Helten i Laline Paulls debutroman er bien Flora. Nå går historien hennes verden rundt og feires med strålende kritikker.
Hun har skrevet for fjernsyn og teater. Men hennes første roman foregår i en bikube. Og den oppsiktsvekkende boken prises over hele verden. Vi møtte Laline Paull i Oslo.
– Hvorfor bier, Laline Paull?
– Det kom egentlig overraskende på meg også at bier skulle bli tema for min første roman. Men jeg hadde altså skrevet for fjernsyn og teater og gått og tenkt på å prøve meg på en roman. Så skjedde mye samtidig. Jeg flyttet ut av London, jeg giftet meg og jeg fikk en venninne jeg ble veldig glad i. Hun het Angie Biltcliffe, og da jeg ble kjent med henne visste jeg ikke at hun hadde brystkreft og skulle dø. Angie hadde bikuber og var svært glad i og opptatt av biene sine, sier Laline Paull.
«Jentene mine»
Sommeren før Angie døde giftet hun seg med kjæresten sin og vielsen foregikk i hagen der hun hadde bikubene sine. Og biene var med.
– Det var urolig vakkert. Angie tok meg med rundt og viste meg kubene og biene som svermet. «Jentene mine er lykkelige i dag», sa Angie til meg. Jeg følte det veldig sterkt at det stemte, sir Laline Paull.
Så døde Angie. Hun hadde skrevet sin egen begravelsestale med masse sitater og henvisninger til biene hun elsket. De var så viktige for henne – og jeg begynte å lese om bier. Selv om jeg var lei meg, så var det så gripende og interessant at jeg glemte å være trist mens jeg leste.
Angie inspirerte meg til å skrive om biene. Likevel er det litt vanskelig og konfliktfylt for meg å fortelle hvordan boken ble til. Jeg ønsker ikke å utnytte Angie og famlien hennes, sier Laline Paull.
– I alle fall: Jeg visste ikke stort om bier. Ikke mer enn ande bybarn. Jeg visste at vepser stakk. Nå vet jeg at bier også kan. De kan stikke andre insekter, og også mennesker, men når de stikker mennesker dør de etterpå. Brodden blir nemlig sittende igjen i menneskekroppen, og biene kan ikke klare seg uten den.
Flora
Bokens «hovedperson» er bien Flora, en arbeiderbie som tilhører renholderætten i den kraftig regulerte og strukturerte kuben, der dronningen er overhode og dessuten mor til alle de andre biene. Hun er nemlig den eneste som kan, og har lov til, å legge egg.
Men Flora er en spesiell bie. Hun har ambisjoner som strekker seg lengre enn oppgavene hun er født til, og etter å ha avansert i systemet viser det seg at hun bærer på et egg. Barnet hennes må fødes i skjul, for bare det å sette det til verden gjør henne til en forbryter. Fruktbarhetspoltiet er etter henne. Og luktesansen deres er formidabel.
– Alle som har fått barn skjønner hvordan Flora har det, sier Laline Paull. – Kjærligheten til det som vokser inni deg overgår alt annet. Du vil selv bryte regler for å beskytte barnet ditt, og det gjør hun også.
– Men er det ikke bare dronningen som kan legge egg?
– Det forekommer uhyre sjelden at andre gjør det, men det forekommer. Og finner de andre biene et barn som ikke er født av dronningen vil de drepe det. Derfor må Flora legge eggene sine der ingen andre kan lukte dem …
Hierarki
Laline Paull har lest ufattelig mye om bier siden hun begynte på boken høsten 2011. Og hun bedyrer at hendelsene i boken godt kan forekomme i virkelige kuber. Kubene kan for eksempel bli angrepet av veps, slik de blir i boken Biene.
-Men er ikke kuben et bilde på den menneskelige verden slik andre bøker med dyr i hovedrollene ofte har vært?
– Kuben er et hierarkisk samfunn, men det er ikke et bilde på noen spesielle land eller steder. Enhver kube har en dronning, og dronningen må nødvendigvis ha en livgarde og et hoff til å stelle for seg og beskytte seg. Og da må det også være en mengde arbeidere under der igjen for å sørge for det som trengs til dem alle. Det er et samfunn som arbeider for det felles beste, men det er strengt strukturert.
-Enkelte anmeldere og kommentatorer har kalt boken dystopisk, altså et bilde på en dyster fremtid noe a la George Orwells 1984. Læresteningen i biene er «Godta, adlyd, tjen!» Et budskap Big Brother verdig?
– Jeg har registrert at mange mener det, men jeg har ikke tenkt i de baner og vil ikke selv plassere boken i noen slik bås, sier Laline Paull.
Watership
Denne skribents tanker går til Richard Adams’ Watership Down, om en gruppe kaniner som forlater kolonien sin for å søke nye marker. I likhet md Paulls bier er de dyr, altså ikke dyr i mennskelige skikkelser som Mikke Mus og co. De er dyr som tenker og utfører store bedrifter, men de forstår likevel ikke helt hvorfor de handler som de gjør.
– Jeg elsket Richard Adams, sier Laline Paull. – Og jeg synes det er en ære å bli sammenlignet med ham. Richard Adams visste alt om kaniner. Han baserte kaninenes adferd på sine opplevelser under krigen. Og det kommer tydelig fem i hans bok. Den er jo et bilde på verden slik den var den gangen
– Men det er ikke Biene?
– Kuben i boken min er jo også blitt kalt et bilde på et totalitært samfunn. Men hvis jeg hadde tenkt på den måten hadde jeg aldri turt å skrive boken. Kuben er mer en slags speilsal. Jeg kunne godt ønske at var sånn i det virkelige livet også. At alle jobbet sammen for felles beste.
Svalbard neste
Laline Paull har fått smaken på å skrive romaner, og er godt i gang med researchen til den neste. Og den foregår delvis på norsk mark.
– På Svalbard. Men det er alt jeg vil si, smiler hun og forteller at hun nettopp har vært på en av flere resaearchreiser til våre nordligste områder. – Jeg registrerer at tv-serien Fortitude tråkker i samme områder, og det irriterer meg, men det er ikke noe å gjøre med det. Dere får se når boken er klar, sier Laline Paull.