Sensasjonelt god novellesamling fra en forfatter som skriver seg inn i den amerikanske litteraturhistorien mer enn et tiår etter sin død.
Svært få hadde hørt om Lucia Berlin helt til alle med ett hadde hørt om henne – i det minste alle med hang til å pløye gjennom så mange som mulig av de uendelige «Årets beste bøker-listene» som fyller kultursidene årets siste måned. For det fantes knapt en Topp ti eller en Topp tre-liste uten navnet til den amerikanske forfatteren som døde i 2004. Den voldsomme hyllesten er berettiget. Å lese Berlin er en av disse sjeldne, altoppslukende, nyforelskede leseropplevelsene. Som å oppdage Annie Proulx, Raymond Carver, eller Cormack McCarthy. Ikke fordi hun ligner på noen av dem. Men fordi hun, som dem, ikke ligner på noen andre.
SØPPEL OG BEGJÆR
Om Lucia Berlins liv var betingelsen, og eventuelt prisen, for den ekstraordinære litteraturen hun etterlot seg visste kun hun. Men det var litt av et liv: Tre ektemenn, fire sønner, som hun hovedsakelig oppdro alene. Adresser i Alaska, Mexico, New York og California, et liv med masse penger og med ingen penger, med rusmisbruk og oksygentank.
Og ifølge Berlins sønn, som siteres i forordet, har biografien vært råmateriale for mange av tekstene. Steder og mennesker går igjen i flere av historiene, og med få unntak ligger fortellerstemmen hos en kvinne. Som jobber som lærer, vaskehjelp og tannlegesekretær. Som den tretti år gamle firebarnsmoren som er sammen med sønnens nittenårige kompis, og som sliten vaskekone. Ut av sidene vokser et Amerika av busser og venterom, fengsler og myntvaskerier, og scener som ikke ligner noe du har lest før: Som fra politistasjonen der en kvinne i håndjern slikker blodet vekk fra elskerens øyne, eller det stengte lokalet der en tolvåring tvinges til å trekke ut alle tenner til tannlegebestefaren.
Lucia Berlin:
A manual for cleaning women
Simon and schuster
480 sider
Og ikke minst, elskende i mange varianter:
«He was like the Berkeley Dump. I wish there was a bus to the dump. We went there when we got homesick for New Mexico. It is stark and windy and gulls soar like nighthawks in the desert. You can see the sky all around you and above you. Garbage trucks thunder through dust-billowing roads. Gray Dinosaurs. I can´t handle you being dead, Tom. But you know that.»
DRIV ETTER LIVET
Berlins prosa suger seg fast i både hodet og hjertet. Stilen er pratsom, morsom, slentrende, som om historiene vokste fram der og da, før en brilliant sistesetning får deg til å gløtte tilbake og oppdage hvor mesterlig konstruert teksten er. Observasjonene er uforutsigbare og ekstremt treffende på samme tid, og måles aldri opp mot noen etablert normal. Her fra tittelnovellen:
«But Linda and Bob are good, old friends. I feel their warmth even though they aren´t there. Come and blueberry jelly on the sheets. Racing forms and cigarette butts in the bathroom. Notes from Bob to Linda. Buy some smokes and take the car … dooh-dah dooh-da. Drawings by Andrea wiith Love to Mom. I clean their coke mirror with Windex.»
En usentimental, men gjennomgående ensomhet, kombinert med et intenst driv danner den røde tråden gjennom de ulike tekstene. I novellen «502» skriver Berlin: «So God forgive me if I confess that once in a while I get a diabolical urge to, well, mess it all up. I can’t believe I’d even have this thought, after all those years of misery.» Fortelleren trekkes mot rus og ødeleggende begjær, men også mot verden, litteraturen og menneskene i den.
I bokens siste tekst «Homing» sitter fortelleren på en terrasse og tenker på alt hun kan ha gått glipp av i livet, fordi hun ikke kjente etter, hørte etter, ikke så i rett retning. Heldigvis for alle som leser novellene hennes, så Lucia Berlin tilværelsen klarere enn de fleste.
Les den på engelsk, eller les den på norsk. Men les denne!
ANNETTE ORRE
Hovedfoto: Buddy Berlin / Oktober forlag
