Et stikk til bestselgeren

Valérie Perrin: Å vanne blomster om kvelden

Sist fredag hadde romanen Å vanne blomster om kvelden (Oversatt av Kristi Heggli, Cappelen Damm) ligget på bestselgerlisten i 19 uker, og tiden var inne for bokansvarlig og litteraturkritiker i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen, å rynke på nesen. I en kommentar i Morgenbladet skrev Ellefsen, som verken er kjent for å like bestselgerlitteratur eller løkkeskriftromaner, at det er umulig å forstå at denne romanen er «formfullendt» og «velskrevet» som kritikerne før ham skulle ha det til. Ellefsen kommenterte videre Dagbladets Cathrine Krøgers karakteristikk av boken som «verdens vakreste»: Riktignok har Dagbladets bokanmeldere fått klar og offentlig oppfordring om å gjøre anmeldelsene så oppsiktsvekkende som mulig, men verdens vakreste bok? Virkelig? «Originalt og gråtevakkert og formfullendt»? For all del, topplassering gjennom hele våren på bestselgerlisten tyder på at Krøgers vurdering stemmer godt overens med publikums, men man blir nysgjerrig: Hvilken leksjon i litterær skjønnhet er det kvinnen på omslaget skuer innenfor disse bokpermene?».

Ellefsens humoristiske stikk til romanen, kritikerkorpset og sjangeren som sådan fikk flere til å trekke på smilebåndet. Blant dem kulturredaktør i Dagbladet, Sigrid Hvidsten, som i avisens ukentlige leserbrev henviste til Ellefsens tekst med kommentaren: «Dette var gøy! Kan vi få litt mer krangling om bestselgere, takk?».

Dave Goulson: Den tause planeten. Insektdøden og hvordan vi kan avverge den

Skal vi tro flere begeistrede anmeldere vekkes fascinasjonen vår for insekter til live igjen (hvis den noen gang sov) i den britiske biologiprofessoren Dave Goulsons bok Den tause planeten. Insektdøden og hvordan vi kan avverge den (Oversatt av Halvar Kristiansen, Press). Boken, som handler om småkrypenes enorme betydning, har så langt fått en sekser i Dagbladet og en femmer i Stavanger aftenblad. Arne Dvergsdal i Dagbladet trekker frem Goulsons fortellerglede og humoristiske stil – til tross for at mye av det han forteller er groteskt. I anmeldelsen merker vi oss særlig ett sitat som gir oss lyst til å lese boka: «Jeg visste at mauren er flittig. Men visste du at alle maurene på jorda veier det samme som hele menneskeheten? Det finnes med andre ord rundt en million maur per person.», wow.

Douglas Stuart: Unge Mungo

I fjor trillet både VGs anmelder Sindre Hovdenakk og Dagbladets anmelder Inger Bentzrud begeistrede seksøyde terninger til Bookerprisvinneren Douglas Stuarts debutroman Shuggie Bain. De begynte begge sine anmeldelser med utropstegn: «En knyttneve av en roman!» (Hovdenakk), «Herregud, for en historie!» (Bentzrud).

I år går de igjen gode for Douglas Stuart, men terningkastene og tonene i anmeldelsene er hakket mer nøktern. I år er det Unge Mungo (Oversatt av Hilde Stubhaug, Gyldendal) som får anmelderne til å trille en god terning (femmer denne gangen), men selv om Hovdenakk  avslutter anmeldelsen med et utropstegn («På sitt beste kan Stuart skrive så det røsker!»), er det ingen knyttnevemetaforer å spore. Bentzrud, på sin side, synes «[e]ldstemann Hamish framstår som en knyttneve». Bentzrud virker i det hele tatt mer overbevist enn Hovdenakk til tross for at de igjen triller samme terning. Der Hovdenakk synes likhetene til Shuggie Bain gjør at noe i boken «kan føles i overkant forutsigbart og repetativt», synes Bentzrud at den ytre dramatikken er høynet og at boka «har et spenningsnivå som en thriller».

Hervé Le Tillier: Anomalien

.Møt Blake. Han er leiemorder. Svært talentfull. Det skjønte han da han var elleve år, og moren kjørte på en liten collie. Moren sto hulkende og så den lille hunden ånde ut foran bilen. Blake følte ingenting, og ville bare at moren skulle bli ferdig med hulkingen så han kom seg på fotballen. Nå, mange tiår seinere, lever han et godt liv som familiefar og profesjonell leiemorder. På vei til en ganske komplisert drapsjobb i USA, kommer flyet ut for en voldsom storm. Det er så ille at han og de andre passasjerene er overbevist om at de skal dø.

En skulle tro den vanvittige skikkelsen Blake var skrudd nok til å kunne bære en hel roman. Sånn er det ikke. Han blir faktisk ganske perifer. Det er dette flyet – Air France 006 Paris-New York – som etter hvert skal vise seg å være interessant. Flyet klarer seg gjennom stormen og lander trygt i New York i mars 2021. Tre måneder seinere lander det om igjen. Det samme flyet med de samme passasjerene. Noe har skjedd i den mystiske stormen, lik en printer som skriver ut samme dokument.

Le Tellier er belest og skarp – med noen stilistiske overganger og (ondsinnede) formuleringer som i seg selv er verd å lese boka. Gjennom de ulike skikkelsene kommer han også inn på alvorlige temaer: Den korrupte legemiddelindustrien. Det umulige livet for homoseksuelle i Nigeria. Incest – akkurat den fortellingen er hjerteskjærende. Kreft og ulykkelig kjærlighet. Suveren blanding. konkluderer Dagbladets anmelder.

Johan Rundberg: Natteravnen

Svenske Johan Rundbergs Natteravnen er behørig hyllet av kritikerne hos söta bror. Boken ble dessuten i fjor tildelt Crimetime Award for Årets barnekrim, og også den prestisjetunge August-prisen i kategorien Årets svenske barne- og ungdomsbok. Denne våren utkommer boken på norsk – og unge lesere kan se frem til en helt spesiell opplevelse.

Natteravnen er intet mindre enn en mesterlig barnebok, som man vil huske lenge. Rudberg gir oss et spennende plot, fantastiske miljøbeskrivelser, en interessant historieleksjon, og kule karakterer, skriver BOK365s anmelder.

Natteravnen er historisk krim for bokslukersegmentet. Beretningen finner sted i 1880, under den kaldeste vinteren Stockholm har opplevd på flere år. På barnehjemmet i Drottninggatan er de vant med harde kår – men barnehjemsjenta Mika merker at dette er en spesielt krevende tid.En morder ved navn Natteravnen har tidligere spredt frykt i den svenske hovedstaden ved å begå en rekke grusomme drap. Nå virker det som om morderen har «gjenoppstått», etter å ha blitt henrettet, da flere lignende mord finner sted.

Halvard Hølleland: Veien videre

Hølleland er statssekretær for kunnskapsminister Tonje Brenna og forfatterdebuterte med romanen Faste rammer i 2020. Den boka karakteriserte NRKs Marta Norheim som en stilsikker debutroman som skaper forventninger, og heldigvis skuffer ikke Hølleland med sin nye roman Veien videre.

Her blir vi kjent med Thor, som er alene på familiens sommerhytte med sin syv måneder gamle datter. Kona er akkurat gått bort, det er snart jul og han er lammet av uforløst sorg og sinne. Han er redd for hva han har gjort, redd for at han ikke skal makte å komme seg videre og redd for at han ikke skal klare å gi datteren den tryggheten han selv manglet i sin egen rotløse oppvekst.

«Det er godt gjort av Halvor Hølleland å holde på uhyggen gjennom teksten, samtidig som mer og mer av bakteppet avdekkes, og aha-øyeblikkene blir flere.» «(…) forfatteren lykkes i å etablere en troverdig forteller, og å ta opp viktig tematikk fra en original vinkel, skriver Gerd Elin Sandve i sin anmeldelse i Dagsavisen.

Christine Nitter: Våkenetter

Nitter er lege og debuterer med en roman om den nådeløse kreftdøden. I Våkenetter treffer vi Agnes som jobber som gynekolog på et sykehus i Bergen da ektemannen, Eivind, ringer fra Tromsø. Det er mørketid i nord. Samtalen handler først om sønnen Jens, om matteleksene hans, men det er noe urovekkende i Eivinds stemme. Så kommer det: Han har kreft med spredning, og han vil sannsynligvis aldri få se sola igjen.

«Én telefon, én setning, og livet ditt blir snudd på hodet. Det er våre skrale livsbetingelser. En hverdag som humper og går og som vi kanskje tror varer evig, men der vi alle i større eller mindre grad har denne angsten i oss, for ulykker, sykdom, døden. Angsten gjelder kanskje mer våre nærmeste enn oss selv. Det er noe utsøkt over Nitters skrivestil. Det liksom flommer over, elegant, poetisk, behagelig tross det ubehagelige temaet. Erindringer flettes inn i hverandre, dialoger og minner», skriver Cathrine Krøger i sin anmeldelse av Våkenetter i Dagbladet.

Joanna Rubin Dranger: Husk oss til livet

I fire år har svenske Joanna Rubin Dranger forsket på sin egen slektshistorie. Mange av Drangers slektninger måtte flykte under Holocaust, flere forsvant. I dokumentartegneserien Husk oss til livet (oversetter: Aleksander Melli, Spartacus) tegner og skriver hun dem frem igjen. Anmelder i Dagbladet, Maya Troberg Djuve, skriver at boka gjør inntrykk, ikke bare fordi historien i seg selv er dramatisk, men fordi den føles «gruoppvekkende dagsaktuell». Flere svenske og norske anmeldere trekker linjer til til den amerikanske tegneserieskaperen Art Spiegelman, som også tegnet sin egen jødiske slektshistorie. Knut Hoem i NRK skriver at Dranger er mer melankolsk i sin tilnærming enn Spiegelman: «hun tegner og forteller med stor grad av varsomhet, som om det er maktpåliggende å vise at historien har flere sider».

Édouard Louis: En kvinnes frigjøring

Etter at den selvbiografiske debutromanen, Farvel til Eddy Bellegueule, ble utgitt i 2014, har Édouard Louis vært en omdiskutert forfatter. Gjennom personlige erfaringer retter Louis søkelyset mot skjeve maktstrukturer i det franske samfunnet, og kritiserer arbeiderklassekulturen han selv vokste opp i. Nå er Louis igjen aktuell med bok. Denne gangen om sin mor. Om boka En kvinnes frigjøring (oversatt av Egil Halmøy, Aschehoug) skriver Inger Bentzrud i Dagbladet: «Historien om moren er vond og sår, men jeg mener at den er for spinkel, uten tilstrekkelig sosial eller strukturell kontekst, til å fortjene den pretensiøse (norske) tittelen En kvinnes frigjøring», mens Erlend Loe skriver i Aftenposten at boka er den beste boka så langt i forfatterskapet. Anne Cathrine Straume i NRK kaller boka «en politisk brannfakkel». Vår egen anmelder stiller spørsmålet: «handler boken om morens frigjøring – eller Louis’ idé om hennes frigjøring, sett gjennom øynene til en sønn og samfunnskritiker?».

Heine Bakkeid: St. Avenger 

I forrige uke ble Rivertonprisen delt ut, og i år gikk Den gylne revolver til Heine Bakkeid og hans krim St. Avenger (Aschehoug). Det er den fjerde i rekken med den tidligere avhørslederen Thorkild Aske i en sentral rolle, og i årets bok er Aske tilbake i byen «der det gikk til helvete». Der han mistet både Frei og jobben. Nå er liket av det som antas å være politimannen som sørget for at Aske fikk sparken i Spesialenheten funnet nedgravd på Solastranda, og Aske må vende tilbake til Stavanger på leting etter svar.

I begrunnelsen for å gi Bakkeid Rivertonprisen skriver juryen blant annet: «Årets prisvinner slutter seg på den ene siden fint til den lange rekken av prisvinnende romaner fra 1972 og framover, men samtidig er det utenkelig at en så komplisert og kompleks krimroman kunne ha blitt utgitt på 1970- eller 1980-tallet. Både hva fortellemåte, handlingsutvikling og personskildring angår, er vinnerboken typisk for norsk krim på sitt beste. Det gjelder også dette at hovedpersonen sliter med store mentale utfordringer, og er en skadeskutt og utsatt og deprimert politimann som er fradømt og fratatt all ære og må kjempe for overhodet å gå videre.»