Forfatterdrømmen til Gina Tandberg kom etter at hun ble dumpa og begynte å skrive. Nå håper hun at debutromanen «Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten» blir benyttet til flørting.
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– «Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten» handler om kjærlighetens signifikasjonsprosesser, det vil si hvordan vi tolker kjærlighetens tegn. Og så handler den om en person som kaller seg hermeneutiker, det vil si en som har hermeneutikken som livssyn. Hun tar leseren med inn i denne håndboken hun har skrevet for å rydde opp i det kjærlighetsrotet hun ser rundt seg. Men så blir hun forelsket selv, og da begynner det å oppstå en avstand mellom det hun sier og det hun gjør. Det vil si, man aner at hun både underdriver, overdriver og lyver for leseren – og ikke minst for seg selv. Så det handler også om hvor skjevt blikket blir på verden når man er forelsket. Samtidig er boken kritisk til kjærlighetens forflatning i kapitalismen, og som en helhet en oppfordring til å ta tilbake kjærlighetens små tegn, istedenfor de store og tomme gestene. Løfte blikket og ta inn virkeligheten. Med de hermeneutiske brillene på nesa, så klart.
Gina Tandberg:
Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten
Tiden
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Boken har en veldig lang og komplisert tilblivelseshistorie, den er rett og slett blitt til gjennom omstendighetene. Den begynte som noe ganske annet for syv år siden, og endte opp her. Kjærligheten var med fra starten, men hermeneutikken dukket ikke opp før langt ute i prosessen. Etter å ha skrevet rammefortellinger og karakterer og hendelser og menn inn og ut i mente. Men jeg må si at jeg synes den landet bra til slutt. Og boken er langt bedre enn de hvert fall 13 andre versjonene jeg har på dataen.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Jeg har alltid elsket bøker, men jeg kan ikke huske at jeg drømte om å bli forfatter da jeg var liten. Da drømte jeg om å bli skuespiller. Men det er en slags forbindelse der, dette med å gå inn i ulike roller. Jeg har alltid elsket å kle meg ut. Men om du spør gamle klassekamerater, lærere, familie og venner, er det nok ingen som er særlig overrasket. Gjennom hele skolegangen og studietiden har jeg alltid fått høre at jeg er god til å skrive. Allikevel tror jeg ikke jeg så det som en mulighet å bli forfatter. Det var først i 2016, da jeg ble dumpet og skrev «Tosker jeg har elsket» at den drømmen ble født. Siden har det vært «debutere eller dø».
– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?
– Det føles ganske uvirkelig. Selv om, eller kanskje nettopp fordi, jeg har kjempet med boka i så mange år.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg leser mye forskjellig. Jeg er veldig fan av eksperimentelle ting, og elsker forfattere som blander teori og essayistiske passasjer inn i fiksjon og autofiksjon. Som Maggie Nelson, Anne Carson og Roland Barthes gjør. Også ser jeg opp til sterke kvinnelige skandinaviske forfattere som Torborg Nedreaas, Kerstin Ekman, Tove Ditlevsen og Märta Tikkanen. Og ellers er jeg, litt paradoksalt kanskje, svak for sykelige og miserable mannlige forfattere som Marcel Proust og Franz Kafka.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Å skrive et shitty first draft (et konsept jeg tror Anne Lamott var den første til å formulere). Det vil si at det viktigste er å få historien ned på papiret i første runde. Det er ikke meningen at det skal være bra. Det er meningen at det skal være noe, som man siden kan redigere. Bare synd at jeg ikke lærte det før boka var nesten ferdig.
– Beskriv din skriverutine?
– Jeg synes det er vanskelig å holde på gode skriverutiner. Som person med menstruasjonssyklus svinger kreativiteten og klartenktheten helt enormt fra uke til uke. Men sånn generelt: Jeg er helt avhengig av at det er stille rundt meg når jeg skriver, så jeg sitter enten hjemme eller på Statsbiblioteket i Berlin. På Stabi har jeg skrevet mye av boken. Det hjelper å være omringet av strenge tyske akademikere. Jeg har ulike spillelister jeg setter på for å hjelpe meg å komme inn i flow. Eller jeg sitter med noise cancelling uten lyd i. Jeg er som regel mest klartenkt om morgenen og fram til kl. 12. Men det kan være lettere å komme inn i god flyt om kvelden, fordi et er færre avbrytelser og mindre press på at jeg skal få til å skrive noe bra. Og ellers er jeg helt avhengig av å bevege meg og være ute hver dag, for at hjernen skal kunne prestere. Så de daglige gåturene og treningsøktene er en viktig del av skriverutinen min.
– Hvilke bøker gleder du deg selv til å lese i år?
– Jeg har ikke helt oversikt over hva som kommer i år, men vet at Ocean Voung kommer ut med en ny bok i mai. Den gleder jeg meg voldtsomt til. Ellers tenkte jeg å ta fatt på Knauser’n igjen. Jeg begynte på Morgenstjernen her om dagen, og han skriver så satans godt den mannen. Også skal en forfatterkollega på Tiden debutere snart, vet ikke om jeg får oute navnet, men det blir kjempebra!
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Jeg vil at de skal kalle seg hermeneutikere! Og at de er blitt mer oppmerksomme på tegn rundt seg i hverdagen. At de ikke kan ta av seg de hermeneutiske brillene, som jeg advarer mot i begynnelsen av boken. Og så vil jeg at de skal bruke tegnene til å kommunisere med andre hermeneutikere. Tenk om to hermeneutikere finner hverandre på bakgrunn av boken? Da vil jeg inviteres i bryllupet. Da Choderlos de Laclos’ brevroman Farlige forbindelser kom ut i 1782, blomstret kurtisen opp i Europa, fordi folk brukte tegnene i boken til å flørte. Jeg håper det samme skjer i kjølvannet av Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Med tanke på hvor vanskelig den første boka var, så håper jeg den andre kommer til å gå litt lettere. Jeg slipper hvert fall hele tiden å tvile på om jeg kan få det til. Jeg er en person som får nye ideer nesten daglig, problemet er bare at det tar så innmarri lang tid å skrive en roman. Men jeg har et skikkelig rotemanus liggende som jeg må gi en ordentlig sjanse. Og om jeg finner ut av at det ikke kan reddes, har jeg en lang rekke ideer som roper om oppmerksomhet.
