Et lite praktverk fra fjellheimen

 Den norske hytta – en biografi er et hederlig forsøk på å fortelle historien om den norske fritidshyttas framvekst – først og fremst i den norske fjellheimen.

Ingen vet med sikkerhet hvor mange hytter det finnes i Norge, men anslagene ligger rundt 500.000, i fjellet, skogen og ved sjøen. Årlig bygges det hytter for 15 milliarder her i landet, skriver forfatteren, og er en betydelig næring for mange såkalte utkantkommuner. Men det er ikke bare nybygging som skaper verdier i utkantene, «den evige verdien for fjellbygdene er ettermarkedet, det som også kalles ROT; renovasjon, ombygging og tilbygg. Med 200.000 hytter i fjellet, er ettermarkedet på 8 milliarder. Det tilsvarer 6-8000 arbeidsplasser. Hvert år», skriver Odden.

Forfatteren skriver at den norske hytta er ikke spesielt gammel, ikke spesielt spesiell og ikke spesielt norsk. Ifølge ham har den private hytta vært lite gjenstand for forskning, til tross for at hyttebygging er den største overføringen av privat kapital fra by til bygd noensinne i Norge.

Visst har det funnes «hytter» i form av bruksbygg på støler og setrer i Norge i flere hundre år. Men den private fritidshytta, slik vi kjenner den i dag, har en forholdsvis kort historie.

Einar Odden:
Den norske hytta – en biografi

Sakprosa
Kolofon forlag
221 sider
Fotoredaktør: Camilla Damgård

Det må såre den norske selvfølelsen at det angivelig var en irsk lord som fikk bygget de tre første private fritidshyttene i stein i Norge, i 1860, på Gråhø i Rondane 1620 meter over havet. Lord Garvagh som han het, var kanskje den første sportsjegeren i Norge som gjorde reinjakt i Rondane til en livsstil.

Først i 1890 kom den første «norske» tømmerhytta på plass i Gålå, bygget av vel bemidlede borgere i Kristiania i form av et høyfjellssanatorium, som aldri skulle bli brukt som sanatorium, men som selskapssted for besteborgere og kongelige på fjelltur. De hadde med innleide kokker og tjenestefolk som sto dem til hende til enhver tid.  Bredo Henrik von Munthe Morgenstierne, Thomas Fearnley og Sevald Theodor Andvord var rikt dekorerte byborgere med all verdens ordener som det knapt nok var plass til på jakkeslagene. Etter hvert bygde de også opp en rekke hytter i området rundt «sanatoriet».  Den første tømmerhytta som ble bygget ved siden av «sanatoriet» heter Granheim, og står der den dag i dag og skal være den eldste tømmerhytta bygget for ferie og fritid i Norge. De sørget også for å få kjøpt 3000 mål av fjellheimen, og fikk kjøpt Gålåvatnet i samme slengen. Siden har det vært i privat eie.

I flere tiår ble de fleste av de første norske hyttene bygget av glade amatører. Den første arkitekttegnede hytta i Norge skal være av arkitekt Sigurd R. Gulbrandsen i 1904, fra boka Hytter og hus for Kommisjonsboghandelen i Kristiania. Først i 1941 kom arkitekt Roar Tønseth med boka Hytter og strandstuer. Den ble en suksess og kom i sitt 5. opplag i 1955. En suksess var også Grimelund Aasen og Langhelles bok Vi bygger en hytte fra 1940, som også kom ut i nytt opplag i 1947. Viktig var også Hytta mi av Kr. Enger på Mittet forlag i 1946, der Enger hadde fått med seg 60 arkitekter til å levere egne tegninger og beskrivelser av hytter de kunne tenke seg å lage.

Det er litt spesielt å merke seg at krigen til tross, ble det bygget mange hytter i denne perioden. Før 1930 var det bygget 28.500 hytter her i landet, ved krigens slutt var antallet fordoblet. Men den virkelige hytteboomen kom først mellom 1960 til 1970. Da steg antallet fra rundt 100.000 til 190.000. Noe av forklaringen på det, kan være at dette var tiden for de prefabrikkerte hyttene. Ålhytta av Jon Haug i arkitektfirmaet Lund + Slåtto regnes som den største enkeltsuksessen i hyttemarkedet med muligens så mye som 5000 hytter i løpet av 60 år.

Men ikke alle prefabrikkerte hytter er suksesshistorier. Mange av de 500 hyttene som ble bygget i hui og hast på to år for Medielandsbyen til OL på Lillehammer i 1994, med hurtigtørket laftetømmer fra Baltikum og Russland, har bokstavelig talt råtnet på rot. Dette fordi fuktighet ved denne tørkeprosessen kapsler seg inn i tømmeret og ender som råte og mugg etter noen år. Trøsten for de som kjøpte dem, får være at tomteprisen i dag langt overstiger det de betalte for hyttene. De minste på 60 kvadratmeter kostet 280.000 kroner den gang, de største på 90 kostet 920.000.

Det er litt for sterkt å kalle denne boka om den norske hytta en biografi. Sjøhyttene, som kanskje utgjør mer enn halvparten av det norske hyttemarkedet, er knapt nok nevnt. De mange problematiske sidene ved norsk hyttebygging som etter hvert også beskyldes for å være en klimaversting, blir tatt på med harelabb. Problemstillingen rundt varme og kalde senger i fjellheimen, blir også lettvint behandlet. Forfatteren argumenterer mot den såkalte nedbyggingen av fjellheimen med tall og prosenter, uten at jeg helt lar meg overbevise.

Men bevares, det er gjort et hederlig arbeid på et felt som «det må forskes mer på», som vi journalister ofte tyr til, når vi ikke helt hva vi skal mene. Her er også mange fornøyelige anekdoter og fortellinger fra hyttas historie i et land som er over gjennomsnittlig opptatt av sine hytter.

Det nærmer seg påske og Den norske hytta – en biografi kan være en kjekk å ta med seg i påskesekken sammen med appelsinene og kvikklunsjen og legge fram på hyttebordet. Bonusen, i tillegg til alle historiene, er de mange gode bildene fotoredaktør Camilla Damgård har greidd å finne fram. Det er rett og slett et lite praktverk, tross noe løs redigering og noen mangler.

JAN NYBERG