Anton og andre uhell er historien om tre venner med ulikt utgangspunkt. De kom til verden på forskjellige måter, og lever med forskjellige foreldrekonstellasjoner.
Anton og andre uhell er historien om tre venner med ulikt utgangspunkt. De kom til verden på forskjellige måter, og lever med forskjellige foreldrekonstellasjoner.
Anton Albertsen er tolv år. Moren er død. Hun ble påkjørt av en buss hun skulle rekke, men som kjørte for tidlig. Et uhell, altså. Nå har Anton akkurat fått vite at han også er et uhell, noe faren på sitt sedvanlig klønete vis buser ut med mens Anton lapper et sykkeldekk:
«Ja, ja – det kan komme mye rart ut av en liten rift i gummien.»
Hjemme i blokkleiligheten til Anton og pappa er det ganske hyggelig og ganske skittent. De spiser mye pizza, og pappa glemmer å vaske klær både titt og ofte. Pappa selger hyttedoer. Han virker litt deprimert.
Gudrun Skretting:
Anton og andre uhell
Aschehoug
251 sider
Ine er Antons ressurssterke bestevenn. Hun er prøverørsbarn – altså alt annet enn et uhell. Hjemme i det perfekte palasset til Ine er det skinnende rent. De spiser bare helsekost, og foreldrene jobber hele tiden. Nå skal de skilles.
Ole er … litt annerledes. Foreldrene hans også. De virker ruset på oxytocin (kjærlighetshormonet), og susser og nusser og baker boller dagen lang.
Ine vil redde foreldrenes forhold ved å skape romantikk. Anton vil dra faren ut av depresjonen ved å skaffe ham dame. Det fører til flere forviklinger enn forventet.
Anton og andre uhell er Gudrun Skrettings debutbok. Skretting skriver godt, og fortellingen flyter fint, om enn litt langsomt, fremover. Boken er basert på en velprøvd formel, og klisjeene kommer til syne i strukturen: Anton er (anti)helten uten mor. Vennskapet mellom Anton og Ine utvikler seg til forelskelse. Ole er den sannsigende annerledesvennen. Alfahannen, Kevin, er like stilig og like lite sympatisk som alle andre alfahanner i alle andre fortellinger om forelskelse. Han danser med Ine og driter ut Anton. Han har klassens minste tiss. Det er morsomt, men masete.
Det tradisjonelle trekløveret i barnelitteraturen tilføres likevel noe nytt og ekte gjennom Anton, Ine og Ole. De tre enebarna representerer et moderne mangfold med sine ulike utgangspunkt. Men Anton og Ine er i overkant ressurssterke og språkmektige, det stopper liksom aldri opp for dem. De er også i overkant veslevoksne og hverdagsfilosofiske. Det kjennes kunstig.
Boken er full av forviklinger og påfunn, og noen av disse virker litt påklistrede. Det gjør boken både morsom og masete. Fortellingen fortsetter ufortrødent, i samme tempo og toneleie, uansett hva som skjer. Når en ny potensiell pinlighet presenteres, og spenningen stiger, er klimakset et antiklimaks. Som når Anton går og gruer seg til å holde foredrag for klassen – om prevensjon, og det hele er over på et øyeblikk.
Skrettings styrke ligger i det overordnede, når hun holder seg til hovedsporet i boken, det at barn ønsker å være ønsket, være viktige. At Anton bare vil bli meningen. Det er sårt skildret, og det som fungerer best i fortellingen.
Hovedfoto: Niklas Lello / Aschehoug forlag
HILDE MATRE LARSEN
