, vet jeg at vi ikke kan slutte å fyre. Det milde påskeværet har for lengst tatt kvelden.

– Jeg vant!

Jeg viser Karsten kortene som forteller at jeg har gjettet riktig.

– Du må ut og hente ved, Karsten, sier jeg lettet og smiler mot mørket utenfor. Gårdsplassen er i ferd med å føyke igjen. En snøskavl henger utover taket på vedskjulet. Karsten burde ha måkt. Det må ligge et tonn både der og på selve hyttetaket, men Karten er en udugelig mann, overvektig og fullstendig ute av form. En dag vil latskapen ta livet av ham.

*

Brita er ikke penere når hun smiler. Tvert i mot, vil jeg nesten si. Det er som om avskyen jeg vet hun føler for meg siver ut mellom leppene. Noen ganger tror jeg hun ønsker meg død. Det er vel på andre man kjenner seg selv. Tanken har selvsagt også slått meg. At det skulle vært deilig å bli kvitt henne. Men kvinner lever statistisk lengre enn menn, derfor er det høyst sannsynlig at hun går av med seieren der også. Jeg tar den tomme vedkurven og slenger en jakke over skuldrene. Vinden kaster seg over meg der ute på den åpne plassen mellom hytta og vedskjulet. Det er blitt bitende kaldt og en tanke slår meg brått. En ulykke. Hvor enkelt ville det ikke være å dytte henne varsomt, men bestemt inn i en aldri så liten ulykke her oppe på fjellet. Jeg ville fått det vi eier helt for meg selv. Ikke at det er så mye, men ved å slippe å fø på Brita ville jeg kanskje hatt råd til å kjøpe meg en yngre elskerinne, en vakker, grisk liten søtsak. Jeg legger tanken på huggestabben mens jeg kaster vedkubbene i kurven. Så går det en faen i meg, og jeg lar være å fylle kurven helt opp. Hun skal, pokker meg, få en omgang til, tenker jeg og ser for meg hvordan jeg skal vinne neste runde av Cluedo. Hun blir sikkert med, vi har jo ikke noe annet å gjøre. På veien ut får jeg øye på verktøykassen som står på gulvet. I et innfall napper jeg med meg en skrutrekker. Midt på plassen svinger jeg rundt hjørnet og inn på utedoen. Hun vil nødvendigvis måtte ut der en gang i løpet av kvelden. Jeg kunne skremme henne litt. Løsne håndtaket på innsiden såpass at det faller av når hun skal ut igjen. Døra er av det gamle blytunge slaget. Mekanismen er slik at det henger et lodd på yttersiden som faller ned når døren lukkes. Genialt for å hindre den lille varme lufta som er innendørs i å flykte. Men om du er på innsiden og dørhåndtaket er falt av, ville det være rimelig vanskelig å komme seg ut igjen siden døren vender innover. Spesielt hvis du har slike leddgiktfingre som Brita. Hun hadde, fader meg, fortjent å sitte der å tenke en stund. Kanskje hun til og med ville være glad for å se meg etterpå, når jeg redder henne ut?

*

Jeg ser etter ham fra vinduet. Karsten har satt fra seg vedkurven midt på tunet. Selv er han ikke å se. Jeg antar han er på doen, men hva pokker er det som tar så lang tid? Jeg skjenker meg et glass rødvin fra kartongen. Fingrene mine er som en klo rundt glasset. På tross av varmen i hytta har de sakte, men sikkert stivnet mer til i løpet av denne uka vi har tilbragt her. Legen advarte meg. ”Du må sørge for at du ikke blir kald”, sa han da han hørte at jeg skulle tilbringe påskeferien midt i dette snøhullet. Han anbefalte heller en tur til sydligere strøk hvis jeg virkelig ville tenke på helsa. Men Karsten mente vi ikke hadde råd til noe annet enn denne avsidesliggende hytta. Jeg har ofte tenkt at hvis vi hadde hatt råd til å skille lag, ville vi ha gjort det. Men huset er det eneste vi har av verdi, ingen av oss har økonomi til å kjøpe den andre ut. Vi ville ha kranglet oss til døde om det lille felleseiet. Det er vel derfor vi holder ut, men jeg har et håp om å vinne med noen år. Kvinner lever vanligvis lenger enn menn og jeg drømmer om å få noen år til slutt, på tampen av livet, som en lykkelig enke. Jeg føler meg ikke en gang stygg når jeg tar meg i å ønske at han vil fryse fast der ute på doen.

Karsten gidder ikke trampe av seg snøen når han kommer inn.

– Hvorfor har du ikke fylt opp, spør jeg når jeg ser den halvtomme kurven.

– Jeg vil ha revansj, flirer han – Og denne gangen blir det din tur til å hente ved.

Jeg protesterer ikke. Vi krangler egentlig aldri lenger. Vi har en stilltiende avtale om at vi kan godt tråkke hverandre på beina, men vi skal ikke skrike. Vi forbereder brettet på nytt. Trekker kortene med et tilfeldig åsted, våpen og morder som vi legger skjult i konvolutten midt på brettet. Jeg velger å være Frøken Scarlett denne runden også. Kanskje det vil gi meg seieren en gang til. Karsten velger å være Sogneprest Green.

Midtveis i spillet har Karsten fått en seiersmine jeg ikke liker. Jukser han? Jeg må følge bedre med, men litt mer vin tåler jeg nok. Jeg skjenker Karsten et glass til også. Han skal ikke ha fordelen av å være mer edru enn meg selv.

– Takk, kjære, sier Karsten når jeg tapper glasset hans breddfullt. Han gjennomskuer meg ikke. Han tror vel at jeg i et anfall av rødvinrus ønsker å vise ham en form omtenksomhet. Vi har tross alt vært gift i en mannsalder. Karsten har levd en mannsalder, tenker jeg og smatter litt på tanken som dukker opp. En mulighet til å bli kvitt ham tidligere enn beregnet. Jeg kunne arrangere en ulykke. Hvis han må ut neste gang, kunne jeg stengt ham inne i skjulet og gått og lagt meg, tilsynelatende uten å vite at han lå der og frøs i hjel helt av seg selv. Her oppe i isødet finnes ingen vitner. Jeg kjenner at jeg smiler ved tanken.

– Hva smiler du av, har du allerede funnet morderen? spør Karsten. Jeg fortsetter å smile, og tenker at han muligens har rett.

– Jeg tror det er Sogneprest Green som har utført mordet, med dolken, i … jeg holder på å si vedskjulet, men tar meg i det da jeg ser hvor jeg står på brettet.

– I vinterhagen, avslutter jeg og fyller opp vinglasset hans enda en gang.

*

Jeg vet hva Brita tenker på. Hun prøver å skjenke meg full så jeg ikke skal klare å analysere meg fram til løsningen på denne spilleomgangen. Jeg viser henne kortet med dolken sånn at hun kan eliminere den som mordvåpen. Hun merker ikke at jeg klarer å få et glimt av hennes notatark når hun krysser den av på listen sin. Jeg har fått et forsprang. Hun skal pokker meg få lide seg ut i kulda å hente ved hun også. Kanskje vil hun kombinere det med en siste tur på do før natta. Jeg gleder meg til å høre hylet hennes når hun røsker til seg håndtaket. Hun skal få stå der til leddene hennes er så stive at hun er nødt til å la meg varme henne. Hun lar med sjelden komme nær. Ikke det at jeg synes hun er så forbasket attraktiv, men hun er det nærmeste som er tilgjengelig. En flue har våknet til liv og stanger hodet i vindusruta. Det må være varmen som har lurt den til å tro at det er blitt vår. I nøden spiser fanden fluer, flirer jeg og knuser stakkaren med en serviett.  Det er min tur til å kaste terningen. Jeg begynner å sirkle inn morderen nå, kjenner det langt inn i sjelen, den varme følelsen av å stå ovenfor seier.

*

Jeg tapte. Karsten ler høyt og løfter vinglasset sitt. Vil skåle. Jeg er sur. Jeg gruer meg for å gå inn i den mørke vedboden.

– Kan du ikke bli med meg, prøver jeg og viser ham hvor stive fingerleddene mine er. Han føler ingen medynk. Jeg hadde heller ikke forventet det. Han synes sykdommen min er en patetisk kvinnelidelse. Han hater svakhet.

– Nei, vel, sier jeg. – Men nå er det kvelden, jeg går på do med det samme, så er det gjort.

Jeg vet ikke hvorfor han smiler enda bredere når jeg sier det. Ergerlig trekker jeg på meg en jakke og de store slagstøvlene, som ikke er varme, men som er greie å bare stikke føttene ned i. Jeg tar vedkurven og skynder meg over tunet. Inne i vedskjulet skimter jeg øksen som står i huggestabben. Jeg oppdager at jeg faktisk seriøst vurderer å kvitte meg med ham. Hvis jeg tar med øksen og legger den på utsiden, kan jeg i morgen be ham gå inn i boden for å hugge småved. Så kan jeg ta øksen, som han naturligvis vil lete etter, og liksom slippe den inn i beinet hans, før jeg løper ut og låser ham inne. Senere, når han har blødd seg selv i svime, kan jeg gå tilbake og plassere øksen i hendene hans. For første gang i mitt liv kjenner jeg at friheten kan være nær.

*

Jeg ser Brita komme ut av vedskjulet med kurven i armene. Hun er så liten og spe at det er rart at hun ikke feies bort av vinden. Et øyeblikk vurderer jeg om jeg skal hjelpe henne. Nei, for pokker, tenker jeg når jeg ser at hun setter fra seg kurven utenfor vedboden og beveger seg mot utedoen. Jeg vil ikke gå glipp spøken med dodøra. Brita skal få sitte der en stund, bestemmer jeg og ser på klokka. I hvert fall ti minutter.

*

Karsten sitter i vinduet og følger meg med blikket. Han koser seg vel med å se at jeg tapte spillet og må slite med den tunge vedkurven. Jeg snur ryggen til så han ikke skal se at jeg gjemmer øksen i snøen når jeg setter kurven fra meg for å gå på do.

Jeg skyver døra opp. Kjenner at den virker tyngre enn vanlig. Leddene mine er virkelig blitt verre her i kulda, men på do må jeg nødvendigvis. Loddet som henger i et tau glir opp i det jeg åpner, og den kjente lyden av tauet som siger ned gjennom trinsen følger meg helt inn i avlukket som har bilder av kongefamilien på veggene. Dosetet er polstret med isopor og er ikke så verst å sitte på, men det er allikevel kaldt så jeg skynder meg på med klærne. I det jeg tar i dørhåndtaket oppdager jeg at noe er annerledes. Det er for lett. Først slår det meg, i et forundret øyeblikk, at det er slik det føles for de med vanlig kraft i ledd og armer. Så går det fryktelige opp for meg. Jeg står med et løst håndtak i hånda.

*

Brita er nok redd nå. Jeg ser på klokken og ser at det allerede har gått femten minutter. En tanke slår meg at hun faktisk må være fanget der inne. Hun har ikke klart å få opp døren fra innsiden, ellers ville hun ha vært tilbake for lenge siden. Jeg er med ett usikker på om jeg har lyst til å slippe henne ut. Hvis jeg legger meg nå, kunne dette i morgen se ut som en ulykke. Ikke visste vel jeg at hun gikk full og tynnkledd ut midt på natten og fikk seg selv stengt inne på do. Jeg flirer litt av tanken, men bestemmer meg allikevel for å gå ut.

– Hjelp! hører jeg da jeg står utenfor. Et ynkelig rop. Hun er helt prisgitt min godhet nå. Det er en mektig følelse.

– Slapp av, sier jeg og skal til å dytte den opp.

– Kan du kjappe deg, Karsten. Jeg fryser snart i hjel. I helsike hvorfor har du ikke lett etter meg før, fanden ta deg din idiot, ditt nek, din …

Pokker til mas, tenker jeg. Orker jeg virkelig dette mer? Hun kan godt kjøle seg ennå et par hakk, bestemmer jeg.

– Det er ser ut som døra har kilt seg fast, lyver jeg. – Jeg skal få deg ut, men jeg trenger et brekkjern eller noe. Jeg ser om det er noe i vedskjulet.

– Karsten! Få meg ut! Nå!

Ja, ja, jeg skal få henne ut, tenker jeg, men først skal jeg redde veden før den blir borte i snøføyka. Det viktigste først, så vi ikke skal fryse i hjel begge to. Jeg ler høyt av min egen morsomhet, og jeg kan høre at hun klorer på døra når jeg går.

Når jeg nærmer meg vedkurven hun har satt fra seg, ser jeg at hun, i likhet med meg, bare har fylt den opp halvveis. Det vil ikke holde til i morgen tidlig. Faens kjerring, roper jeg og løfter opp kurven, tar den med meg inn for å fylle den til randen. Døra slamrer igjen etter meg og et øyeblikk blir jeg stående for å venne øynene til mørket. En lyd. Jeg prøver å høre hvor den kommer fra. Det er som om noen med tunge støvler nærmer seg. Men lyden kommer, pussig nok, fra taket. Og så – et veldig drønn, og jeg forstår hva det er. Ras. Et voldsomt skred fra taket. Den lille stripen med lys som hadde sivet inn fra sprekken i døra lukker seg. Jeg famler meg fram, legger skuldra hardt i mot, men døra rikker seg ikke selv etter at jeg tar fart og prøver å sprenge meg ut. Jeg famler meg fram til huggestabben, leter etter øksen. Må prøve å hugge meg ut. Øksen er ikke der. Jeg løper mot døra. Igjen og igjen slenger jeg hele min tyngde imot. Det hjelper ikke. Jeg er fanget. Anstrengelsen har gjort meg svett. Jeg må ikke sette meg ned. Svetten vil bli avkjølt, den har allerede trengt ut gjennom klærne mine, vil snart fryse til is utenpå genseren. Så vil kulda snu og vende innover, mot den forsvarsløse huden min, videre innover, helt inn, tvers igjennom.

Det må ha gått mange timer, tenker jeg da jeg senere våkner som i en døs. Det er ikke kaldt lenger. Føler Brita den samme varmen? Hun aner ikke at jeg sitter like fanget som henne selv.  Ironisk egentlig, vi er innestengt i hvert vårt lille hus, og hvis en tilfeldig turgåer til våren kommer forbi, vil han finne den åpne hytta med det dødelige brettspillet vårt på bordet. Senere vil Frøken Scarlett bli funnet på do, og Sogneprest Green i vedboden. Åstedet er dermed avslørt, men hvem som er morderen vil være umulig å si, og drapsvåpenet vil for lengst ha smeltet.