Filmatisk lesereise i ulendt terreng

Resultatet kan kritiseres med samme utgangspunkt som cinemascope-effekten: det er ikke lett å klemme ekstrembredt perspektiv inn på en 35mm film. Kanskje er det også gammeldags.

Et stort «vi» etableres fra start, det er «vi nysgjerrige» som sammen nå skal ta oss inn i et hus, i beboernes tanker. Fortellingen som følger er svært visuell, med få lukter og andre lyder enn dialog. Leseren ledes med myndig hånd med inn i en følelse av filminnspilling, ridende sammen med fortelleren på en kamerarigg oppleves en handling der utsnitt og

Tore Renberg:
Ingen tid å miste

Skjønnlitteratur
Cappelen Damm
200 sider

komposisjon er nøye regissert. Settene – for i denne romanen er miljøskildringene å betrakte som rekvisittlister, scener og sett – er nitid designet med tidstypiske rekvisitter. Hovedpersonens lynne introduseres effektivt ved hennes hang til rødbeterødt, ertestuing-grønt, mandarinoransje.

Mor og datter hver onsdag

Den 84 år gamle Edel er jålete, nedre middelklasse, pertentlig i stellet av både eget ytre og husarbeidet, høyrøstet og utadvendt – alt datteren Tove ikke er. Vi møter dem først i 1998, når ektemann og far er død. Datterens generelt kuede vesen krymper mer jo nærmere hun kommer sin mor, som sjelden har noe positivt å si. Likevel bestemmer de seg for å innføre faste onsdagstreff, muligens fordi runddansen med gjensidige forventninger og skuffelser i alle fall får en slags rutine og forutsigelighet. Det skjer ikke så mye. Kvinnene drikker kaffe. Rydder i hagen. Tar noen småturer til butikk, lege, en sjelden restaurantmiddag. Årene går. 9/11 skjer, men det store verden er ikke helt relevant. Da er det viktigere at søppelspannet står riktig oppstilt.

Mormors ord

Samtalene mellom de to er preget av at datteren ofte holder inne, prøver å ikke reagere. Dialogene er ganske oppstyltet, preget av stive og papirknitrende vendinger og kuriøse dialektuttrykk som forfatteren i etterordet takker sin mormor for. Men brevgaven fra henne gir ikke verket noen smak av nærhet eller autensitet, den bidrar heller til en ytterligere dramatisering av persontegninger som i utgangspunktet er mer enn fargesterke nok.

Kontrasten til den like overtydelig gråmus-datteren skaper en av karikatur, noe som skaper ytterligere distanse i denne leseren. Personene blir til figurer, kanskje uunngåelig når forfatteren skildrer dem mer som en rollebeskrivelse enn et individ. Her er det lett å savne de sprell levende persongalleriene Renberg har servert tidligere. Teksas-romanene er også befolket av dramatiske skjebner, store kontraster og gudaktige fortellerperspektiver, men der fantes en gjennomgående og svært følbar nerve som denne teksten et godt stykke på vei mangler.

Varmere

Men så skjer en endring, fortellergrepet løsner, leseren får puste, teksten kvikner til og lever, uten å miste sin dramatisk inderlighet. I denne glitrende siste tredjedelen av romanen finsliper Renberg sitt dramaturgisk ekstremtalent og setter ned tempoet slik alderen har dempet også de to hovedpersonene. Den gamle dronningen har alle abdikasjonens kjennetegn: høreapparat, for mange medisiner og medisiners bivirkninger, skjelvende hender, sviktende åndsnærværelse og et hjerte som litt for langt ut i fortellingen endrer rytme, mykner.

Samtidig ser vi da, og ønsker at vi hadde popcorn og kanskje litt madeira til opplevelsen, at også leseropplevelsen styrkes, nå er det ikke film lenger. Nå ser vi kanskje gjennom øynene til selve «Tidsånden.» Konfliktene tones ned, gamle murer faller og lyset blir varmere slik at datteren endelig kommer ut av skyggene. Bekymringen for sønnen er mindre, hun blir tryggere og finner ro nå når Edels flamme er noe sluknet, når moren ikke biter så heftig fra seg, ikke hele tiden kommenterer alt datteren gjør.

Avhengighetens avmakt

Det blir litt overtydelig forklart, igjen ligger sammenligningen med en film nær, når Renbergs fortellerstemme kort og godt slår fast hva som skjer med maktbalansen mellom mor og datter:

Er det ikke sånn det er, at når noen blir avhengige av deg, noen som tidligere har hatt deg under hælen, så blir du, ironisk nok, satt fri?

Kall det anamorfisk filming som sprenger romanformatet, eller kall det 5D ­– Renberg sveiper og zoomer inn og ut av fysiske dimensjoner og panorerer innsiden av hoder. Kall det et kammerspill, en klassisk mor-datter-tragedie. Kanskje er dette bare en trassig sammenrasket roman som opponerer mot den litterære fortellerkunstens moderne mantra og insisterer på tell, dont show.

Renberg har i de fleste av sine verk hatt en lett Dickensk tendens til både å pludre til og alliere seg med leseren, gjerne via en allstedsnærværende metafysisk skapelse, men ikke så gjennomført som dette. Språket han i etterordet mener har metaforisk snert og egenartede vendinger takket Renberg sin mormor for, han har lest hennes brev på ny. Han har også lånt hennes onsdagsmøter, og biter fra andre scener i hennes liv.

Kanskje handler romanen mest om noe så enkelt som en godt voksen manns erkjennelse av at mormor er borte – og fortiden hennes er et land han aldri kan kjenne.

MAY GRETHE LERUM