LYRISK: Det er blitt sensommer. Fra Tjøme skriver Niels Chr. at skutene nå seiler nordover i Oslofjorden. Sommeren er på hell. Vi henter fram en av sjøens og båtlivets fremste versemakere.
Ingen var så populær og avholdt som Erik Bye (1926-2004). Ja, kanskje bortsett fra Alf Prøysen og Kong Olav.
Asbjørn Bakke skrev for fire år siden en nydelig biografi om høvdingen Erik Bye. Boka kan leses med fryd i sinn og sang i hjertet. Bakke brukte syv år på verket, leser man kildelisten, er det til å forstå. Da boka kom ut skrev vi:
− Boka er en litterær biografi, fri for oppramsing, full av detaljer og liv, og flyter dermed som en god roman.
Jeg hadde selv gleden av å møte Erik Bye. Han var en engasjert natur- og miljøverner, og stilte gjerne opp på støttekonserter og markeringer.
Nevnes må også Hallvard Bræin og Arne B. Rostads varme filmportrett av Eik Bye; Giganten fra 2005.
Fra den ikonske viseplata «Jeg vet en vind» (1972) henter vi søndagens lyriske vers. Det optiske fenomenet som kalles «hildring» er når himmel og hav synes gå i ett og det virker som fjell og øyer svever i luften. Om visa skriver Erik Bye et sted at hildringstimen for ham også var et slags «indre landskap» der man er i harmoni med seg selv og sine omgivelser.
Hildringstimen
I hildringstimen er det godt å seile.
En kaffekjeft og stomp med sirup på.
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu
og stikker nesa ut og snuser mot det blå!
Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen,
har atter hamret havet til et fat
der Skaperen med ødselhet har drysset
en håndfull holmer som nå bader i karat.
Og se mot styrbord, gjennom hildringsdisen: –
de fjerne øyer svever! Fjell kan fly!
Nå aner du hva salig Adam skuet
da han ble purret ved det aller første gry.
I slikt et lys, da blir alt mørkt et minne,
du hviler hånden rolig mot ditt ratt
og gnukker tommelen mot midtskipsmerket,
og vet, for denne gang, din kurs var riktig satt.
Du møter kuttere på vei mot feltet,
et solbrent fjes, som spytter brunt i le.
En fiskerneve hilser fra et rorhus
og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det.
For ennå er din skute langt av lande,
men aldri var deg mennesket mer nært
enn nettopp nå, i denne gyldne time
som lar deg fatte alt du har å holde kjært.
I hildringstimen er det godt å seile
og favne lys til kraft for blod og ben.
Og vite at, i netter som skal komme
så fins en kurs imot et land av sang og sten.
Erik Bye, Byes Beste – Et utvalg av Erik Byes dikt, viser og fortellinger (Cappelen Damm, 2004)
Foto: Cappelen Damm
Les også: Sommersang – underfundige Odd Børretzen.
