Sacha Batthyany tar et oppgjør med sin egen familiehistorie i «En forbrytelse i familien» (Press), og med det hans egen rolle i historien.
– Jeg ville kanskje ikke klart å gjemme jøder. Det kom jeg frem til etter å ha stilt meg selv spørsmålet om jeg var noe annerledes enn de passive vitnene til Holocaust. Jeg er kanskje ikke noe bedre enn dem. Tidsperiodene er forskjellige, men vi har vanskelige situasjoner i vår tid også. Hvordan reagerer jeg på disse?
Grusomme handlinger
Hva har det med meg å gjøre? Det er spørsmålet Sacha Batthyany stilte seg da han ble konfrontert med hans egen families grusomme handlinger under krigen. De påfølgende syv årene fordypet han seg i familiens mørke kapitler, noe som var karakterbyggende, hevder forfatteren selv.
– Etter å ha skrevet denne boken har jeg blitt mer oppmerksom på situasjoner der man trenger mot. Og kanskje ville jeg tenke annerledes i dag enn hva jeg hadde gjort før jeg begynte å arbeide med dette.
Overraskende mørk hemmelighet
– I begynnelsen var jeg en journalist som lette etter spesifikke svar omkring en massakre i grensebyen Rechnitz. Så viste det seg dette skulle bli en mye mer personlig affære.
Ved slutten av andre verdenskrig i 1945 ble det avholdt en stor fest i grensebyen Rechnitz, ikke langt fra Den røde armés front. Grevinne Margit von Batthyany inviterte SS-offiserer og tyske aristokrater til et heidundrende gravøl, før selskapet utpå natten gikk ned til nærmeste landsby og henrettet 180 jøder. Massakren ble lagt lokk på, og forble en hemmelighet i årene som fulgte.
Den observante leser har lagt merke til familienavnet forfatteren og «Grevinne Grusom» deler. Sacha Batthyany, ble født tidlig 70-tallet og vokste opp til å bli journalist og redaktør. Det var ikke før en kollega viste ham en artikkel om hans grandtantes handling under krigen før ha ble klar over det:
– Det kom fullstendig overraskende på meg. Jeg tenkte ikke da at dette var svaret på så mye.
Sacha Bathyany oppfører seg slik han beskriver seg selv i terapitimene i boken. Han ligger tilbakelent i den dype stolen, vrir på gifteringen og ser ut av vinduet mens han snakker om familiens mørke hemmelighet.
– Familiehistorier forandres i overleveringen mellom generasjoner. Det ligger makt i hvem som bestemmer hva man kan og ikke kan snakke om.
Han bestemte seg for å grave dypere i denne mørke familiehemmeligheten, og det hele skulle bli, for å bruke en klisjé: en personlig reise.
Kritikk fra inspirasjonen
– Jeg liker ikke klisjeer, men det var faktisk en reise. Jeg tenkte aldri på et eventuelt sluttprodukt. Først skrev jeg en feature-sak om massakren, og tenkte at jeg var ferdig med den. Men de ubesvarte spørsmålene ble hengende der. Da begynte den personlige reisen. Jeg tenkte at jeg ville skrive alt ned underveis, men tenkte aldri på en bok.
Forfatteren av den opprinnelige artikkelen, den som kollegaen viste ham, har i ettertid lite godt å si om Batthyany – og mener han sprer om seg med antisemittisk propaganda og kaller ham en ungarsk aristokrat. Dette stiller Batthyany seg uforstående til.
– Han hater meg, og jeg forstår ikke hva som har skjedd. Påstandene gjør meg sint, og jeg har faktisk blokkert ham på Facebook. Jeg møtte ham da jeg drev research. Vi spiste lunsj, han svarte på spørsmålene mine og ga meg noen dokumenter. Han støttet meg, syns det var fint at noen fra familien så nærmere på massakren, sier Sacha Batthyany.
Men så snudde det:
– Han har sagt at jeg gjemmer materiale, at jeg visste mer enn jeg sa. Det gjorde meg forbanna, det er det siste jeg ville gjort. Hvis jeg hadde funnet noe mer av interesse ville jeg selvsagt publisert det også, selv om det handler om min familie. Det er ingen historiker i Østerrike og Tyskland som har sagt at jeg skriver noe feil eller har gjort noe feil.
Ikke bare ham
Gjennom dagbøker fra krigen og samtaler med sin egen familie handler En forbrytelse i familien (Press) om historisk ansvar og personlig skyld. Må en brutal arv bæres alene, og hvordan kan man forsone seg med sin egen families fortid?
Svarene han finner løpet av sin syv år lange reise avdekker ikke bare den grusomme forbrytelsen, men også et nett av andre løgner. Tausheten rundt forbrytelsen har i det stille ødelagt familien i flere generasjoner, og Sachas Batthyanis familie er langt fra de eneste som opplever det slik.
– Noen av spørsmålene i boken min er universelle. Alle stiller seg spørsmålet om hvor man kommer fra og hvilken bagasje vi bærer med oss – jeg har bare tittet ned i min egen sekk. Det som kanskje skiller min historie fra andre krigsbarnebarn er mine ungarske røtter. Mine forfedres historie har flere vendepunkter enn de fleste, fra å være under tysk kontroll til en sovjetstat. Det å ha gjennomlevd disse spesielle fasene i det tyvende århundre gjør historien flerdimensjonal.
Alt er sagt om krigen
– Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg gidder å skrive om Holocaust, ikke bare fra unge, men også eldre som er lei og nesten blir litt aggressive. De spør meg hvem jeg tror jeg er som får lov å dra opp disse spørsmålene igjen? «Du forstår ikke!»
Boken er utgitt i flere europeiske land, som alle opplevde krigen og etterkrigstiden svært forskjellig.
– I Ungarn står krigen veldig sterkt i kulturen. Det som skjedde for 70 år siden spiller fremdeles inn i hverdagspraten. Der var det mer emosjonelt. I Sveits var det helt motsatt. Der forstår de ikke at historien fremdeles tynger på skuldrene våre, etter som de ikke har opplevd det.
– Det er greit at folk velger å ikke snakke om dette lenger, men jeg tror min generasjon har en ny måte å så på det på. Det er viktig alltid å huske, men jeg tror det er hundrevis av måter å huske på. Jeg er fan av hvordan tyskerne gjør det, med snublesteiner i gatene og små skilt på hus. Jeg liker det. Det trenger ikke være store monumenter eller store merkedager. Folk husker på forskjellig vis.
Foto: Nora Steenberg