Den største tabben jeg kan gjøre, er å gi ungene Mikke Mus-spenning.
–Har du ingen grenser for hva du kan skrive for barn?
Jeg har fått spørsmålet noen ganger. Ikke ofte, men det har likevel vært indignerte voksne som oppriktig lurer på hvor grenser går for hva jeg kan servere barn i bokform.
– Klart det, pleier jeg å svare, og håper at vi er ferdige med temaet.
For svaret er egentlig mye lenger. Men jeg er ikke alltid motivert til å ta diskusjonen med noen som mener at jeg forderver uskyldige barnesinn. Hos mange voksne stiger nemlig den moralske pekefinger til værs så fort de entrer en bokhandel eller et bibliotek. For ingen vil jo ha unger som vokser opp til å bli øksemordere eller kannibaler.
Selv om de fleste forfattere ønsker at bøkene skal gjøre et oppriktig inntrykk på leseren, er jeg likevel overrasket over vekten noen tillegger en spenningsbok. For uansett hvor dypt jeg graver i felles frykt eller barnlige grusomheter, så har leserne sett noe verre på tv eller nettet. Det betyr selvsagt ikke at jeg skal legge meg på nivå med det de ellers ser, men jeg er heller ikke villig til å presentere skumle bøker som faktisk ikke er spennende. For den vanligste innsigelsen jeg møter blant barneleserne, er at bøkene ikke er spennende nok. De vil at forfatterne skal ta den lenger ut, være blodigere, hakket råere. Ingen har noen gang sagt det motsatte.
Så hvorfor tar jeg den ikke bare lenger ut? Jo, nettopp fordi jeg har grenser. Ikke at jeg har definert dem, de er utydelige, tidvis tåkelagte, men de finnes et sted i mitt hode.
I en gjennomsnittlig femteklasse har halvparten sett en skrekkfilm. Og en ordinær horrorfilm går selvsagt svært mye lengre enn jeg noen gang har tillatt meg i en barneroman. Holder jeg igjen fordi jeg har barn som hovedpersoner?
Vel, de som har fulgt med på populære skrekkfilmer de siste ti årene – som Sinister, Paranormal Activity, Insidious, The Conjuring, The Babadook – vil vite at de nettopp har barn i hovedroller. Selv om filmene definitivt er myntet på eldre ungdom og voksne. Dette betyr ikke bare at barnas verden er godt egnet til å skape uhygge, men det innebærer at de allerede har sett mange utfordrende grøsserhistorier med jevnaldrende i hovedrollen.
Den største tabben jeg kan gjøre, er å gi ungene Mikke Mus-spenning, den uskyldige barnevarianten der alt er trygt og svart/hvitt. Mitt problem er kanskje at jeg ikke bryr meg nok om den voksne leseren, han eller hun med pekefingeren som er den faktiske kjøperen av boka, og som veldig ofte har sterke meninger om grensene for hva barn kan få oppleve mellom to permer.
Visst finnes det barn som forteller at de har fått mareritt etter lesing av spenningsbøker. Men de presenterer det aldri som et problem, kun som et stort kompliment. Ikke misforstå, selvsagt finnes det barn som ikke elsker spenning, akkurat som enkelte voksne holder seg langt unna krimsjangeren. Men barneårene er på mange måter en lang grenseutprøving, og en av dem består i å være til stede i et spenningsunivers der nervene settes i helspenn. Etterpå skal man kjenne på godfølelsen ved å kunne lukke boka og fortsatt være trygt hjemme. Men fy søren så spennende den reisen var.
Slutter landets forfattere å skremme norske barn, sitter de bare igjen med amerikanske filmer og serier som slett ikke er myntet på deres aldersgruppe. Og da kan det jo hende at de norske bøkene er å foretrekke, for sånne som meg tror jo at vi forfattere har noen grenser.
