MINNEORD: Hemingway, ja. han tenkte jeg på da nyheten traff meg i huet i går kveld: Hemingway som dør for eget våpen i Ketchum, Idaho. Datoen var 2. juli. Vi visste sånt. Vi romantiserte sånt siden det gjaldt store kunstnere. Du valgte å ende livet ditt i går. Det er faen ikke mye romantisk over det.
Den legendariske forlegger Torleiv Grue, din forlegger i Kolon, tok oss med på Snekker´n for at vi skulle få hilse på Kjell Askildsen. Selveste onkel Kjell. Var vi annet enn to små gutter med store øyne? Din fine, varme iver, min vesle erfaring fra to bøker. Allerede den gang da konverserte du intelligent om forfatterskapet til Askildsen, men så hadde du reist til og tilbedt dine Mestere før. Du fortalte så levende om hvordan du knelte ved sykeleiet til forfatteren Paul Bowles i Tanger. Du var 25 år, det var som om du hadde levd et langt forfatterliv allerede.
Mens vi ventet på Kjell Askildsen, sa Torleiv Grue «gutter, det er en dere må være oppmerksom på, en som heter Knausgård og debuterer til høsten.» Han dukket opp på en av festene våre senere. Skuespillerne, artistene, dealerne. For en gjeng med vakre, unge, begavede menneske du hadde i ditt entourage!
I Moss lot du meg treffe Jonny Halberg og Ole Robert Sunde og vi var unge, sa til hverandre at vi blir aldri voksne, men gjør som unge, sultne skrivende karer gjør, snakker om Hemingway, Carver og A Love Supreme av John Coltrane.
Ernest Hemingway, ja. Han tenkte jeg på da nyheten traff meg i huet i går kveld. Hemingway som dør for eget våpen i Ketchum, Idaho. Datoen var 2. juli. Vi visste sånt. Vi romantiserte sånt siden det gjaldt store kunstnere. Du valgte å ende livet ditt i går. Det er faen ikke mye romantisk over det.
Vi seilte i din fars Colin Archer, vi dro på hjortejakt på Nordvestlandet og på jakt etter dine barndoms minner og din bestefar. Livet ség inn over oss. Vi var i hverandres brylluper og barnedåper, du er fadder til min mellomste sønn. Det var alle de gode selskapene i Lommedalen som etterfulgte de villere festene vi hadde i tidligere år og det var boksekamper, dine never som hamret mot min hvite skjorte og satte igjen masse blod. Du slo til blodet kom, du hadde så mange ringer at det blødde, men ga ga deg ikke, ga deg aldri. Vi var unge og midt i det, min venn. Midt i starten på alvorligere voksenliv, i mytene, i samtalene, rusmidlene, midt mellom søylene på Kunstnernes Hus, midt i en prat som aldri skulle ta slutt, som tok slutt i går.
Trist som faen var din amerikanske bok og kritikere dånte. Likefullt var det en egen tone der, en egen klang. Da du skrev om «fin slåssing i barene» i novellen fra Bjørgs kafeteria, var det Hemingway som snakket i bakgrunnen. Romanen Bakgård var din tilbakebetaling til Paul Bowles og så begynte du å rive deg løs med to romaner vi snakket mindre om, om å være under kongeliges kappe og i alskens rampelys, men Talent for lykke (2011) ble din store bok. Liten i omfang, men den var med på å omdefinere hva en novelle var og måten noveller ble skrevet på i Norge. Sist vi snakket sammen, fortalte du at du skulle hjem til novellene igjen.
I timene etter at din død ble kjent, kikket jeg gjennom papirer, kort og brev du sendte, noen er ennå stukket inn i andre bøker, PAR AVION / AIR MAIL. Ett ark er krøllet sammen og brettet ut igjen. Jeg plukket det opp fra golvet i din skrivestue i Lommedalen en gang vi skulle ut på tur med barna. Det alltid lå mye papir på golvet og jeg spurte hva det var. På tittelsiden står det «Ari Behn. Tabloid persona. Roman. Annet utkast.» Arket har også en kaffeflekk.
Du sa det var så mye som ble kastet, at du krøllet og kastet mer enn du publiserte. Dette var noe som ikke var modnet nok, sa du. Eller var det «modent nok» du sa? Jeg vet det ligger igjen en del tekst etter deg, på et golv et sted eller i en av dine flere macer. Kanskje er det ikke bra nok, men kloke forleggere får se på det med tiden. Du ville mislikt om det kom ei linje du ikke kunne stå for, men du valgte å forlate oss før du fikk gitt ut noe nytt. Du satte avtrykk i norsk litteratur på noen få, hektiske år og fikk mange til å lese noveller. Jeg vil tro Kolon nå gjenutgir dine beste ting og gir enda flere sjansen til å få lest en stor begavelse.
Jeg tenker på alt dette nå, om å blåse liv inn i sitt liv, som Børli skreiv. Du forsto aldri helt hvorfor jeg var opptatt Hans Børli, men din høflige kødd, du lot folk være som de var. Så trakk du deg inn i noe, bort fra folk, kom tilbake til folk i grandiose gjenforeninger. Du var en enten/eller-person. Ute eller inne, varm eller kald, villig eller vrang. Den nådeløse. Der imiterte livet dine kunstneriske ambisjoner.
Jeg tenker på barna dine og Märtha, på foreldrene dine, søsken, det enorme oppbudet av folk som ble dratt mot deg, enten de hadde planlagt det eller ikke, på alle som holdt deg her så lenge de klarte. Så lenge du klarte.
VIDAR KVALSHAUG
