Etter to år med sykdom dør Liv Riiser. Nå vil Geir Gundersen fortelle, om tiden han og kona kom hverandre enda nærmere i møte med døden.
Det begynte med små tekster på Facebook. Geir Gundersen skriver om hvordan livet er akkurat nå, uten kona Liv Riiser, som han har vært gift med i over 50 år. At tekstene skulle bli noe mer enn utløp for tanker og følelser, har han ingen planer om. Sønnen, forfatter Trygve Riiser Gundersen, mener derimot at han burde utvide tekstene til et større manus. Geir svarer at han ikke orker, men i det samtalen er over har noe endret seg.
– Då skjøna eg at eg eigentleg ikkje hadde noko valg. Eg var på hytta, gjekk rett til kjøkkenbordet og skreiv dei første setningane i boka.
I åtte måneder skriver han om livet med Liv, om sykdomstiden og hvordan de to sto sammen.
– Eg visste frå første bokstav at det måtte bli eit korttekstformat. Eg visste og at eg måtte følgje kronologien i sjukdomstida, men bryte den med refleksjonar eller «utbrot» frå den skrivande nosituasjonen, forklarer Geir.
Det var Liv som var familiens skribent. Hun kom til Vårt Land som kulturjournalist i 1984 og jobbet i avisa helt til hun ble pensjonist. Hun var en profilert skribent, hyllet for sine personlige kommentarer og bredden i det hun skrev. Hun var en anerkjent kritiker av litteratur og teater og reiste landet rundt som medlem av Heddajuryen.
– Ho hadde ein heilt særmerkt stil som skribent og kom veldig nær lesarane sine. Eg møter stadig folk som har teke vare på tekstene hennar, sier Geir.
En kjærlighetshistorie
Mi sorg er lys (Verbum) er en bok om tap, om sykdom, om samhold og tunge perioder, men det er også en kjærlighetshistorie. For Geir var det ikke et alternativ å vente til sorgen var på avstand. Han måtte skrive mens han sto midt i den, selv om det kostet. Han skrev, for så å gråte liggende på sofaen. Den prosessen gjentok han gjennom hele skriveperioden.
– Eg hadde ikkje klart å skrive denne boka om eg ikkje hadde hatt ei glede av å formidle personleg erfaring og refleksjon over den.
Savnet beskriver Geir som både vedvarende og noe som kommer kastende på. I noen situasjoner er det sterkere enn i andre.
– Oftast når når eg blir mint om konkrete deler av historia vår, når eg sit aleine ved matbordet. Eg saknar den løpande, samtalen, den som aldri tok slutt.
Denne saken stod først på trykk i bibel.no.
