Enkens beretning

Forlaget har sjangerbestemt den tredje av Helene Floods psykologiske spenningsromaner – hverken som thriller eller kriminalroman. Men den hører selvsagt til det som kalles «domestic crime». Nesten alt som skjer foregår innen familien og gjerne innenfor hjemmets eller husets vegger. Det kan gi rom for mer enn nok spenning, og hvis det i tillegg dunster av stygge lukter fra råkjelleren under huset, kan uhyggen komme krypende.

Men i enkefru Evy Kroghs jeg-fortelling fra huset på Montebello på Oslos vestkant og om alle konflikter, særlig av økonomisk art i familien, er det lite uhygge – og spennende blir beretningen aldri. Det hjelper ikke at bestefarsuret tikker illevarslende gjennom teksten, eller at dørklokken lyder som en flyalarm. Påstått stank fra avlåste kjellerrom og kvalmende lukt fra en slukket brann, berører leseren minimalt. Og dette er først og fremst et resultat av måten enkens beretning både motsier og undergraver seg selv.

Evy Krogh er jeg-forteller, og er ganske så upålitelig. Kanskje til og med uærlig og manipulerende. Slik blir det på grunn av romanens struktur, som ikke bare er kunstferdig, men kunstig. I min litterære forståelse helt umulig å gjennomføre i en førstepersonsfortelling. Kall det gjerne «unaturlig» fortelling – det hjelper likevel ikke når det fungerer dårlig.

Intrigens bestanddeler

Evy Krogh er blitt enke i alder av 66 år. Ektemannen Erling har omkommet i en sykkelulykke, som, kanskje, egentlig er et drap. En rekke farlige hendelser har fått ham til å frykte at noen står ham etter livet – og bare det at han blir obdusert tyder på at politiet har sine mistanker. Det merkelige er imidlertid at farlighetene ikke tar slutt etter Erlings død, men at også enken blir utsatt for en serie hendelser som hver for seg kunne ha kostet henne livet. Mysteriene blir mange, men de er samtidig uklare, og finurlige detaljer ved mordforsøkene peker mot en beregnende gjerningsperson som ikke har tenkt å gi seg.

Helene Flood:
Enken

Krim
Aschehoug
300 sider

Men blir vi urolige og frykter vi som lesere for Evys liv? Neppe. For gjennom fortellingen som hopper frem og tilbake i tid, er det slik at kapitlene som blir kalt «tjuefem dager etter» – det er faktisk 5 – 6 av det slaget – ser ut til å peke i en urovekkende retning: nemlig mot fortelleren, mot enkefruen selv. Dette er ikke å avsløre noe av det som skjer i romanen, og slettes ikke er det å peke på oppklaring og løsning. Dag tjuefem etter er nemlig oppgjørsdagen, viktigere enn dagen da Erling døde. Romanen åpner her og tidlig blir vi styrt i en bestemt retning når det gjelder skyld – og kanskje også skyldighet overfor den ene eller den andre innenfor familiens indre krets. Jeg-fortelleren kan være åpen og direkte enkelte ganger, mens andre deler at teksten gjør det vanskelig å vite hvilken versjon av samme historie vi skal tro på. Skyldes det manglende ferdigheter hos spenningsforfatteren? Neppe. Skyldes det valget av struktur? Høyst sannsynlig.

Bokens struktur og oppbygning

Selv om «Enken» er inndelt i et førtitalls kapitler eller avsnitt, utgjør hoveddelen av dem – alle fra «Fire dager etter» fram til «Tjuetre dager etter» – i og for seg en sammenhengende fortelling om farligheter, hemmeligheter, fortredeligheter av alle slag i en dysfunksjonell familie. Evys tre barn blir viktige aktører, slik svigerbarna av og til også blir. Man skulle forvente at Erlings død blir endelig klarlagt, og at skyld og eventuell straff blir fordelt. Det tar Evy sikte på tjuefem dager etter, som altså er en dag vi leser om på spredte steder utover i boken. Men igjen – klarhet oppstår ikke, og er kanskje ikke det vi kan forvente når mor og enke Evy Krogh kontrollerer beretningen. I små glimt – blant annet i den ene av to fortellinger om familiemiddag i påsken (atten dager før) får vi nærmest ufrivillig innsikt i en aldrende kvinne som drikker for mye, som opplever tomhet og ensomhet. I bakspeilet ser hun alt det hun har gitt avkall på som fin frue i en vellykket familie som ingen skal kunne utsette noe på.

Bruken av «Tjuefem dager etter» er i mine øyne uheldig, fordi disse avsnittene i små drypp både styrer og forleder leseren i forståelsen av hva som førte til Erlings død. Utsagn som dette (side 116) er klare nok, men er både kompliserende og forvirrende:

De andre tingene har jeg kvittet meg med. Sykkelen, pilleeskene og pilleglasset. Stumpen av en gassledning og det som er igjen av avtaleboken. Det var ikke lett å bestemme seg for å gjøre det, men det var nødvendig. Da det først var gjort, var det en lettelse.

Derimot har jeg mer sans for de mer avvikende tekstavsnittene, som alle ligger langt tilbake i tid, og som sier noe om ulike viktige hendelser i Evys liv: 49 år før, 45 år før, 39 år før, hvor en hendelse 34 år før da Evy gikk på franskkurs i Paris er svært viktig. Sammen med en gryende innsikt i eget liv, gir disse enkle tekstene om oppturer og nedturer i et langt liv et mangesidig bilde av et kvinneliv som til tider utholdes i rødvinståke og en selvutslettende rolle som hustru og mor.

Forfatteren har hatt et forståelig behov for å rehabilitere sin hovedfigur og forteller. Det skjer helt til slutt i en tekst som er lagt til ett år etter. Men også her bringes en usikkerhet inn via en nabokvinne som var der da Erling døde, og som aldri ble helt godtatt av de fine og etablerte. Hun har også noe nytt å fortelle som berører Evys familie, men hva det betyr får stå uoppgjort her.

Enkens beretning

Det er lite av spenning, ingenting som skremmer på et enkelt overflatenivå. Men romanens klare mangler når det gjelder nettopp de faste elementene i sjangeren, kan tvinge leseren til å tenke: da må det vel være noe annet og mer? Og dette annet er det liv vi nettopp gjennom upåliteligheten og forstillelsen vi får innblikk i når Evy forteller. Det tilsynelatende vellykkede og kontrollerte bytter plass med et liv der drømmer er knust, og kjedsomhet og likegyldighet overtar til Evy er på randen av sammenbrudd og i stand til hva som helst.

Som spenningsroman eller kriminalroman er her materiale til en mye bedre bok om den ble strukturert annerledes. Som «enkens beretning» eller kanskje også «enkens hevn» gir romanen derimot ganske mye, og redder boken fra en alt for negativ dom.

HANS H. SKEI