Verdig avskjed

John le Carré har en gedigen produksjon bak seg, og han skrev til siste slutt. Både forlaget og familien hans var derfor vel vitende om manuset til Silverview ved forfatterens bortgang. Le Carré hadde til og med gitt sin yngste sønn Nick Cornwell beskjed om at boka var «klar til publisering» og ifølge sønnen var manuset da også så ferdig at det trengte minimal bearbeiding før det kunne sendes i trykken.

Fra finans til bokhandel

John le Carré:
Silverview

roman
Cappelen Damm
207 sider
Oversatt av Heidi Grinde

I Silverview møter vi aksjemegleren Julian Lawndsley som nettopp har hoppet av en framgangsrik karriere i Londons finansmiljø. Han vil vekk fra maset og «hulheten» i finans-City og flytter til en liten søvnig kystby nordøst for London, der han, til tross for manglende litterær bakgrunn, bestemmer seg for å starte en «god, gammeldags» bokhandel. Av den typen med kvalitet i fokus.

Kort tid etter at han har åpnet bokhandelen får han besøk av en litt eldre mann med svak polsk aksent som bor i det store huset Silverview rett utenfor byen. Edward Avon kan fortelle at han gikk på skole sammen med Julians (nå avdøde) far, samtidig som han viser stor interesse for bokhandelen.

Båndene mellom Edward og Julian resulterer snart i at førstnevnte tar initiativ til og blir involvert i ambisiøse framtidsplaner for bokhandelen. De skal pusse opp kjelleren og etablere Litteraturens Republikk, en avdeling for de virkelig kresne og kunnskapsrike litteratene.

Tjenesten

Julian lar seg begeistre og lar Edward ta styringa over planene for Litteraturens Republikk. Men omtrent samtidig blir den britiske etterretningstjenesten tipset og alarmert om en alvorlig lekkasjesak. Den erfarne spionen Proctor blir satt på saken, og hans etterforskning peker snart i retning Julians bokhandel.

Og i sann le Carré-stil fører trådene i ulike retninger på en måte som forvirrer og er egnet til å tegne et bilde av etterretningstjenesten – eller Tjenesten, som den konsekvent blir omtalt som – som noe ubegripelig og ugjennomtrengelig. Som en stat i staten som lever sitt eget liv.

Underveis får vi også være med på overlevering av hemmelige brev og klassisk overvåking, samtidig som vi blir tatt inn i Tjenestens indre gemakker, der kynisk strategisk planlegging like gjerne kan handle om tåkelegging som klargjøring.

Knytter tråder

Silverview knytter også tråder tilbake til tida med britiske agenter i kommunist-Polen via østblokkens sammenbrudd til det brutale og blodige kaoset på Balkan og de menneskelige skjebnene (også blant hardføre agenter) krigen etterlot seg. Her tegner le Carré et lite flatterende bilde av etterretningstjenesten, der Tjenestens kynisme også kommer til syne i beskrivelsene av to ektepar der begge ektefellene har tilknytning til Tjenesten. I begge tilfellene framstår ekteskapene som kjærlighetsløse fornuftspakter, der de bruker forholdet som et skalkeskjul – helt til normaliteten rakner og lengselen etter noe ganske annet melder seg.

Gjennom Edward kommer Julian også i kontakt med Edwards kone Deborah (som ligger på dødsleiet) og parets datter (og alenemor) Lily. Det blir både middag hjemme hos Edward og Deborah og romanse mellom Julian og Lily, på en måte som kanskje kan kle le Carrés univers, men som ellers skurrer i 2021. Dialogen og hendelsene her kunne sikkert gli inn i en gammel Agatha Christie/Poirot-krim, men uansett hvor stive deler av britisk upper class fortsatt måtte være, framstår dialogen som en liten anakronisme i dagens verden.

Mange puslebiter

Om det handler om et bevisst stilistisk grep fra le Carré eller om det kanskje heller kan forklares gjennom hans alder skal være usagt. Men det betyr uansett neppe så mye, all den tid le Carré i det som skulle bli hans siste spionthriller er langt mer opptatt av å skildre Tjenestens indre liv enn de indre følelsene til bokas karakterer.

Som spenningsthriller bygger den på mange av de grepene le Carré har vist seg som en mester i å bruke, ikke minst med mange puslebiter som må falle på plass før det store bildet står klart. Men den virker også som litt for løs i kantene med litt for vage karakterer til at den skal kunne framstå som en av hans beste.

Ukomfortabel

Kanskje er den til gjengjeld en av hans mest systemkritiske? I hvert fall har hans sønn Nick Cornwell antydet at grunnen til at Silverview lå på beddingen i noen år skyldtes at le Carré følte seg litt ukomfortabel med måten han i boka omtalte og kritiserte Tjenesten på. Slik som da en eldre spion i samtale med en gammel kollega midtveis i boka resignert oppsummerer sitt virke i etterretningstjenesten: «Vi gjorde ikke stort for å endre menneskenes historie, gjorde vi vel? Som en gammel spion til en annen tør jeg si at jeg ville ha gjort mer nytte om jeg faktisk hadde ledet en gutteklubb».

Hvor stor nytte John le Carré i sin tid gjorde som spion skal være usagt, men at hans betydning for spionthrilleren som sjanger har vært enorm er uomtvistelig. Og selv om Silverview ikke er noen klassiker, framstår den uansett som en verdig avskjed fra en mester.

LEIF GJERSTAD