DEBUTANTSPALTEN: Fra kjærlighetssorgen vokste det frem en historie om en mor og en datter.
Anne-Maren Hammerbeck (f. 1997) er neste debutant ut i vår debutantspalte. Fra før har hun en bachelorgrad i Skapende skriving fra Litterär gestaltning i Göteborg, og i fjor ble hun tildelt Drømmpestipendet. Nylig utkom hennes første bok Origo på Tiden forlag.
– Prosjektet ble til i en kjærlighetssorg, og det var med denne rammen jeg først skrev, sier debutanten.
Snart vokste det frem en tekst i nye retninger – om en mor og en datter. Teksten fikk en ny tyngde.
– Jeg ønsket å undersøke omsorg, makt og tilknytning i nære relasjoner.
Origo handler om en ung kvinne som forteller kjæresten sin om en mor og en datter i en fjord.
– Moren er ikke denne klare, rene omsorgsfiguren en mor skal være, og jenta blir nødt til å orientere seg i den virkeligheten moren skaper for dem begge. Samtidig forsøker kvinnen selv å orientere seg i kjærlighetsforholdet hun befinner seg i.
Debutanten håper å bli overrasket over hva leseren sitter igjen med.
– Jeg er blant annet veldig spent på hvordan bokens «virkelighet» oppleves for forskjellige lesere.
Et spørsmål forandret alt
Allerede på barneskolen begynte ønsket om å bli forfatter å røre ved henne.
– Gjennom å lese oppdaget jeg hvor levende språket kunne være – dette ville jeg være helt nær.
Hun erindrer en tid hvor hun på barneskolen alltid gjorde ferdig arbeidsplanen på onsdager, slik at hun kunne skrive på «boken» i datasalen på torsdag og fredag. På ungdomsskolen fikk jeg lærere til å lese gjennom skriveprosjektene, og etter videregående søkte hun seg til skrivelinja på Nansenskolen.
– Det er merkelig med forfatterbegrepet – er man først forfatter når man gir ut en bok gjennom et etablert forlag? To bøker? De som for eksempel går skriveskoler, leser ved opplesninger, har tekster på trykk i antologier og tidsskrift, blir tildelt stipender, får betalt – hva er de? Handler forfatterbegrepet om skriving, lønn, forlag eller produksjon?
– Uansett – det er likevel hyggelig å kalle seg selv forfatter, selv om det nå er selve skrivingen jeg er opptatt av.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Det som åpnet seg mest for meg i skrivingen var faktisk et spørsmål. En klassekamerat på Litterär Gestaltning spurte meg hvorfor jeg var så opptatt av sjanger, i stedet for kun skrive og se hvor teksten går. Jeg hadde hengt meg opp i sjangernes «krav», og hadde et veldig tydelig bilde av hvordan for eksempel et dikt skulle fungere/ se ut.
– Å bli konfrontert med spørsmålet gjorde disse tankene synlige for meg – etter dette har jeg likt å bryte med sjangerne, eller la dem arbeide sammen, samtidig som jeg lytter til hva teksten selv ønsker.
– Beskriv din skriverutine:
– Jeg forsøker å arbeide minst fire-fem timer hver dag, selv helger. Noen dager går det sakte, og det blir kun én time eller to, andre dager skriver jeg fra jeg våkner til jeg legger meg.
Kvinnefigurer og feministisk teori
Hammerbeck er glad i poesi, romaner, essays og feministisk teori.
– Jeg kan for eksempel nevne Gertrude Stein, Cora Sandel (jeg anbefaler alle å lese Alberte-trilogien – jeg synes virkelig den har blitt overskygget i norsk litteraturhistorie), Unica Zürn, Ola Julén, Ann Jäderlund og Gunnar Björling. Jeg vil også nevne teksten Hydrofeminism, Or, On Becoming a Body of Water av Astrida Neimanis – en tekst så aktuell for vår tid.
Til sin egen bok Origo har hun blitt inspirert av tekst som beveger seg mellom sjangerne, kvinnefigurer (orakler, hekser, volvene i norrøn mytologi) og feministisk teori.
Den siste tiden har hun også fått tid til å lese boken av meddebutant Julia Martinčič, Hjertet er en alien.
– Som til nå er en veldig fin leseopplevelse.
– Jeg ser også frem til å lese Diskomus på venteværelset av Kamilla Danielsen, og så er jeg nysgjerrig på Eivind Aalen Øis diktsamling Sy oss inn i duken.
Og fremover er planene mange for «den vanskelige andreboka».
– Jeg har skrevet konstant i fem år, så det er mye som er blitt til ved siden av Origo, men som måtte vente på at Origo skulle bli bok. Nå er spørsmålet hvilket av prosjektene jeg skal arbeide videre med først. Jeg forsøker å ikke ta et valg, men heller vente og se hvilken tekst som presser seg fram – jeg tror på tekstens vilje.
