Vi har utfordret forlagene til å sende oss sine aller beste bildebøker for barn og latt May Grethe Lerum vurdere. Disse presenterer vi hver torsdag i november.
BOK365 har gått på skattejakt i den norske bildebokhøsten, og utfordret forlagene til å sende oss sine beste bildebøker for barn. Vi startet med tre bøker forrige torsdag. I dag vurderer May Grethe Lerum tre nye utvalgte barnebøker:
Med lekenhet og humor
Hovedtema: Vennskap/fantasivennskap
Tekst og bilder byr på lekenhet og humor, midt i en egentlig ganske trist verden der til og med vennskap kan kjøpes.
Handling:
Helene elsker å leke med dukker, men stadig oftere vil bestevenninnen Anja sparke fotball. Da er det flott at man kan gå på butikken og kjøpe seg en «rett-i-koppen-bestevenninne», og at de finnes i mange ulike smaker og varianter. Kunden får til og med en garanti om pengene tilbake, hvis Helenes «Dukke-Lise» blir sur eller kjedelig. Det viser seg å være bra, for en stadig mer dominerende og krevende bestevenn kan jo være både skummel og vanskelig å komme seg unna.
Hanne Buch og Camilla Billett (ill):
Bestevenn på boks
Figenschou
Jeg-fortellingen er et sjeldent grep i bildebok-sjangeren, og fungerer godt, særlig når leseren føler at det virkelig er Helene som betror seg om de dumme valgene og de vanskelige følelsene sine. Språket er gjennomarbeidet, lett uten å virke lettvint, og med mange gode skildringer.
Illustrasjon:
Denne boken byr på illustrasjoner som i både i teknikk og innhold fremstår litt «retro». Enkle, men sobert trukne linjer skaper figurer og detaljer, som på samme tid er naivistiske og ganske naturalistiske. Det er en vanskelig balansegang å skape forskjeller mellom «levende» hovedperson og «liksom-levende» dukker, og ganske så imponerende når illustratøren løser dette så glimrende. Hun behersker også den digitale delen av fargeprosessen godt, og skaper innbydende og kontrastrike oppslag med mye og sterke følelser i fargebruken. Det er lett å kose seg med slike sterke syrlige, søte og salte sukkertøy-farger.
Om vennskap og tilgivelse
Hovedtema: Fabel, vennskap
Når man er så misunnelig at man stjeler sin venns festinvitasjon og attpåtil gir ham bort i gave – kan man da tilgis?
Alice Lima de Faria:
Fuglefesten
Cappelen Damm
Handling:
Flaggermusa Flapps og marken Mark er bestevenner og leker hele natta, helt til Mark blir bedt på fest hos de fine dagfuglene. Flapps får ikke være med, bare de som sover om natta er bedt. Hun blir sur, og stjeler Marks vekkerklokke og invitasjon. Faktisk pakker hun inn
Mark som gave, for det var jo han de ville ha der? Men festen blir ikke så morsom, for Flapps kan knapt holde seg våken. Når hun går hjem savner hun Mark, og løper for å hente ham i siste sekund, akkurat i tide før fuglene skal spise. Fortellingen er litt klumsete skrudd sammen. Teksten kan som helhet virke overforklarende, med påklistrede detaljinformasjoner som bare gjentar det illustrasjonene åpenbart viser. Likevel må leseren tyde tegningene for å få med seg en viktig vending i historien.
Illustrasjon:
Det er illustrasjonene som hever prosjektet, med sin energi og dramaturgi. Store felter av dype og mørke nattfarger skaper sterk kontrast til de klare pastellfargene når dagen gryr. Gult, rosa og turkis bringer munterhet til en ellers ganske uniformert og glattslikket flokk fugler. De er også vist som helsvarte silhuetter, truende, men fremstår helst akkurat så overfladiske og jålete som teksten antyder. Flapps forblir et nattedyr, nesten overdrevent enkelt formet av hastige skraveringer, med hvite tenner og enkle sirkeløyne.
Atomer og lego
Hovedtema: Filosofisk matematikk
På hyttetur med familien åpner samtalene med pappa for det aller største tallene, Googolplex, og for mye annet som har med uendelighet å gjøre. Kan man sammenligne atomer og Lego? Boken gir fin og morsom trening i å forstå abstrakter og begreper.
Magnus Holm og Rune Markhus:
Verdens største tall?
Gyldendal
Handling:
Lillesøster Tale er fem år, og hun kan telle både timer og telefonstolper. Men universet er fjorten. Milliarder. Natten før seksårsdagen er Tale med på vedhugst, hun må gå på utedo, og sove i sovepose. Hun skjønner selvsagt at universet er kjempestort – mye større enn det digre universitetet der pappa jobber. Korte, nesten avhugde setninger skaper en følelse av ryddighet og fremgang i boken. Det er ikke rom for mye språklek, men morsomme sammenstillinger som at svaret rimer når Tale spør pappa: «Hvor gammel er du»? Det er artig å få vite at fortellingen er bygget på Mitton, niåringen som har fått æren for å ha funnet opp tall-navnet Googolplez, som betyr 1+100 nuller.
Illustrasjon:
Farsfiguren tårner som en snill fyrlykt, de lange linjene skaper et dramatisk sug i mange av bildene. Surrealistiske figurer og sterile landskap veksler med minimalistisk interiør, selv i den rustikke tømmerhytta er alt er stilisert inntil det rigide. Illustrasjonene danner en god klangbunn for teksten, men leverer også sin egen fortelling der ordene ikke strekker til. Bare Tale har øyne. De andre personene, pappa inkludert, fremstår som kulisser og rekvisitter. Dette gir boken et kjølig og litt distansert preg. Enkelte lesere vil kanskje savne temperatur og mimikk, men formen vil også kunne oppleves som ryddig og ren.
MAY GRETHE LERUM
