Til topps med gåtefullt prosadikt

For andre gang på fire måneder er Aksel Lyngholm månedens poet i Diktkammeret. Vi gratulerer.

– Jeg må si det var overraskende å bli plukket ut igjen! Ekstra fint var det å nå helt opp med en kortprosa, som kanskje ikke så ofte er å finne blant de utvalgte.

Det sier Aksel Lyngholm, nyslått månedspoet i Diktkammeret med kortprosadiktet ”Mors stemme”, skrevet under nicket LaMatanza. Han fikk nyheten på reise – mens han ventet på maten på en restaurant.

– Så, etter å ha svelget en halv and, ble begivenheten straks feiret med sterk kaffe og Jägermeister – deretter med en pipe god tobakk jeg ikke får tak i hjemme, forteller poeten som til daglig er tobakkshandler i Haugesund.

Hverdagslig og farlig

– Hva satte i gang dette prosadiktet, og hva er situasjonen her? Helge Torvund skriver i jurybegrunnelsen under om ’film noir’-elementer og en Sandemose-gåte, mens jeg ser for meg et Edward Hopper-maleri: fortettet kvelds- eller nattstemning i en liten amerikansk småby?

– Den viktigste ingrediensen i denne korte fortellingen er min egen forestillingsevne. Jeg er utstyrt med en livlig fantasi, og kan ofte se for meg det som slettes ikke har hendt nesten like klart som virkeligheten. Men ingenting henger i løse luften, inspirasjonskilden til «Mors stemme» var like hverdagslig som situasjonen jeg beskriver i teksten: Jeg gikk forbi et dinerlignende etablissement, så en pike i det stengte lokalet, og fantasien begynte å dreie rundt i hjernen – og ja, det spøkte en liten Hopper-hauk i kulissene, men jeg skrev ingenting der og da. Når jeg nå tenker tilbake, kan jeg ikke med sikkerhet si om «bildet» ble malt ferdig samme kveld eller senere. Resten er uansett fri fantasi, i den grad noe slikt finnes. Underveis i skrivingen knyttes det jo et utall assosiasjoner att og fram mellom arkivet for opplevd virkelighet og nyproduserte bilde- og hendelseskonstellasjoner. Det er spennende å se hvor man da fører seg selv.

– Lytter meg fram til lydbildet

– Hvordan jobbet du med det?

– Når jeg arbeider med en tekst som dette, lytter jeg meg fram til lydbildet, og det endelige resultater kan noen ganger hvile på mange ruiner, andre ganger reise seg, mer eller mindre spontant rett fra grunnen. I dette tilfellet tror jeg det var en mellomting. Det er veldig interessant å lese diktlærerens disseksjonsrapport (lenger ned i saken, journ. anm.), hvor han skjærer seg inn til lydnervene og finner fram til knoklene i fortellingen. Sant å si teller jeg ikke vokaler underveis, men ser et tydelig sammenfall med det jeg nettopp har sagt om tekstformingsprosessen.

Et lite lerret

– Det er ikke så ofte kortprosa eller prosadikt går til topps i Diktkammeret. Hva føler du for sjangeren?

– Kortprosa, eller prosalyrikk, er en sjanger jeg har stor sans for. Den er et lite lerret med plass til store motiver, man kan velge seg en begrenset palett, eller gjøre det mer fargesprakende, uansett må man gi leseren nok, men ikke stort mer enn han trenger, til å male sitt eget bilde ferdig.

– Noen har vel i løpet av historien også påstått at kortprosaen ikke hører hjemme i Diktkammeret, hva tenker du?

– At noen mener slike tekster ikke hører til under poesibegrepet, stiller jeg meg helt uforstående til. Det er jo innholdet, ikke rammen, som utgjør poesien i en tekst. Poesien som sådan lever sitt frie liv i alt fra haiku til romaner, den kan tyte ut på de mest uventede steder og er snarere en art, en livsform, vekster som slår seg ned og vokser der det er fruktbar jord, enn en strengt begrenset formalitet. Man kan godt skrive et dikt blottet for poesi.

Vi gratulerer! Og setter først over til månedens (prosa)dikt:

Mors stemme

Piken på dineren, hun med det mørke håret, holder venstre hånd om kosteskaftet ved høyre bryst. Hun har akkurat låst døren og skakker hodet mot telefonen mens hun venter på morens stemme. Hun stirrer ut gjennom den svarte ruten på billysene i regnet. Det står en mann på fortauet. Han ser på klokken, tenner en sigarett før han skråner over gaten mellom to fotgjengerfelt. Alle vet at han en gang for lenge siden slo en annen mann i hel. Nøkkelknippet pendler i låsen. Fra en sofa på motsatt side av byen svarer moren med trett stemme. De snakker rolig, moppen sveiper over gulvflisene, samler smuler og sneiper, et par mynter, noen flattråkkede french fries og en liten lapp med håndskrift. Moren forteller om en reise, piken ser ut på regnet, tenker at en gang skal hun selv være mor for noen. Ved disken gjør den andre piken, hun med det røde håret, seg ferdig med kassaoppgjøret, hun henter kåpen sin, sier god natt og låser seg ut med en pose rester i hånden.

(Skrive av LaMatanza)

Juryens kommentar: Eit dirrande lyrisk univers

Som så ofte, når ein skal kommentera eit godt dikt, så er den første kjensla, at her er det ingenting å tilføya, her er det best å teie og la verket verka på sitt vis på lesaren. Prosalyrikken kan vera veleigna til å skape eit lite fragment av eit lyrisk univers, som lyser og dirrar og gir frå seg ein spesiell energi som byggjer denne miniverda medan du lar orda gli forbi medvitet. Som eit bylandskap som glir forbi vinduagsruta på ein bil som køyrer sakte gjennom kveldsgatene. Eg vart riven med inn i denne fascinerande teksten, og bare ved ny gjennomlesing kunne eg meir medvite merka korleis rytme og klang – klassiske lyriske verkemiddel – er utnytta med fin musikalitet: gjentakinga av ø-lyden i sentrale ord som mørke, nøkkelknippet, oppgjøret – og ikkje minst den gjennomsyngjande å-lyden i orda håret, låst, på, på, på, på, på, står, låsen, flattråkkede, håndskrift, kåpen, låser, hånden. Og sjå på den nydelege bruken av s-lyden i dette: “De snakker rolig, moppen sveiper over gulvflisene, samler smuler og sneiper…” Alt dette for å underbyggja ein film-noir-aktig stemning som bare vert meir og meir gripande etter kvart som ein les. “Alle vet at han en gang for lenge siden slo en annen mann i hel.” Denne setninga ligg dirrande som ei Sandemose-gåte under resten av teksten – og samla gav alt dette altså full uttelling hjå juryen.

For juryen,
Helge Torvund

Diktkammeret

Diktkammeret har sidan 2001 vore eit forum for dikt. Det er ope kvar dag, heile døgnet. Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet.

Fram til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet. No lever Diktkammeret som ein sjølvstendig nettstad på Diktkammeret.no og på BOK365.

Meir enn 40 poetar har debutert som forfattar etter å ha starta skrivinga på Diktkammeret. Det har òg vore publisert fleire diktkammerbøker, sist jubileumsutgåva Å våga seg ut i ord på Samlaget i 2011.
God skrivehaust! Og hugs at Diktkammeret er ope kvar dag, heile døgnet.